Johannesburg, Sør-Afrika
Reaksjonen mot afrikanske land var streng og kom umiddelbart – som om utestenging av reisende fra Afrika, var nok til å beskytte resten av verden.
Det var det ikke. Stengte grenser vil heller ikke fungere når den neste skremmende varianten dukker opp. Global urett, viser det seg, er ikke bra for folkehelsen.
| Fakta |
Koronavaksinasjon på verdensbasis/ 60,5 prosent av verdens befolkning har fått minst én vaksinedose, pr. 24. jan. 2022. / 52 prosent av verdens befolkning er fullvaksinert. / 11,6 prosent av verdens befolkning har fått én eller flere boosterdoser. / 10,1 prosent av befolkningen i Afrika som helhet, er fullvaksinert. / En rekke land i Afrika har svært lav vaksinedekning. Av de 20 landene med lavest andel fullvaksinerte, ligger 16 i Afrika. De har / Tilgangen til vaksiner og skjevfordeling er de største problemene. / Covax – det internasjonale vaksinesamarbeidet – hadde et mål om å fordele minst 2 milliarder doser i fattige land innen utløpet av 2021, men leverte bare rundt halvparten. Eksportrestriksjoner fra India og problemer med produksjonen flere steder får skylden. / Det er også store utfordringer med kapa-sitet for vaksinering i helsevesenet i mange afrikanske land. I tillegg kommer praktiske utfordringer ved å håndtere mRNA-vaksiner som krever frysekapasitet over lengre tid. / Vaksineprodusentene sier at de ved maksimal produksjon samlet kan produsere 2 milliarder vaksiner pr. måned fremover. Produksjonen har imidlertid så langt ikke fulgt prognosene helt. / Den største utfordringen fremover vil trolig være å få vaksinert raskt nok, slik at man unngår å måtte kaste doser som går ut på dato.
Globalt vaksinesamarbeid/ ACT-A kan beskrives som en paraply som samler flere partnere innen den internasjonale pandemibekjempelsen. ACT-A ledes av Sør-Afrika og Norge og ble opprettet i april 2020. / Det kan beskrives som et stort offentlig-privat-samarbeid. I ACT-A inngår overnasjonale sammenslutninger som Europakommisjonen og WHO, vaksinealliansen Gavi som tidligere har sørget for vaksiner til barn i fattige land, Cepi (som fra Norge jobber opp mot legeindustrien for utvikling av vaksiner) og Gates-stiftelsen, blant flere. / Et av organene under ACT-A, er vaksineprogrammet Covax. Covax jobber med å fordele vaksiner til land i utvikling. / I november 2021 ble det kjent at Norge vil gi ytterligere to milliarder kroner til ACT-A. Med det er den norske finansieringen oppe i nærmere 6 milliarder kroner. / Norsk Folkehjelp er blant dem som har vært kritiske til den globale fordelingen av vaksiner. Generalsekretær Henriette Westhrin mener man må erkjenne at Covax, som fordeler vaksiner globalt og er en del av ACT-A, er feilslått. Hun omtaler Norge som en edderkopp i dette systemet: Vi leder ACT-A, sitter i styret i vaksinealliansen Gavi og har etablert koalisjonen Cepi som skal utvikle vaksiner. Norsk Folkehjelp kritiserer ACT-A og Covax for lite åpenhet og mener dette truer legitimiteten og troverdigheten til vaksinesamarbeidet. Kilder: Aftenposten, John-Arne Røttingen, epidemiolog og Norges ambassadør for global helse, Our World In Data/VG
|
I november 2021 hadde mer enn dobbelt så mange doser blitt gitt i USA som på hele det afrikanske kontinentet. Over halvparten av verdens befolkning er nå blitt vaksinert mot covid-19. Men kun 9,5 prosent av befolkningen i lavinntektsland har fått én vaksinedose, sammenlignet med 53 prosent i lavere mellominntektsland – og langt høyere rater i øvre mellominntekts- og høyinntektsland (pr. 24. januar 2022).
Med tall som dette, er det ikke overraskende at nye varianter vi bør vokte oss for, dukker opp og sprer seg raskt i land med lave vaksinasjonsrater. Disse skjevhetene er ingen tilfeldighet. De er et direkte resultat av at de rike landene har iverksatt nasjonalistiske tiltak og hamstret vaksiner.
Fra håp til mutering
Selv før vaksinene ble tilgjengelige, advarte mange eksperter mot følgene av vaksinenasjonalisme, deriblant general-direktøren i Verdens helseorganisasjon, Tedros Adhanom Ghebreyesus. Rike land har like fullt monopolisert vaksineforsyningen og i noen tilfeller kjøpt så mange doser at de kunne ha vaksinert sin egen befolkning ni ganger.
Sist sommer virket det som om dette var i ferd med å endre seg. I juni ga G7-landene løfter om å gi bort doser de hadde til overs til lav- og mellominntektsland, enten direkte eller gjennom ordninger som Covax-samarbeidet (Covid-19 Vaccine Global Access).
