Ved solnedgang dukker de første silhuettene opp i Buffalo Park midt i byen Flagstaff i Nord-Arizona, mens de speider mot horisonten etter de første antydningene til farger.

«Se, så rødt det er der borte!» utbryter Danielle Adams (49). Hun har skrevet doktoravhandling om arabisk astronomi og jobber til vanlig som formidler ved Lowell Observatory.

Nå går hun begeistret frem og tilbake mens hun følger med på himmelen og svarer på spørsmål fra nysgjerrige forbipasserende.

«Når det blir mørkere, vil fargesøylene danse rundt».

Et par timer senere lyser den vanligvis mørke himmelen her opp i en majestetisk rosafarge. Det røde lyset fra nordlyset – et resultat av ladede partikler fra Solen som kolliderer med Jordens atmosfære – blander seg med den hvite gløden fra nymånen.

Etter hvert som natten skrider frem og Månen forsvinner, blir nordlyset til en kraftig, blodrød farge på en svart himmel fylt av tusenvis av stjerner som punkterer himmelhvelvingen og bader trærne i et mykt lys.

«Dette er helt fantastisk. I mai hadde vi en solstorm som bare forekommer én gang hvert 20. år, og nå dette. Det er sjelden, det er vakkert, og det er utrolig at det skjer på disse breddegradene», fortsetter Adams.

«For meg er dette en del av himmelens under. I denne byen kan du se nyanser som du normalt ikke ville sett under en lysforurenset himmel andre steder», sier Adams stolt.

Tidlig ute

Flagstaffs unike forhold til nattehimmelen går helt tilbake til slutten av 1800-tallet, da byen ble kalt «Skylight City» på grunn av den klare atmosfæren og den skyfrie himmelen som tiltrakk seg en voksende gruppe astronomer.

Det var fra de majestetiske teleskopene ved Lowell Observatory, som fortsatt ligger i de skogkledde åsene utenfor sentrum av byen, at astronomene oppdaget Pluto i 1930 og kartla Månen for Apollo-programmet på begynnelsen av 1960-tallet.

«Observatoriet ble grunnlagt 18 år før Arizona i det hele tatt var en delstat», forteller Kevin Schindler, observatoriets historiker (i 1894, red.anm).

Den lange historien med oppdagelser og utforskning gjorde de lokale astronomene tidlig oppmerksomme på faren ved kunstig lys, og de gikk i spissen for å beskytte nattehimmelen mot lysforurensningen som stadig ble et større problem.

I 2001 ble Flagstaff verdens første internasjonale Dark Sky-sted takket være byens eksepsjonelle stjernehimmel, gjennomtenkte utendørsbelysning og arbeidet for å øke kunnskapen om hvor viktig det er å redusere lysforurensningen.

«Til å være en by med 75 000 innbyggere kan man se svært mange stjerner her», forklarer Adams, som er fungerende leder for Flagstaff Dark Skies Coalition (FDSC).

«Nå ønsker vi å hjelpe andre mennesker med å ta Melkeveien hjem, akkurat slik vi har gjort her», sier astronomen.

Tiltrekker seg turister

Ifølge «2016 World Atlas of Artificial Night Sky Brightness» lever mer enn 80 prosent av verdens befolkning – og mer enn 99 prosent av befolkningen i Vesten – under en lysforurenset himmel.

Den globale lysforurensningen har økt med minst 49 prosent i løpet av de 25 årene frem til 2017, og det anslås at den øker med mellom 2 og 10 prosent hvert år. Det har fått et økende antall byer, tettsteder og naturreservater til å følge i Flagstaffs fotspor.

I dag finnes det over 200 Dark Sky-steder i 22 land på fem kontinenter, blant annet i Val d'Orcia-regionen i Toscana, oasen Al-Ula i Saudi-Arabia, Death Valley i California og flere steder i den australske ødemarken.

