Siden den ble grunnlagt av jordeiere i 1866, har den argentinske jordbruks-organisasjonen Sociedad Rural Argentina – med mottoet «Å dyrke jorden er å tjene nasjonen» – vært en mektig alliert av høyreregjeringer og en skremmende fiende for venstresiden.
Organisasjonens hovedkontor i Buenos Aires, hvor det årlig holdes en stor landbruksmesse, fyller et helt kvartal i hjertet av hovedstaden.
Lederne her klager over flere tiår med økonomisk vanstyre fra populistiske venstreregjeringer, noe som har fått inflasjonen til å skyte i været og den argentinske valutaen til å synke. Men når de blir spurt om Folkerepublikken Kina, maler de som katter.
«Kina er en tønne uten bunn. De tar imot alt en kan tilby», sier Nicolás Pino, organisasjonens president.
Han forteller om en økende eksport til Kina av argentinske soyabønner, frossent storfekjøtt, sæd fra premieokser og andre landbruksvarer til en verdi av milliarder av dollar.
Latinamerikanske landbruksbaroner selger ofte varer til statseide kinesiske organer, som styres etter ordre fra kommunistpartiets ledere om å styrke kinesisk matsikkerhet og selvforsyning. Hvis Sociedad Rural skulle hatt betenkeligheter, handler de ikke om de kinesiske embetsmennenes politiske tilbøyeligheter, men deres hardnakkede tilnærming til handel.
Når argentinerne selger til europeere, og når pris og kvalitet på eksporten først er fastsatt, så «flyter handelen», påpeker Pino. Som en kontrast til dette så var det ikke lenge siden kinesiske importører bestemte seg for at de betalte for mye for storfekjøtt, og ensidig satte ned prisen med mer enn to tredjedeler, «og ikke bare for fremtidige salg, men også for kjøtt som allerede var skipet». De lavere prisene skapte vansker for Argentina, Brasil og andre latinamerikanske land som selger millioner av tonn kjøtt til Kina hvert år. På tampen av 2024 kunngjorde dessuten kinesiske myndigheter at de ville ha en gjennomgang av prisene på importert storfekjøtt, på oppfordring fra hardt pressede innenlandske produsenter i Kina.
Uvurderlig partner
Likevel kaller kvegbaronene og andre konservative interesser Kina for en uvurderlig partner. I intervjuer med politikere, industriherrer og diplomater fra hele Latin-Amerika lovprises Kinas forretningsvennlige «pragmatisme». Det har ikke alltid vært en selvfølge.
Da Kina for en generasjon siden for første gang viste seriøs interesse for Latin-Amerika, skapte det bekymring i Washington D.C. og andre vestlige hovedsteder. Kina kanaliserte da noen av sine største investeringer og lån til venstreorienterte, antiamerikanske regimer, særlig i Venezuela. Siden den gang har fremtredende konservative krefter fortsatt å bekymre seg over at Vestens fiender samarbeider på den sørlige halvkule.
I slutten av 2023 krevde Marco Rubio, som da var republikansk senator fra Florida, at president Joe Biden skulle innføre sanksjoner mot den tidligere venstreorienterte argentinske presidenten Cristina Fernández de Kirchner. Rubio viste til at Kirchner er dømt for korrupsjon, og beskyldte henne for å ha gjort det mulig for «ondsinnede aktører som Kina og Iran å øke sin korrupte innflytelse i Argentina, som er en viktig alliert for USA».
Han pekte spesielt på «uklare avtaler om offentlige bygge- og anleggskontrakter som setter både USAs og Argentinas sikkerhet i fare». Rubio nevnte konkret en radarstasjon for satellittsporing som Kina har bygget i en avsidesliggende argentinsk ørken, og som drives av en gren av Folkets frigjør-ingshær. (Espacio Lejano Station i Pampa de Pilmatué i Patagonia opereres av Kinas nasjonale romfartsmyndighet, er en del av Chinese Deep Space Network og har vært i drift siden 2018, red.anm.)
Rubio er en knallhard konservativ cubansk-amerikaner og vil som Donald Trumps nye utenriksminister personlig kunne tale sin sak overfor latinamerikanske ledere. Han har venner i hele regionen, blant annet i Argentina, der den libertarianske presidenten Javier Milei gikk til valg i 2023 med trusler om å bryte forbindelsene med Kina og sa «Jeg inngår ikke pakter med kommunister.»
Som president har Milei endret holdning og erklært at kineserne er «en veldig interessant partner; de ber ikke om noe, bortsett fra at de ikke skal bli plaget». Kort tid etter at Milei ble valgt, tok kinesiske utsendinger opp valgkampretorikken hans, sier velinformerte argentinere. Men de uttrykket forståelse for den katastrofale situasjonen han hadde arvet, med enorm utenlandsgjeld og en radbrekket innenlandsk økonomi, og erklærte at Kina ikke ville være «et hinder for Argentinas gjenoppbygging». I juni 2024 forlenget Kina en valutabytteavtale tilsvarende flere milliarder dollar i ytterligere to år, noe som ga Argentinas valutareserver litt pusterom.
Varige interesser
Lokale ledere er ikke overrasket og bemerker at Kinas investeringer økte etter at den forretningsvennlige, amerikanskutdannede sentrumspolitikeren Mauricio Macri vant over Kirchner og ble Argentinas president fra 2015 til 2019.
Kinas interesser i Latin-Amerika er utvilsomt strategiske, sier Carlos Ruckauf, tidligere argentinsk visepresident og utenriksminister. Han peker på Chancay, en kinesiskbygd og -kontrollert havn i Peru, som vil bli den største og dypeste på Sør-Amerikas stillehavskyst. Han erkjenner de varme kinesiske båndene til Kirchner-regjeringen, som hyllet Kinas styresett. Men «for Kina kommer ideologi helt klart i andre rekke», sier han. «Vi er litium, kobber og mat for dem.»
Utfordringen for Latin-Amerika er å inngå forretningsavtaler med Kina som ikke går på tvers av USAs røde linjer, mener han. Å slippe kinesiske selskaper inn i telekommunikasjonsnettverk «kan være en rød linje». Kinesiske ambisjoner om å utvikle en havn i nærheten av Antarktis var «uhørt» for USA, sier han. Kinas radarstasjon for rom-etterretning er et «veldig vanskelig» problem fordi den er underlagt en bilateral avtale.
Lederskikkelser i flere latinamerikanske land har samme budskap til Trump-administrasjonen. For å konkurrere med Kina må USA tilby et alternativ. I Chile innkasserte Biden-administrasjonen en seier da et kinesisk bud på å bygge en undersjøisk internettkabel fra Chile til Asia ble slått av et vestlig konsortium som blant andre inkluderte Google. Trumps første presidentperiode var preget av trusler og en belærende tone mot nabolandene i sør.
For å begrense Kinas innflytelse ville trolig forhandlingskunst vært bedre.
Publisert i The Economist 14. januar 2025.