• Lirype fotografert ved Yttersand på Flakstad i Lofoten i mai måned. Foto: Martin Eggen

Rypenes storhetstid er trolig forbi

Rypenes storhetstid er trolig forbi

Hannrypa, steggen, skratter vårkåt borti buskene. Så forandrer lyden seg. Bauka-bauka-bauka, ljomer det plutselig, og lirypa kaster seg på vingene og kommer rett mot deg.

Fra utgave: 5 / mai 2024

Bak den følger en av de mest slagferdige fuglene i norsk fauna, jaktfalken. Nå står det om livet for rypa! Rovfuglen, også kalt rypefalk, bøyer av etter å ha fått øye på deg. Rypa er trygg en stakket stund til.

Rypa slapp med skrekken. Men den er ettertraktet, både hos rovfugler og mennesker. Idet vinter blir til vår – idet tilværelsen går fra sparebluss til overskudd, er det likevel paring og familieliv alt handler om for vår fjærkledde venn.

Hormonene bobler, og det ytre forandrer seg for rypa. Helhvit fjærdrakt blir erstattet med kledelig brunt hode. Øyenbrynene blir større og farges blodrøde. Slikt jåleri koster energi, men den ekstra staffasjen er en investering i et dirrende behov for en elskovsstund.

 

Massiv tilbakegang

Springende på lette bein, skaper rypa liv i norske bjørkeskoger og fjellområder. Den er omtalt som en nøkkelart, altså en art med stor påvirkning for andre arter og for naturen som helhet, blant annet fordi den er et viktig byttedyr for rovdyr.

Går det dårlig med rypa, går det dårlig med dem også. Og det gjør det – noe jaktfalkens gjennomgående lave bestand i Norge bevitner. Bestanden av jaktfalk er også synkende i Sverige og Finland.

Rypa gjør det den kan for å føre genene videre, men lykkes bare sånn halvveis. 150 år med historiske data på rype, basert på jakt- og fangsttall, indikerer en tilbakegang i antall ryper på nesten ufattelige 90 prosent. Dette inkluderer begge arter rype vi har i Norge: lirype og fjellrype.

Sjokkmeldingen fra forfatterne bak rapporten «The roles of climate and alternative prey in explaining 142 years of declining willow ptarmigan hunting yield» (Hjeljord og Loe 2022), var virkelig noe for seg selv. Også de siste tiårene har det vært stor tilbakegang i rypebestanden.

Forklaringen på uføret inkluderer en annen nøkkelart i fjellet, nemlig smågnageren lemen. I år med god tilgang på lemen og andre smågnagere, får en rekke bakkehekkende fugler i stor grad være i fred for egg- og ungerøvere som rødrev og røyskatt.

Nå ser det ut som om årene med overflod av lemen i fjellet blir stadig sjeldnere. Forskere frykter at de skal utebli helt innen dette århundret. Fjellstrøk som tidligere bar preg av stabile, kalde vintre, er oftere utsatt for perioder med regn og påfølgende isdannelse på bakken. Under slike forhold reduseres mulighetene smågnagerne har til å få tak i plantematen sin, og bestanden klarer ikke å bygge seg opp til de store høyder. 

 

Fjellrype i Lofotodden nasjonalpark i Moskenes i juni. Foto: Martin Eggen

 

Virkningene for fjelløkosystemet kan bli omfattende. Endret klima og værforhold er også med på å endre livsbetingelsene for ryper og andre arktiske skapninger direkte. Tidlig vår og senere snøfall om høsten kan også gi rypene en fordel, i hvert fall på kort sikt. Det viser funn i prosjektet «Lirypas økologi i et skiftende klima», et samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning og Nord universitet.

 

Hensyn til naturen som helhet

Med minkende bestander av ryper som bakgrunn har debatten om jakt på dem blitt et hett tema. En titt på rammene rundt jaktutøvelsen kan være nyttig, og det er noen førende prinsipper for jakt i norsk lovverk. Artene vi jakter på, skal ha et dokumenterbart, høstingsverdig «overskudd», og det skal legges vekt på om jakten kan påvirke andre arter og naturen på en mer generell basis.

Hva et «overskudd» i naturen er, er riktignok ikke godt på si. I naturen varierer bestandene konstant, og ingenting går til spille, men inngår i den store runddansen som et økosystem er. I den grad en slik tilnærming har noe for seg, må det være å slå fast at arter i tilbakegang ikke produserer «overskudd», og at slik jakt må stanses.

Lovverket slår også fast at føre var-prinsipp skal legges til grunn dersom man ikke har tilstrekkelig kunnskap om virkningen av jakten. Debattens kjerne dreier seg om i hvilken grad disse førende prinsippene følges. Siden vi har mer enn 25 prosent av den europeiske bestanden i Norge, har vi til og med et internasjonalt ansvar for rypene, som er såkalte norske ansvarsarter.

 

Få områder freder seg selv

Økt veibygging i fjellet og større grad av tilgjengelighet gjør at få områder «freder seg selv». Riktignok stanses jakten stedvis i bunnår. Høstjakten i 2023 ble prisverdig nok stanset på Statskogs grunn fra Trøndelag og sørover. Slike forvaltningsgrep er nødvendig. Jakt i år med få ryper innebærer å skyte ut grunnstammen i bestanden – de voksne fuglene – istedenfor å høste av produksjonen.

Jakt og fangst på ettervinteren kan også stanses. Da sparer vi de fuglene som har overlevd den streng-este vinteren, og som følgelig har stor sannsynlighet for å føre slekten videre.

Er det et godt rypeår, trenger ikke et uttak på rundt 15 prosent å ha innvirkning på bestanden. Men dette er ikke eksakt vitenskap, og utallige ulike faktorer spiller inn. Så presset som rypene er, ikke minst som følge av storskala endringer i øko-systemene, er det naturlig å vurdere den samlede belastning på den populære fuglen.

Ulike tiltak, påvirkningsfaktorer og bestander må sees i sammenheng.

 

Om artikkelforfatteren: Martin Eggen er forfatter av boken «Uten fugler blir ikke livet det samme» (Kagge forlag, 2023). Han bor i Lofoten og jobber som naturvernrådgiver i BirdLife Norge.