20 mil rett ut i havet fra idylliske Esbjerg på Jyllands vestkyst ligger oljefeltet Dan. Der står én av landets 55 olje- og gassplattformer. Her har danske selskaper pumpet opp millioner av fat olje siden starten i 1971. Oljeindustrien er, sammen med legemiddelet Ozempic og selskapet Novo Nordisk, blant de store drivkreftene i Danmarks økonomi.

Men det er ikke så mange dansker som kjenner til dette. Bølgen av klimaaktivisme som har vokst frem de siste 15 årene – og som også har avfødt en rik dansk klimalitteratur – har også protestert mot oljeindustrien i landet. I 2020 lovet Folketinget å avvikle oljeproduksjonen innen år 2050.

Men det går tregt, og utbyggingen av eksisterende oljeplattformer pågår fremdeles. At Danmark har størst oljeproduksjon i EU, er det ganske få som kjenner til, mener Karl Emil Rosenbæk Reetz. Han har nylig fullført en doktorgrad ved Syddansk Universitet i Odense om oljens rolle i norsk og dansk samtidslitteratur.

For til tross for, eller kanskje takket være, den generelle uvitenheten i Danmark om oljens sentrale plass, farer en ny litterær sjanger over landet: oljefiksjonen. Det finnes to måter å definere sjangeren på. Enten handler det om bøker som tydelig setter oljen i sentrum, eller så er det fortellinger der oljen har muliggjort det livet som skildres: bilisme, byliv, shopping.

20 norske

At sjangeren nå er kommet til Danmark, er egentlig ikke så overraskende. I oljelandet Norge, som ifølge ulike målinger er blant de ti rikeste landene i verden (målt i BNP pr. person), har oljefiksjon vært sentralt i litteraturen lenge. Rundt 20 verk regnes i dag til sjangeren, ifølge Reetz.

I «Medaljens forside» fra 1990 skildret Dag Solstad fremveksten av en oljebasert offshoreindustri, med utgangspunkt i Aker Mekaniske Verksteds utvikling av oljerigger i Nordsjøen på 1960-tallet. Fem år senere kom Magnar Johnsgaards bok «Svart regn» som utspilte seg på en oljeplattform i Nordsjøen, og fulgte arbeidernes liv der. Og i fjor kom Marjam Idriss’ bok «Halvt» om båndet mellom olje og kolonihistorie.

Startet i Jordan

Men oljefiksjonens vugge befinner seg langt fra både Norge og Danmark – i Jordan på 1980-tallet.

«Olje er vår eneste sjanse til å bygge en fremtid, og regimene ødelegger den.»

Slik lyder en velkjent linje fra den jordanske forfatteren Rahman Munifs roman «Cities of Salt» fra 1984. Romanen handler om den fiktive byen Harran i Persiabukta på 1930-tallet hvor store oljereservoarer nettopp er blitt oppdaget. Både internasjonale og lokale selskaper samles for å ta del i rikdommen og bygge «The Cities of Salt» – altså Riyadh, Jidda og Medina i dagens Saudi-Arabia.

Romanen anses å være den første store olje-romanen, omtalt av litteraturkritiker og forfatter Amitav Ghosh som petrofiction i et essay i magasinet The New Republic i 1992. I samme tekst spurte han seg også hvorfor så få forfattere tidligere har nærmet seg oljen, dette enorme og viktige emnet som har muliggjort hele det moderne samfunnet. Kanskje, reflekterte han, ligger svaret i at olje for mange har såpass problematiske assosiasjoner:

«Det lukter av uunngåelige utenlandske innviklinger, en bekymringsfull avhengighet av utlandet, økonomisk usikkerhet, risikable og kostbare militære foretak, tusenvis av døde sivile og barn og alle de plagsomme spørsmålene som ligger begravet i deres graver.»

En annen teori som kan forklare oljens fravær i litteraturen på den tiden, var at «oljen pr. definisjon er global og flerspråklig, mens skrivingen først og fremst hører hjemme i sammenhenger hvor kun ett språk tales».

Det er en interessant tanke, men vitner om for lite tiltro til språkets og forfatteres evne, viser det seg.

