«Den tolvte imamen». «Heil Rommel!» hilste folk hverandre i Kairos gater. Beundringen for «Ørkenreven», den tyske feltmarskalken som fra våren 1941 til sommeren 1942 hadde jaget britene gjennom Libya, over den egyptiske grensen og nå selv sto ikke langt fra Nilen, ville ingen ende ta. De britiske «okkupantenes» tid var forbi, var egypterne overbevist om, nå ventet en ny «nasjonal æra». Veien til Palestina, den «statlige sentralen for verdensjødedommen», la man mer enn gjerne åpen for tyskerne.

Hitler-Tysklands totalitære vesen og betingelsesløse «jødepolitikk» hadde vært gjenstand for beundring i store deler av det egyptiske samfunnet. Tankegodset fant innpass i embetsverk og politi, i kretsene rundt monarkiet og ikke minst hos Muslimbrødrene, massebevegelsen som med mobiliseringen av jødefiendtlige Koran-vers i kombinasjon med nazistenes antisemittiske propagandaformler hadde gjort kjempesuksess på 1930-tallet.

Og ikke bare i Egypt, men i hele den arabiske verden, var oppfatningen om at Allah måtte ha sendt den tolvte imam til verden i Adolf Hitlers skikkelse, utbredt.

Begeistringen over Rommels fremgang var ikke mindre i Schloss Bellevue i Berlin. Residensen som i dag huser den tyske forbundspresidenten, var fra høsten 1941 blitt stilt til rådighet for Amin al-Husseini, den landflyktige Stormuftien av Jerusalem, som med en svært sjenerøs apanasje og en stab på 60 medarbeidere pleiet enge kontakter til nazistenes øverste sjikt – og frenetisk manet muslimene i Palestina, i den arabiske verden, så vel som i Iran og India, til jihad mot «jødene og deres håndlangere».

Ikke bare i Egypt, men i hele den arabiske verden, var oppfatningen om at Allah måtte ha sendt den tolvte imam til verden i Adolf Hitlers skikkelse, utbredt.

Fra en radiomast et par mil sør for Berlin, verdens sterkeste kortbølgesender, ble muftiens hat-tirader og annen antisemittisk propaganda gjennom hele krigen kringkastet til den muslimske verden: «Drep jødene, hvor enn dere måtte finne dem!» tordnet muftiens radiorøst. «Det gleder Gud, historien og religionen».

Innvandringsstrid. Islamisten på Bellevue tilhørte en av Palestinas mest innflytelsesrike familier og var i 1921, på tross av en relativt svak teologisk bakgrunn, men gjennom intrigespill og på den britiske «mandatmaktens» nåde, blitt valgt til stormufti av Jerusalem. Muftiens oppgaver besto formelt i å prøve handlingers samsvar med Koranen, sharia og de muntlige overleveringene i islamsk rettstradisjon. I al-Husseinis tilfelle ga embetets prestisje den svorne antisemitten en helt avgjørende maktposisjon som han de neste tiårene skulle bruke for å radikalisere og ideologisere den arabiske kampen mot Palestinas jøder.

Denne kampen var i utgangspunktet begrunnet i den jødiske innvandringen til det britiske «mandatområdet». Mens landet i 1870 kunne telle 25 000 jødiske innbyggere, skulle flere innvandringsbølger fra slutten av 1800-tallet (hovedsakelig bestående av russiske og andre østeuropeiske jøder som flyktet fra pogromer, men også av sosialistisk pregede sionister, som i Palestina så et «nasjonalt hjem» for jødene), mangedoble det jødiske nærværet og gi næring til identitetspolitisk uro i møte med den arabiske majoritetsbefolkningen.

Muftien arvet en lavintensitetskonflikt som han målbevisst bidro til å intensivere og islamisere.

Muftien arvet en lavintensitetskonflikt som han målbevisst bidro til å intensivere (ved å stilisere den «arabiske nasjonen» som dobbelt offer for kolonialisme og sionisme, i behov av selvforsvar), og islamisere (ved å utrope seg selv til «de hellige stedenes beskytter», og erklære den antijødiske kampen for en «religiøs plikt»). Med al-Husseini skulle jihad og paramilitarisering sette et tydelig og varig preg på den palestinske nasjonalismen.

Felles mål. Muftiens vei til Tyskland begynte i konfrontasjonen med britene. Etter at mandatmaktens mangeårige forsøk på appeasement overfor de militante palestinerne hadde mislyktes, og toleransen overfor al-Husseinis terroristiske maktmetoder tatt slutt, flyktet muftien fra en arrestordre over til Libanon i 1937.