Alle disse stedene har eksepsjonelt lave nivåer av lysforurensning, noe som gjør dem ideelle for stjernekikking. Deres mål er å gjenvinne og bevare nattehimmelen for fremtidige generasjoner. (Øvre Pasvik nasjonalpark ble som den første i Norge, sertifisert som Dark Sky Park i 2024 – se faktaboks, red.anm.)

Mens Arizona var fødestedet og fortsatt er hjørnesteinen i Dark Sky-bevegelsen, er nabostaten Utah vertskap for den største konsentrasjonen av Dark Sky-steder i verden, inkludert fem nasjonalparker og ti delstatsparker som millioner av mennesker besøker hvert år.

«I en undersøkelse som nylig ble gjennomført i Capitol Reef nasjonalpark, sa 64 prosent av de besøkende at de hadde kommet på grunn av den mørke himmelen», forklarer Mickey Wright, ordfører i Torrey, et lite sted med 250 innbyggere som ligger i utkanten av nasjonalparken og ble Utahs første Dark Sky-sted i 2018.

«Folk begynner å forstå verdien av den mentale opplevelsen av å kunne komme seg bort fra lyset og støyen i byene og dra til et sted som dette».

Gradvise negative konsekvenser

I over 300 000 år har nattehimmelen gjort det mulig for mennesket å navigere over land og hav, markere årstidene og tidens gang. Men siden den industrielle revolusjon og elektrisitetens inntog, har vi gradvis mistet kontakten med nattehimmelen.

Økonomisk utvikling, billigere elektrisitet og bedre lyspærer har ført til en spredning av kunstig lys, noe som har forvandlet den en gang så stjerneklare himmelen til et kjedelig, livløst, grått teppe over byene våre.

Etter hvert som stadig flere generasjoner vokser opp uten å kunne se stjernehimmelen, frykter Dark Sky-bevegelsen at menneskets forbindelse med universet kan gå tapt i løpet av noen få tiår, og dermed også en del av oss selv.

«Det som skjer med nattehimmelen, skjer langsomt. Etter hvert som himmelen blir lysere år for år, desto mindre vet du om den, desto mindre viktig blir den for deg, desto mindre beskytter du den, og desto mer forringes den», sier Christian B. Luginbuhl, pensjonert astronom og tidligere leder i FDSC.

Overdrevent kunstig lys skygger ikke bare for stjernene, men forstyrrer også økosystemer, påvirker menneskers helse og bidrar til klimaendringer.

Ifølge DarkSky International (DSI) – en organisasjon som ble stiftet i Arizona i 1988 og som er et av referansepunktene for Dark Sky-bevegelsen – er 35 prosent av all utendørs belysning bortkastet på grunn av overbelysning og uskjermet lys som slipper ut i verdensrommet.

Dermed går mer enn 3,3 milliarder dollar til spille i form av bortkastet energi, noe som unødvendig slipper ut 21 millioner tonn karbondioksid hvert år.

Lysforurensning forstyrrer den naturlige døgnsyklusen i naturen, noe som har langtidseffekter på planter, pollinatorer og utallige andre dyr, fra skilpadder til trekkfugler. Den påvirker også døgnrytmen og søvnmønsteret vårt, noe som bidrar til søvnforstyrrelser og tilknyttede helseproblemer som stress, angst, depresjon, fedme og diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft.

Reduseres med enkle tiltak

Likevel er det relativt enkelt å reversere lysforurensningen, i motsetning til andre former for miljøødeleggelser. DSI anbefaler å installere skjermet utendørsbelysning som retter lyset nedover, og pærer med lav fargetemperatur. Myke, varmhvite lyskilder reduserer faren for blending og er mindre forstyrrende for økosystemer og det naturlige nattemørket.

Flagstaff har strenge belysningsregler og krever bruk av varmt lys i mange sammenhenger, en type belysning som gir en dypere, gul glød som etterligner det naturlige lyset fra ild, og som minimerer utslippene av blått og grønt lys og deres forstyrrende effekter på døgnrytmen til mennesker og dyreliv.

