Om man hadde vært til stede i sentrum av St. Petersburg 28. juni 1762, ville man ha vært vitne til en helt spesiell hendelse: I Kazan-katedralen på hovedgaten Nevskij Prospekt ble en 33 år gammel tysk kvinne utropt til autokrat – selvhersker – over det russiske imperiet.

Like etter ble den samme kvinnen hyllet av en enorm folkemengde utenfor Vinterpalasset. Hun leste opp en proklamasjon der det het at både Russland og den hellige ortodokse kirke hadde befunnet seg i fare og vært i ferd med å havne under fremmed herredømme. Derfor hadde hun, rettledet av Gud og etter hennes undersåtters klare ønske, grepet makten i imperiet.

Kvinnen som uttalte disse ordene, het opprinnelig Sophie Auguste Friederike. I 1729 var hun blitt født inn i en beskjeden tysk fyrstefamilie. Faren hennes, Christian August av Anhalt-Zerbst, var så fattig at han – til tross for at han hadde sitt eget lille fyrstedømme – måtte tjenestegjøre som offiser hos den prøyssiske kongen.

1. januar 1744 mottok fyrst Christian August et brev. Avsenderen var keiserinne Elisabeth Petrovna av Russland, datter av Peter den store og Katarina I. Keiserinne Elisabeth var på jakt etter en ektefelle til sin nevø, den 15 år gamle Karl Peter Ulrich av Holstein-Gottorp. Elisabeth mente at fyrst Christian Augusts datter kunne være en passende ekteskapskandidat for Elisabeths nærmeste slektning – den unge mannen som var tiltenkt å overta den russiske tronen i Russland.

Alt for Russland

Slik steg Sophie Auguste Friederike – eller Katarina den store som hun ble kjent som – opp fra historiens halvmørke til å bli en av Europas mest berømte herskere. Med det samme hun kom til Russland, omfavnet hun alt som var russisk.
Mannen hun giftet seg med, som også var hennes tremenning – Karl Peter Ulrich, kjent i historien som Peter 3., mente derimot at Russland var et idiotisk land, befolket av underutviklede mennesker som tilba en gal religion.

Keiserinne Elisabeth styrte Russland i tjue år og var slett ikke blant de verste herskerne landet har hatt. Da hun døde i julen 1761, ble søstersønnen utropt til Russlands nye tsar – Peter 3.

Den nye tsaren var – for å si det mildt – svært upopulær. Den som avskydde Peter aller mest, var hans kone, keiserinne Katarina 2.

Ifølge den russiske statsskikken hadde hun ingen makt. Katarinas eneste oppgave var å produsere avkom som kunne arve tronen. Det sier sitt om forholdet mellom de to keiserlige majesteter at Katarina satte minst tre barn til verden, men Peter var neppe far til noen av dem. Ut fra Katarinas ufullendte memoarer forstår man at hun så på ektemannen som en fyllik, en idiot og en stakkar som ikke var i stand til å oppfylle sine ekteskapelige forpliktelser.

En av Katarinas elskere, den polske adelsmannen Stanislaw Poniatowski, bidro i sine memoarer til en lignende karakteristikk av Peter. Ifølge polakken var Peter «en kujon, en fyllik og en på alle måter latterlig figur».

Alt for Holstein-Gottorp

Motviljen mot Peter 3. ble ikke mindre av at den nye tsaren demonstrativt brydde seg mer om sitt nordtyske fyrstedømme Holstein-Gottorp enn om Russland. Holstein-Gottorp hadde Peter arvet fra sin far, men uheldigvis hadde den dansk-norske kongen Fredrik 4. erobret store deler av fyrstedømmet på begynnelsen av 1700-tallet.

Så snart Peter var blitt tsar ved nyttårstider 1761–62, erklærte han som sitt fremste mål å gjøre ikke Russland, men derimot Holstein-Gottorp stort igjen. For å få det til, måtte han gå til krig mot Danmark-Norge.

Gjennom våren og forsommeren 1762 samlet Peter store troppestyrker utenfor St. Petersburg. Så iverksatte Katarina statskuppet 28. juni.

Peter ble arrestert, og Katarina innsatte seg selv på tronen. I løpet av en ukes tid sørget Katarinas medsammensvorne for Peter 3.s død.

Russland var kvitt en hersker de fleste oppfattet som en tyrann. En konsekvens av det hele, som neppe mange hadde tanke for i St. Petersburg sommeren 1762, var at den dansk-norske staten unngikk å bli militært knust.

I 34 år, frem til høsten 1796, styrte Katarina 2. Russland. Hun fortsatte å utvide grensene for den russiske staten mot sør og vest. Det var på hennes initiativ at Polen ble utslettet som stat. Å fri landets bondebefolkning fra livegenskapet, som hensatte dem i en tilstand av slaveri, var aldri aktuelt. Katarina 2. var langt fra noen demokrat, men hun var likevel – til å være en hersker på 1700-tallet – vidsynt og tolerant.

Russland ville bli et bedre sted om landet ble mer likt Europa, mente hun. De fleste av hennes etterfølgere var sterkt uenige i dette målet.

I dag, etter at Russland igjen har isolert seg fra omverdenen, er landet lenger unna Europa enn på lang, lang tid.