«Mektig, kollektiv forbrenning»

Ifølge Aske Juul Christiansens bok «Aftenstjerne» (2019), en av de danske forfatterne som i høyeste grad har sluttet seg til oljefiksjonen, er ikke oljen dansk engang. I den polyfone romanen møter leseren i stedet mennesker fra 15 forskjellige land hvor alle på en eller annen måte lever livet i oljens bølger. Noen arbeider på en oljeplattform i Texas, en annen bor i Doha og er avhengig av industrien.

Narrativet er passivt og reflekterende, og karakterene synes å ha gitt opp å gjøre noe med oljens påvirkning på naturen:

«Jeg kan ikke speile meg i havoverflaten, den er svart som om oljen har begynt å lekke ut gjennom skroget vårt, begynt å legge seg som et teppe over vannet», lyder det i kapittelet som utspiller seg på oljeplattformen Galveston Bay i Texas.

Et annet kjent navn som nå assosieres med sjangeren, er Theis Ørntoft. I fjor ble hans roman «Jordisk» nominert til Nordisk råds litteraturpris. I boken spiller livet på en oljeplattform en betydelig rolle, og setter livet på spissen.

I snart ti år har Theis Ørntoft vært en ledende litterær stemme innen den danske klimalitteraturen. At han nå velger å skildre oljens påvirkning på livet, er ikke overraskende. Men mens hans tidligere bøker har vært mer åpne for politisk tolkning, er «Jordisk» soleklar i sitt budskap og viser en ny tone i forfatterskapet:

«Han så boreplattformer foran seg. Store, menneskeskapte konstruksjoner med metalliske røtter ned i den urgamle undergrunnen der oljen fantes. Han så den brunsvarte væsken som ble sugd opp og sendt gjennom kilometerlange rør. Verden ble opplyst av et kunstig, men fantastisk lys. En mektig, kollektiv forbrenning.»

Forbudt

I ungdomsromanen «Fønix» av Hanne Kvist har oljen ytterligere en tredje funksjon: som grunn-forutsetning for fortellingen. Romanen er en slags strindbergsk historie om gutten Fønix som – i likhet med Indras datter Agnes i «Et drømspill» (1901) av August Strindberg – er sendt til Jorden for å undersøke om menneskeheten er en art å satse på.

Romanens verden ligner på alle måter vår verden, men med en stor forskjell: Det er blitt forbudt å bruke olje. Desperat forsøker menneskene å finne nye energikilder og måter å overleve på – under Fønix’ granskende blikk.

Siden Amitav Ghosh tok i bruk begrepet olje-fiksjon for drøyt 30 år siden, har altså mye skjedd. Oljefiksjon har gått fra ofte å handle om fortellinger hvor noen står og graver etter olje i ørkenen, til å handle om hvordan oljen har formet oss og det samfunnet vi lever i, slår litteraturviter Reetz fast.

Han løfter frem en rekke danske samtidsromaner hvor oljen ikke står i sentrum, men muliggjør fortellingen: «Døden kører Audi» av Kristian Bang Foss, «Machine» av Peter Adolphsen og «På ryggen af en tyr» av Kristina Stoltz.

Motsetninger

Og teorien om at oljen er umulig å portrettere fordi den er global, er blitt motbevist flere ganger. Kanskje er det helt omvendt, at oljen er bra materiale for forfattere? Den innehar tross alt en grunnleggende spenning, gjør mennesker fattige og rike, syke og friske, skaper samfunn og fører til endring. Vi treng-er den, men vil bli kvitt den – og i bakgrunnen lurer stadig bekymringen for peak oil, altså den dagen da maksimal oljeproduksjon er oppnådd, og det begynner å minke for så å ta slutt.

I dag gjennomsyrer oljeavhengigheten hele det moderne samfunnet. 32 prosent* av verdens primære energiforsyning kommer fra olje, 95 prosent** av den globale transportsektoren er oljeavhengig, og hver dag bruker nordiske borgere i snitt 150 oljebaserte produkter, ifølge forskning fra Uppsala universitet i Sverige. Totalt er det mer enn 6000*** ulike hverdagsprodukter som tilvirkes helt eller delvis av olje eller naturgass. I USA har Trump erklært «Drill, baby drill» som et mantra for i sin andre presidentperiode.

* Statistical review of world energy (2023)  ** IPPC  ***USAs energidepartement

På samme måte som mange nordiske arbeiderforfattere på 1930-tallet ville forandre landet til det bedre med sine verk om arbeiderklassens utfordringer, beskriver Reetz hvordan de som nå skriver oljefiksjon i Danmark og Norge, vil skape endring.

