Huskeliste til jul
På tampen av 2025 er det ingen mangel på urovekkende gru i verden. Israels utslettelse av Gaza. Sudan. Putin-aggresjon. Opprustning. Skogbranner ute av kontroll, flom og horder på flukt. Uten mulighet for å påvirke hverken kriger eller klimaendringenes gang intensiveres en helt annen, mer nærsynt, men like uhåndterlig uro: Den for konsekvensene av kunstig intelligens.
I andre enden av KI finnes ingen enslig despot med grenseløs makt og forhandlingspotensial, men et mangehodet troll i form av verdens rikeste menn. I kappløpet om verdensherredømme overgår de hverandre med stadig nye tjenester og oppgraderinger.
Det skrives tykke bøker om at KI kommer til å utslette menneske-heten innen få år, samtidig som vi helhjertet omfavner våre nye språkmodellerte følgesvenner. Det er jo magisk at de vet alt mulig og sparer oss for ørkesløs grubling. Slikt blir fort en vane.
KI står nå bak mer enn halvparten av alt nytt innhold som publiseres på internett. Teknologien skulle spare oss for tid, men ingen har hverken tid eller overskudd til å vurdere opprinnelsen og kildene for alt vi ser og leser. Forskere ved Universitetet i Oslo avdekket nylig at Riksrevisjonens påstand om at kunstig intelligens kan erstatte 155 000 (!) statlige årsverk, i seg selv var beregnet med bruk av KI. Riksrevisjonen, som ellers etterlyser etiske rammeverk og offentlig samordning av KI-bruk, er langt fra alene om å havne i en slik teknologisk «honningfelle», og kommer til å få selskap av mange flere. I regjeringens 2026-budsjett er det satt av mer penger til å lempe KI ut i samfunnet enn til å regulere den.
Advarsler møtes ofte med skuldertrekk eller avvises som festbremsing. Mange unnskylder seg for å fremstå alarmistisk. Forskere som tar til orde for reguleringer, må understreke at de ikke er en doomer, slik en av KIs gudfedre gir uttrykk for i intervjuet på side 60.
Vi har teknologien på vår side, sies det gjerne i møte med for eksempel klimaendringer eller naturkriser. Nå melder spørsmålet seg om vi fortsatt har det. Historiker Peter Englund beskrev paradokset i at samtidig som mennesket skaffet seg et virkelig grep om tiden, så gled den ut av menneskets kontroll. Vil det samme gjøre seg gjeldende for kunstig intelligens?
Snart skal de fleste av oss samles rundt et tre et sted med noen vi er glade i, utveksle gaver, spise, synge, se film og spille spill. Noen finner veien til kirken. Kanskje finner snøen oss. Innimellom alt dette årvisse kommer vi til å bruke enda flere timer enn sist jul på å se ned i en opplyst mobil. Å oppfordre til årvåkenhet i møte med det som skjer der inne, bak skjermen, burde ikke anses som alarmistisk. Evnen til å gjenkjenne det kunstige blir i stadig større grad ferskvare, omtrent slik muskelmasse er det. Men den vil også minne oss om hva som gjør noe menneskelig.
Det pleide å være ting som musikk og litteratur. Nå er en fjerdedel av alle nye spor på Spotify, 50 000 hver dag, KI-genererte. Når ingen lenger orker å lese en hel bok, er Amazon full av KI-skapt litteratur. Hollywood har for lengst innlemmet generativ KI i sine produksjoner (kudos til Tom Cruise som stritter imot og tviholder på sine vanvittige stunts).
I november fant vi sammen i et nærmest religiøst fellesskap, da Norge kvalifiserte seg til fotball-VM. Drømmen om hva vi kan få til der, vil holde oss samlet til langt ut på sommeren neste år. Takket være vårt unike sanseapparat er vi fortsatt i stand til å forstå hva som dypest sett er meningsfullt. Alt som ikke lar seg besvare av ChatGPT, vil være det som gjør oss menneskelige.
Gjør det til en sport å omfavne akkurat det i julen.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: Titan.uio.no, The Guardian, Aftenposten, Klassekampen, Shifter
