Mineraljakt på dypt vann
Så var lille Norge fremst i skoene igjen. Som første land i verden åpner vi for å sette i gang kommersiell gruvedrift på havbunnen. Regjeringens forslag fikk flertall med Høyre og Frp, og skled over Kongens bord i statsråd i april.
At norske politiske avgjørelser til stadighet går på tvers av miljøfaglige råd, føles etter hvert urovekkende kjent. Regjeringsadvokaten ser ut til å riste av seg de fleste klima- og miljørelaterte søksmål. Spesielt var dommen i saken om dumping av gruveavfall i Førdefjorden knusende for naturvernere.
Men miljøorganisasjonene ser mest ut til å få vann på mølla av nederlagene. En snau uke etter at mineraljaktvedtaket ble banket gjennom på Slottet, flagget WWF at de vil saksøke staten for å ha tatt en beslutning på grunnlag av en utilstrekkelig konsekvensutredning. Det var også del av begrunnelsen for SV, Venstre, Rødt, MDG og KrF, da de stemte mot forslaget i januar.
Om man mener det er mulig fullt ut å utrede et stummende mørkt dyphav med arter og biodiversitet utenfor menneskelig fatteevne, skal man være sterk i troen.
Så vurderes da også både artenes betydning for de marine økosystemene og påvirkningen fra utvinning, høyst ulikt. Industriinteressene mener utvinning kan gjøres skånsomt. For et sted mindre utforsket og mindre tilgjengelig enn Månen, og med enorme mengder risikokapital i spill, er det rett og slett en imponerende overbevisning.
Havbunnen har lenge måttet tåle en trøkk – på langt grunnere dyp – fra oljeboring, bunntråling, fiskeoppdrett, fundamentering av vindturbiner og CO2-lagring, som del av «havløsningen» på klimakrisen. Havets rolle som vår viktigste klimaregulator kommer igjen i bakgrunnen for at det skal kunne bli vår nye hovedleverandør av metaller.
Hvilken forskning som vektlegges, ser ut til å avhenge av målet – utvinning eller vern. Forskerne som kan si noe om mineralenes omfang, fremheves av myndigheter og industri – mens eksperter på arter og konsekvenser for økosystemet i det samme havdypet, møtes av argumentasjon om at man ikke nødvendigvis kan vite sikkert.
Da vi sist skrev om «kappløpet i havdypet» i desember 2021, virket det fjernt å forestille seg at det skulle være Norge som bare halvannet år senere skulle lede an i mineraljakten i dypet. Både Støres egen mann i Havpanelet, Peter M. Haugan, og FNs ferske havsjef, Høyre-mannen Vidar Helgesen, har uttalt seg sterkt kritisk til mangelfull utredning.
Ingen skal riktignok få tillatelse til igangsetting før det er dokumentert at utvinning kan foregå på «forsvarlig måte». Men det er få forunt, ei heller en broket forsamling av folkevalgte, å ha forutsetninger for å vurdere industriens egne anslag om dette.
Mens over 20 land vil ha variasjoner av et forbud eller en utsettelse inntil mer kunnskap er på plass, ser den norske regjeringen havbunnsmineraler som «et nytt industrieventyr». De pågående debattene, protestene, nye søksmål og mangel på politisk konsensus kan imidlertid vise seg å bremse prosessen og i mellomtiden øke bevisstheten om mulige miljøkonsekvenser.
Kun 7 promille av verdens befolkning bor i Norge. Samtidig er det verdens 13. største nasjon i areal om havområdene regnes med. De har gjort Norge uanstendig rikt.
Og nå vil Norge ha mer.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Nupi, Klassekampen, The Guardian, isa.org, soalliance.org, deep-sea-conservation.org