Mye av motstanden mot å dempe lyset i byene dreier seg om kriminalitetsforebygging. Men altfor sterk og dårlig utformet belysning kan snarere virke blendende og skaper skygger som svekker nattesynet vårt, noe som utsetter oss for større risiko enn en svakere og bedre gjennomtenkt belysning.

«Vi har ikke måttet gi avkall på noe i Flagstaff», hevder astronom Luginbuhl.

«Byen er ikke blitt farligere eller mindre trygg. Økonomien har ikke kollapset.»

Selv om det virker utopisk å gjøre storbyer til steder med mørk himmel, er det flere byområder som tar viktige skritt for å redusere lysforurensningen og ta nattehimmelen tilbake.

Fountain Hills, et Dark Sky-sted med 24 000 innbyggere i utkanten av Phoenix, ligger like ved USAs femte største storby-område, omgitt av sterkt opplyste forsteder med mer enn 6 millioner innbyggere. Likevel er kvaliteten på nattehimmelen overraskende god, beliggenheten tatt i betraktning. Byen er også i ferd med å bygge et internasjonalt Dark Sky Discovery Center, som etter planen skal åpne i 2025.

«Ingen har noensinne bygget noe som dette, med et mål om å lære folk om hvordan man kan bevare nattehimmelen. Det kommer til å ha det største offentlig tilgjengelige teleskopet i hele Phoenix-området, et planetarium og en utstillingshall», forklarer Vicky Dersen, en selvlært nattehimmelguide, podkastvert og forfatter som bor i Fountain Hills.

Del av noe større

Mer enn halvparten av verdens befolkning bor i urbane strøk, og det å bringe nattehimmelen tilbake til byene er også blitt et spørsmål om likestilling.

«Dark Sky-parker og naturreservater er utrolige steder, men hvem kan dra dit? Man må ha bil, man må ha råd til å overnatte et sted og ta fri fra jobben Når en hel by gjør Melkeveien synlig, slik Flagstaff har gjort, gir det en mørk himmel til alle, uavhengig av sosioøkonomisk status», sier Danielle Adams.

Å omfavne nattehimmelen vil i ytterste konsekvens bety at vi må overvinne instinktene våre – som er utviklet i løpet av evolusjonen vår som dagaktive skapninger. Vi forbinder mørket med fare, noe som er blitt kodifisert gjennom årtusener med lærdom og utbredt symbolikk som forbinder lys med det gode og mørke med det onde.

Forkjemperne for en mørk nattehimmel mener imidlertid at vi har en mer avgjørende og uløselig tilknytning til himmelen som ligger utenfor våre kulturelle rammer.

«Når besøkende ser gjennom teleskopene våre, blir de forbløffet over å få tilbake forbindelsen med universet. Jeg har sett folk gråte», sier Schindler, historiker ved Lowell Observatory.

«Det minner oss på at livet ikke bare er et rotterace der vi løper rundt hele dagen, skynder oss hjem, spiser middag og begynner på nytt neste dag. Vi er alle jordboere og en del av noe større.»

Del av noe større En majestetisk stjernehimmel setter livet i et større perspektiv.

Bevissthet rundt hva vi mister

Behovet for å finne tilbake til noe større var tydelig da hundrevis av familier, par og astronomiinteresserte deltok på et stjernekikker-arrangement i Grand Canyon nasjonalpark i Nord-Arizona.

Folk sto tålmodig i kø for å beundre stjernetåker eller Andromeda-galaksen gjennom teleskopene som var stilt opp på parkeringsplassen, eller de la seg på ryggen for å beundre Melkeveien. Begeistrede utbrudd lød for hvert stjerneskudd som lyste opp himmelen, og for hver nyfrelst stjernekikker som så Saturns ringer for første gang.

Bare et svakt, men vedvarende lysskjær i horisonten forstyrret nattehimmelens spektakulære lerret. «Det er Las Vegas, mer enn 150 miles (240 km) herfra», forklarte en guide til alles store forbauselse.

De begeistrede utbruddene ble brått avløst av dempet mumling, mens vi alle kjente på trusselen mot fremtiden vår.