Min ubehagelig relevante sommerserie
Det skal ha vært Barack Obamas favoritt. Alle så den, alle snakket om den. Selv fant jeg aldri tid til «tidenes beste TV-serie» den gang, men nylig snublet jeg inn i den – og ble hekta. Mer enn to tiår etter at den ble laget, er «The Wire» dessverre påfallende relevant. For kultseriens fremstilling av politisk korrupsjon, maktmisbruk, institusjonell svikt, misogyni, systemisk rasisme og ulikhet i USA er bekmørk.
I fem sesonger følges innsiden av de beinharde og kyniske narkotika-
miljøene i den plagede havnebyen Baltimore og politiets dels iherdige, dels halvhjertede – og som regel håpløse – forsøk på å slå ned på dem. Også myndighetenes svik mot arbeiderklassen og medienes faneflukt fra sitt samfunnsoppdrag blir nådeløst fremstilt.
Serien fra årene 2002–2008 var en nyansert studie av de kullsvarte skyggesidene ved det amerikanske samfunnet, men den var også et gigantisk frempek mot dagens USA.
Den sviende institusjonskritikken viser et politi som pynter på kriminalitetsstatistikken. Slik får man til «bedringen» alle ønsker seg – på papiret. Ingen makter å dekke folks egentlige behov for tilgang på helsehjelp, utdanning, arbeid og bolig. Strebenen etter makt og rikdom er en giftig miks der kofferter fylt med dollarsedler finner velvillige mottagere hos politikere og tilsynsmyndigheter som ser en annen vei.
Da nylig løslatte Dennis forsøker å unngå tilbakefall til narkomiljøet ved å stable på bena en bokseklubb for fattig ungdom, blir han møtt av umulige krav fra et ugjennomtrengelig byråkrati. Institusjonene som er satt til å tjene samfunnet, er enten blitt korrupte eller irrelevante.
Elons Musks «motorsagmassakre» kuttet med presidentens velsignelse 279 000 føderale stillinger i 27 ulike etater. I «The Wire» får Dennis sin bokseklubb til slutt, men først etter at «noen snakker sammen». Trumps «You're fired»-metode stenger neppe døren for korrupte transaksjoner.
Om man har mistet lysten på USA som reisemål, mesker vi oss stadig i amerikansk underholdning. Mye av den gir fortsatt gode anledninger til å forstå det paradoksale, spektakulære og dramatiske ved det amerikanske, som vi så lenge så opp til.
I denne utgaven kan du lese om hvordan Donald Trump, som en gang avviste kryptovaluta som «svindel», aksepterte store donasjoner fra kryptointeresser til sin presidentkampanje – og nå aktivt fremmer egne kryptoprosjekter. Til å passe to av USAs viktigste finanstilsyn har Trump innsatt to lojale kryptokrøsuser. Av de oppsagte i presidentens «vårrengjøring» var over 6000 ansatt i USAs skattemyndigheter.
Trump omfavnet krypto da det ble politisk og økonomisk fordelaktig, og demonstrerte igjen hvordan prinsipper forlates for personlig vinning. Ingen serier fanger denne virkeligheten så bra som «The Wire».
Trump og Musk røk uklar. Presidentens verden er full av allierte som tror de er partnere – helt til de ikke er det og faller i unåde, akkurat som i «The Wire». Så kan man jo gjette hvilken av seriens to personligheter fra Baltimores underverden som intetanende sto modell for USAs president mange år senere:
Avon Barksdale, utstyrt med dårlig impulskontroll og henfallen til lettvinte løsninger? Eller Stringer Bell, den intelligente, slu taktikeren?
«'The Wire' handler ikke om narkotikakrigen. Den handler om det amerikanske imperiets forfall», sa serieskaper David Simon.
Aldri har det vært mer sant.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: HBO/Max: «The Wire», IMDB, BBC, Wikipedia, The Standard