Derfra kunne han, gjennom sitt velorganiserte og grenseoverskridende bandevesen, raskt hisse til en ny voldsspiral i Palestina: Bakholdsangrepene på jødiske busser og britiske militærpatruljer tiltok, og al-Husseini brukte nå den intensiverte konflikten med jøder og briter til å eliminere alle avvikere i egne rekker. Moderate palestinere som tok avstand fra terrorisme og gikk inn for en tostatsløsning – for muftien et absolutt tabu – ble ofte myrdet på åpen gate, til skrekk og advarsel.

Moderate palestinere som tok avstand fra terrorisme og gikk inn for en tostatsløsning – for muftien et absolutt tabu – ble ofte myrdet på åpen gate, til skrekk og advarsel. 

«Mens rettssikkerhet, menneskerettigheter og individualitet de facto ble avskaffet i Palestina, triumferte muftien i eksil», skriver K. Mallman og M. Cüppers i boken «Halbmond und Hakenkreuz – Das Dritte Reich, die Araber und Palästina».

I 1939 flyktet muftien videre til Irak, hvor han ble mottatt som en «arabisk nasjonalhelt», og to år senere, etter en britisk militærintervensjon i landet, til Tyskland. Kort tid etter ankomst ble muftien mottatt av Adolf Hitler personlig. Som «eneste mål i regionen», kunne Hitler forsikre ham, har Tyskland «tilintetgjørelsen av jødene i det britiske maktområdet». Muftien reagerte «absolutt beroliget og tilfreds» på at de tyske og arabiske interessene var «fullstendig overensstemmende».

Som «eneste mål i regionen», kunne Hitler forsikre ham, har Tyskland «tilintetgjørelsen av jødene i det britiske maktområdet».

De tyske planene om en «innsatskommando» for Palestina ønsket muftien mer enn velkommen. Etterhvert som Rommels felttog mot Egypt tegnet til suksess, fikk Walther Rauff, oppfinneren av mobile gasskamre og selv ansvarlig for mordet på flere titalls tusen østeuropeiske jøder, i oppdrag å etablere en spesialenhet som skulle organisere det fremtidige massemordet på Palestinas jødiske befolkning.

Sammen med arabiske kollaboratører utdannet i Tyskland ble SS-mennene sommeren 1942 satt i venteposisjon i Hellas. Hadde det ikke vært for at krigslykken snudde ved utgangen av året, tyder alt på at Rauffs «Einsatzkommando» ville hatt klar bane i Palestina, hvor et betydelig antall, til dels velorganiserte arabere, sto parat til å sette en «endelig løsning» på «jødespørsmålet» ut i livet. Grunnlaget hadde muftien lagt i løpet av flere års nitid hatpropaganda.

Intervensjon. Men muftiens antisemittisme rettet seg ikke bare mot jødene i Palestina. Overalt i Europa hvor al-Husseini fryktet at jødeforfølgelsene avtok i intensitet, gikk han personlig til verks: I 1942 kom etterretningsnettverket hans på sporet av en hemmelig avtale som en tysk diplomat hadde fremforhandlet med jødiske Joint Distribution Commity og Røde Kors i Sveits. Avtalen omhandlet frikjøp av jødiske barn fra Slovakia, Ungarn og Polen i bytte mot et betydelig pengebeløp og et antall tyske sivile fanger, og forutsatte emigrasjon til Palestina.

Muftien oppsøkte sporenstreks Heinrich Himmler og protesterte «på det sterkeste» overfor SS-sjefen mot den diplomatiske manøveren. Her tillater man, doserte al-Husseini, at disse barna om noen år får «styrke det jødiske elementet i Palestina». Himmler avblåste aksjonen, la ned forbud mot lignende avtaler i fremtiden og sendte barna i døden.

Et annet eksempel er Bulgaria, der regjeringen i 1943 hadde akseptert et tilbud fra Storbritannia om frikjøp av 5000 jødiske barn for transport til Palestina.

Al-Husseini ilte til og minnet den bulgarske utenriksministeren om at motstand mot «den jødiske fare» er en «nasjonal livsnødvendighet». Barna må ikke sendes til Palestina, advarte han, men til Polen: «Der har man den beste kontrollen på dem». I et lignende, men mer omfattende rumensk forslag fra året før, der muftien etter alt å dømme også intervenerte, så en tysk diplomat en «alvorlig belastning for tillitsforholdet til våre politiske venner i Midtøsten».

I Bosnia var al-Husseini aktiv i rekrutteringen av mannskaper til egne muslimske SS-avdelinger, og han var en viktig del av den tyske propagandaen som skulle lokke sovjetiske muslimer til tysk våpentjeneste. I 1944 tok han initiativet til opprettelsen av et «imaminstitutt» i Tyskland, hvor han selv, i tett samarbeid med «skoleringsoffiserer» fra Waffen-SS, innprentet verdensanskuelsen hos imamene som tjenestegjorde i de muslimske avdelingene på Balkan og på den stadig mer kritiske Østfronten.

