I sin bok «Why Everyone Hates White Liberals (Including White Liberals) – A History» skriver Kevin M. Schultz at liberalisme i nordamerikansk støpning opprinnelig var en ideologi som søkte å beskytte individuell frihet fra dem som var ute etter å bemektige seg den.

Det innbefattet en innsikt om at et visst nivå av økonomisk likhet var nødvendig for at denne fri-heten skulle kunne nytes av de brede lag.

Å finne en balanse mellom fri kapitalisme og en regulerende stat var både Franklin D. Roosevelt (1933–45) og Lyndon B. Johnsons (1963–69) mål. De var henholdsvis den første og den siste presidenten som kalte seg «liberal».

Sprikende staur

Men liberalismen sprikte (i likhet med konservatismen) i alle retninger, og noen spørsmål – som i hvilken grad den afroamerikanske borgerrettsbevegelsen skulle inkorporeres i kampen – ble hengende i luften. Oppgaven på begge sider ble å samle trådene i eget parti, og samtidig bringe motstanderen mest mulig i vanry.

Her dukket en viss William F. Buckley Jr. (1925–2008) opp, en hyperaktiv offentlig intellektuell som gjorde det til sin oppgave å spre oppfattelsen av at de liberale var ryggesløse elitister som bare brydde seg om egne privilegier, og gjennom statlig kontroll var ute etter å ta fra vanlige folk deres frihet.

I 1959 skrev oljearvingen og segregasjonisten Buckley at «de konservative først og fremst er bundet sammen av sin negative respons på liberalisme».

Han klarte å sementere bildet av at virkelige amerikanere var kjøttetende og maskuline individualister, mens de liberale var feminine sveklinger som ville gjøre USA svakt. Den største bedriften hans var likevel svartmalingen av den liberale epoken (1945–70), som i virkeligheten hadde en uovertruffen økonomisk vekst. Det var uansett en ironi i at den ene velfødde eliten klarte å fremstille seg som folkelig, mens den andre fikk merkelappen «elitistisk».

Borgerrettighetsbevegelsen

Men tanken om at de liberale dypest sett var fornøyde med tingenes tilstand, var ikke grunnløs. Både James Baldwin og Martin Luther King Jr. så med økende skepsis på sine hvite allierte, og konkluderte med at mange av dem var mer opptatt av orden enn rettferdighet. Det ble anerkjent at de hadde gjort en betydelig innsats for at «the Civil Rights Act» ble vedtatt i 1964, men en følelse av at deres deltagelse var performativ, kom likevel snikende. De svarte oppdaget snart at de i praksis var de eneste som var villige til å ta kampen mot rasismen videre.

Samtidig var det kald krig, og kommunismens spøkelse hjemsøkte ikke bare Europa, men i høyeste grad også USA. Vietnamkrigen bidro til polariseringen, og de nølende liberale ble målskive for krigsmotstanderne på venstresiden som foretrakk å kalle seg «progressive».

I noen tilfeller kunne de mer radikale faktisk gjøre felles front med de konservative og gå inn for deregulering av staten, som de begge mistrodde. Samtidig var dette også en konflikt mellom generasjoner: Mange unge så med skepsis på the establishment – blant dem president Johnson – som var uvillig til å avslutte krigen.

Hvem hater hvem

En annen politisk analytiker, Kevin Phillips, dukket opp på scenen mot slutten av 1960-tallet. Han mente at det viktigste i politikken var å vite hvem som hatet hvem. Og mens republikanerne ikke lett kunne si åpenlyst at de mislikte de svarte, så var det fritt frem å vise sin avsky mot de hvite liberale.

Republikanerne har vært ivrige til å innlemme feministene og pride-bevegelsen i fiendebildet, i tillegg til budbringeren, altså massemediene selv. Allerede Richard M. Nixons (1969–74) visepresident, Spiro Agnew, begynte å angripe aviser og TV fordi han mente de hadde en liberal agenda.

På 1980-tallet dukket Ronald Reagans (1981–89) «nyliberalisme» opp, og den svekkede tankegangen bak den opprinnelige liberalismen til FDR og LBJ – forbundet med deres «New Deal» og «Great Society» – hadde ingenting å stille opp med. Vi måtte også venne oss til ulike konservative medieprofiler, fra Rush Limbaugh til Tucker Carlson. Etter at kommunistfrykten begynte å falme, samlet de seg under fanen «antiliberalisme», og snart var det akseptert å kalle sine motstandere for libtards og omtale Antifa som terrorister.

For Trump holder det i dag med slagord som «Make Liberals Cry Again» for å samle troppene.