I gamle dager kunne autokratiske ledere hive uønskede bøker, dokumenter, brev, fotografier og filmopptak på bålet – og eventuelt erstatte dem med redigerte eller forfalskede versjoner. Nå er det digitale filer lagret på nettet som trues av sentralisert sletting og manipulasjon.

Suzanne Nossel, tidligere leder for ytringsfrihetsorganisasjonen PEN America, advarer om at teknologien gir repressive regimer muligheten til å fjerne nettsider, arkiver, sosiale medier-kontoer, historiske dokumenter og annen viktig informasjon – bare ved å trykke på en knapp. Det er blitt lettvint å masseslette materiale.

«Å bevare slike dokumenter er avgjørende for å gjenreise ødelagte kulturer, fortelle historier om undertrykkelse og holde gjerningsmenn ansvarlige», skriver hun i Foreign Policy.

Selv i demokratier kan skattefinansierte, offentlige nettsider plutselig bli gjort utilgjengelige. Det ble demonstrert i USA i februar.

«Da president Donald Trump tiltrådte, forsvant dusinvis av regjeringsnettsider som en del av planen for å omforme den amerikanske regjeringen etter hans smak. Ikke engang Nasa ble spart», meldte The Washington Post.

Balkanisert og truet infosfære

Nettbasert digital informasjon er allerede i utgangspunktet mer sårbar enn fysiske dokumenter plassert i biblioteker og arkiver. Dels på grunn av fenomenet lenkeråte, og dels på grunn av stadige formatendringer, dataflytting og annen lagringsproblematikk. I tillegg har autokratiene festet et effektivt sensurgrep om nettplattformene som får adgang hos dem.

«Den digitale sfæren blir stadig mer balkanisert og truet. Ved å kreve at teknologiselskaper skal huse operasjoner og datasentre på deres territorier, om de vil betjene forbrukerne der, blir landene lettere i stand til å blokkere og deaktivere nettsteder de ikke liker og sentralisere den tekniske infrastrukturen som disse nettstedene er avhengige av», påpeker Nossel.

Slik kan man også radere vekk det som allerede er lagt ut. I fjor dukket det opp en post på WeChat som avslørte at nesten all informasjon publisert på kinesiske nettsider fra slutten av 1990-tallet og frem til midten av 2000-tallet var slettet. Etter kort tid ble denne posten sensurert, og siden forsvant den helt.

KI-verktøy som automatiserer fjerning av innhold der uønskede ord og temaer forekommer, gjør sensureringen enklere.

Mottiltak

Da blir det desto viktigere med tiltak og prosjekter basert i demokratiske land, hvor man forsøker å ta vare på mest mulig av materialet. Nossel nevner flere eksempler: The Russian Independent Media Archive, som PEN America og Bard College opprettet i 2023, inneholder blant annet bloggarkivet til den avdøde opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Andre eksempler er China Unofficial Archive, China Digital Times, GreatFire.org og The Iranian Archive. Bevaring av digital informasjon fra krigssoner berører samme utfordring. Her finnes blant annet Palestine Nexus og Sudan Memory.

Det er imidlertid behov for en mer systematisk organisering av tiltakene, mener Nossel. Sikring av digitalt arkivmateriale må få en plass på budsjettet til alle som vil motarbeide autoritære overgrep og sensur.

Hvis disse vitnesbyrdene og denne dokumentasjonen først forsvinner, er det borte for alltid.

Trumps metode

Da offentlige nettsider ble fjernet av Trump-administrasjonen i februar, skal det ha vært for å fjerne referanser til for eksempel DEI-programmer (mangfold, likestilling og inkludering) og for at omtale av kjønnsideologi skulle redigeres vekk. Andre nettsider ble slettet eller endret av ukjente årsaker, ifølge The Washington Post.

Når Trump-administrasjonens praksis faktisk blir rapportert om og kritisert i pressen, stiller den seg slik sett ikke i samme kategori som den gjennomgripende sensuren autoritære regimer kan ty til.

Men det er svært kontroversielt at «lederen av den frie verden» nå tyr til grep som tangerer metodene i «den ufrie verden».