Historisk spøkelse. Etter Det tredje rikets undergang behøvde al-Husseini en ny ideologisk nødhavn. På flukt i Sveits ble den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren arrestert og utlevert til franske myndigheter 8. mai 1945, men ingen av seiersmaktene hadde interesse av å stille ham for retten og derigjennom risikere en konflikt med den arabiske verden.

På flukt i Sveits ble den internasjonalt etterlyste krigsforbryteren arrestert og utlevert til franske myndigheter 8. mai 1945, men ingen av seiersmaktene hadde interesse av å stille ham for retten og derigjennom risikere en konflikt med den arabiske verden.

I mai 1946 rømte så muftien med falske papirer til Egypt, hvor han umiddelbart fikk asyl og sømløst kunne ta opp tråden som den «palestinske sakens» ubestridte lederskikkelse, med støtte fra regjeringskretser, Muslimbrødrene og Den arabiske liga.

Uanfektet av nazismens fall og med uforminsket kraft fortsatte Amin al-Husseini å propagere jødenes tilintetgjørelse og fanatisk motarbeide enhver forsoning med Israel, først med base i Kairo, senere i Beirut, hvor han døde i 1974. Til begravelsen strømmet titusener av tilhengere, som, helt i tråd med livsoppgaven muftien bygget sin politiske karrière på, gjorde hendelsen til en antijødisk massedemonstrasjon.

Robert Wistrich mener alliansene som gjennom muftiens person ble støpt mellom nazistene og de palestinske og arabiske islamistene, har satt et dypt avtrykk: «Målet om å ødelegge det sionistiske prosjektet har vært uforandret siden», sier professoren i moderne historie ved Hebrew University i Jerusalem om «styrken, populariteten og giftigheten» til den kontinuerlige propagandaen som siden muftiens tid i Berlin har vært en vesentlig bestanddel i den moderne arabiske nasjonalismen, den islamistiske fundamentalismen og det palestinske narrativet.

«Arven etter muftien lever videre i aller høyeste grad», lyder fasiten til direktøren ved Jerusalem-universitetets Internasjonale senter for antisemittismestudier.

Selv om de mest problematiske sidene ved biografien til mannen som i over 30 år var den ubestridte lederen for den palestinske bevegelsen, ikke profileres, gjelder han som en «heroisk» og fortsatt dypt respektert figur i den palestinske bevegelsens historie. Ikke bare i palestinske miljøer, men også i store deler av israelsk akademia (som i ønsket om å justere det israelske narrativet opp mot det palestinske de siste tiårene har tatt en «post-sionistisk vending»), er det ifølge professoren en tendens til å ville tone ned muftien og den historiske og ideologiske ballasten forbundet med ham:

«Muftien er en ubekvem størrelse som forstyrrer sympatiposisjon», sier Wistrich. «Skulle jeg nevne ham i en akademisk debatt, ville nok mange kolleger vri seg i stolen.»

Arven. Men at man skulle gjøre muslimene og palestinerne en tjeneste ved å feie dette under teppet, er professoren dypt uenig i: «Det er bare ved å konfrontere denne fortiden at man kan komme videre». Men dessverre er det det motsatte som skjer, observerer antisemittisme-forskeren.

«Hatet mot jødene vokser, selv der det ikke er noen jøder», sier Wistrich om situasjonen i mange arabiske land, og trekker en historisk sammenligning til det kristne Europa: «Jødene blir et mytisk symbol på fienden, på det onde selv, på demonene du ikke klarer å hanskes med».

«Om en annen person hadde vært den uomstridte lederen i den arabiske bevegelsen, hadde historien både i Palestina og Israel vært veldig annerledes og langt mindre preget av vold.» Robert Wistrich, professor i moderne historie ved Hebrew University i Jerusalem

Innenfor denne tankebygningen var stormuftien av Jerusalem en av de store pionérene; og Wistrich er overbevist om at hadde det ikke vært for al-Husseini, kunne mye av volden ha vært unngått:

«Om en annen person hadde vært den uomstridte lederen i den arabiske bevegelsen, hadde historien både i Palestina og Israel vært veldig annerledes og langt mindre preget av vold», tror han. «Muftien vendte konflikten til en kamp om alt-eller-ingenting, et nullsum-spill der Israel må ødelegges, skal Palestina kunne leve.»

Dette tankesettet, mener Wistrich, forhindrer stadig en kritisk posisjon å tre frem blant palestinerne og er en del av den katastrofale arven etter muftien.