Da Mirjam Idriss, suksessforfatteren av romanen «Halvt», besøkte Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger i fjor, satte hun tydelig ord på viljen til å forandre ved hjelp av litteraturen:

«Det er på en måte umulig for meg å skrive en roman som ikke handler om politikk. Alt er politikk for meg.»

Eksempler i norsk skjønnlitteratur på handling relatert til oljeproduksjon

«Romanen om Mongstad» av Guri Johns

(Cappelen Damm, 1989)

Georg Johannesen skrev denne under pseudonymet Guri Johns. Boken tar utgangspunkt i Arve Johnsen, direktøren som i 1988 måtte forlate Statoil etter enorme overskridelser i den såkalte Mongstad-saken.

«Medaljens forside» av Dag Solstad

(Forlaget Oktober, 1990)

Det historiske verket er skrevet som en roman i anledning industrikonsernet Akers 150-årsjubileum i 1991.

«Svart regn» av Magnar Johnsgaard

(Cappelen Damm, 1995)

Det som er omtalt som den første norske olje-romanen, følger mannskapet på en borerigg i Nordsjøen gjennom et tiår og tegner, ifølge forlaget, «et fandenivoldsk bilde av oljeeventyret».

«Solaris korrigert» av Øyvind Rimbereid

(Gyldendal, 2004)

I Rimbereids prisbelønte langdikt gir en navnløs robot-operatør i året 2480 «et poetisk avtrykk av en tid der oljebrønnene i Nordsjøen er gått tomme og der teknologi og miljøendringer preger menneskenes liv».

«Fjorten dager i Nordsjøen» av Leif Henriksen

(Gyldendal, 2008)

Den realistiske skildringen av livet på en oljeplattform i Nordsjøen gir et nærgående blikk på arbeidet, industrien og naturen. Vinner av Gyldendals konkurranse om beste politiske roman.

«Dypet» av Tom Kristensen

(Aschehoug, 2010)

Thrilleren utspiller seg i Nordsjøen i 1981 og involverer oljeutvinning og politiske intriger.

«Maud og Aud. Ein roman om trafikk» av Gunstein Bakke

(Forlaget Oktober, 2011)

«Gunstein Bakke forener en idéroman om norsk selvforståelse i oljens tidsalder med en meditasjon over en families oppsplitting og savn.» (Fra Audun Lindholms anmeldelse i Morgenbladet)

«Den femte dykkeren» av Hogne Hongset

(Hobi forlag, 2015)

Spenningsromanens handling er hentet fra dykkehistorien på den norske sokkelen i 1970-årene.

«Trigrammaton» av Kristian Hammerstad

(Jippi forlag, 2016)

Hva skal vi leve av etter oljen? Hva blir fremtidens energikilder? Dette og lignende spørsmål danner et slags bakteppe i Kristian Hammerstads gigant av en tegneserie, «Trigrammaton».

«Slik lever vi her» av Mari Ulset

(Forlaget Oktober, 2016)

Romanen følger fysioterapeut Åshild den høsten oljeprisen begynner å falle. Åshild har oppnådd det hun ønsket deg, men føler likevel at noe mangler. «En sviende og skarp roman om vår manglende evne til å se andre, forstå oss selv og reflektere over kulturen vi lever i», ifølge forlaget.

«Puslingar» av Atle Berge

(Samlaget, 2019)

Romanen skildrer ungdomstid og fremtidsdrømmer preget av den dramatiske Alexander L. Kielland-ulykken i 1980 og dens ettervirkninger, samt en ung kvinnes drøm om å bli oljeingeniør.

«I urent farvann» av Sidsel Mørck

(Solum Bokvennen, 2020)

Romanen følger hovedpersonen fra oppveksten under starten av det norske oljeeventyret til hans egen karriere i Statoil. Boken er også kritisk til oljens konsekvenser for miljø.

«Halvt» av Marjam Idriss

(Gyldendal, 2024)

Romanen om dansk-norsk slaveri- og kolonihistorie dreier rundt en kvinne ansatt som mangfoldskonsulent i Equinor, som drar til den karibiske øya St. Croix, der moren hennes kommer fra. Tanken er at hennes utseende vil være en styrke i jobben med å berolige lokalbefolkningen etter en storbrann ved et oljeanlegg på øya.

Kilder: Solvberget.no og forlagene