Etter hvert som stadig flere ble vaksinert i de rike landene, var det et visst håp om at vaksinenasjonalismen og hamstringen kunne ta slutt, og at doser endelig kunne finne veien til land som desperat trengte dem.
Men de siste månedene har vi sett at vaksinenasjon-alismen ikke har tatt slutt. I stedet har den mutert.
Flere årsaker
Rike land, som USA, tok til orde for ekstra doser av enkelte vaksiner selv før det forelå bevis som støttet opp om bruken av boosterdoser. WHO tok til orde for utsettelse av boostere frem til vaksiner hadde nådd de som trengte dem mest.
Like før dette skjedde, hadde amerikanske myndig-heter inngått en avtale om å kjøpe 200 millioner doser av Biontech, Pfizer-vaksinen som skulle brukes som boostere. På dette tidspunktet var bruken av en tredje dose som booster ikke engang godkjent av FDA (Food and Drug Administration).
Men bruken av boosterdoser i de utviklede landene er ikke den eneste grunnen til at lav- og mellominntektsland mangler doser. Canada, Spania, Tyskland og andre land ga for flere måneder siden løfter om å gi bort millioner av covid-19-vaksiner direkte til lav- og mellominntektsland så vel som til Covax.
Likevel viser ferske tall at mange lands myndigheter ikke har holdt disse løftene. For eksempel har britiske myndigheter gitt løfter om å donere mer 100 millioner doser, men har så langt bare levert 30 millioner av disse.
Ord mot ord og krav om lønnsomhet
Farmasøytiske selskaper og rike myndigheter har vært raskt ute med å skylde det lave vaksineopptaket i fattige land på vaksineskepsis og underutviklede helsesystemer.
I en koronaredegjørelse i regi av den internasjonale sammenslutningen av legemiddelprodusenter, International Federation of Pharmaceutical Manufacturers and Associations, uttalte Albert Bourla, administrerende direktør i Pfizer, at graden av vaksineskepsis i Afrika sør for Sahara er «langt, langt høyere enn graden av skepsis i Europa, USA og Japan».
Dette til tross for bevis på at vaksineskepsis er lavere i Afrika enn i mange rike land (blant annet dokumentert i en omfattende internasjonal studie publisert i Nature Medicine i juli 2021).
Bourlas forsøk på å skyve fra seg ansvaret for den lave vaksinedekningen var et forsøk på å rettferdiggjøre Pfizers profittering. Helt fra starten av har selskapet prioritert å inngå lønnsomme avtaler med rike land fremfor å dele vaksineteknologi med afrikanske produsenter.
Astra Zeneca er et av få legemiddelselskaper som la til rette for rettferdig tilgang til sin vaksine gjennom en lisensordning med Serum Institute of India. Men selskapet kunngjorde nylig at det vil øke prisen pr. dose for å øke lønnsomheten. Denne beslutningen gjenspeiler den illevarslende feilaktige oppfatningen om at koronapandemien er over.
Donasjoner uten forvarsel
Rike land har også fremmet et narrativ om at afrikanske myndigheter mangler infrastrukturen og kapasiteten til å dele ut dosene som de har fått. Men denne kritikken ser bort fra omstendighetene rundt leveringen av disse dosene. Donasjonene har ofte dukket opp uten forhåndsvarsel og mange av vaksinedosene har vært nær ved å gå ut på dato.
Uten noe informasjon om type, mengde og tilstand på vaksinene, er helsemyndigheter ikke i stand til å gjøre de nødvendige forberedelsene slik at dosene kan settes i tide. Det er verdt å merke seg at til tross for disse utfordringene, har afrikanske land vært i stand til å dele ut 62 prosent av dosene de har mottatt.
Blokkerer rettighetsavkall
Ved å gjøre afrikanske myndigheter til syndebukker, har man dekket over realitetene, nemlig at det lave vaksineopptaket i Afrika er et direkte resultat av at rike land har hamstret vaksiner og iverksatt nasjonalistiske tiltak. Og forsøk på å rette opp i denne uretten er blitt blokkert av de samme myndighetene som har et overskudd av vaksiner.
For eksempel vil et krav om å oppgi patentrettighetene for covid-19-vaksiner være et avgjørende tiltak for å øke tilgjengeligheten. Sør-afrikanske og indiske myndigheter søkte om en slik oppgivelse hos WHO for over et år siden. Men søknadene er blitt blokkert jevnlig av land som Frankrike, Tyskland, Spania og Canada.
Det er åpenbart at den skjeve tilgangen på vaksiner ikke er en tilfeldighet, men resultat av en felles innsats fra rike land for å beholde forrådet av vaksiner innenfor egne grenser – og av legemiddelprodusentene for å øke profitten. Det er på tide at myndighetene i rike land og legemiddelselskapene – som disse landenes myndigheter ivaretar interessene til – deler ut vaksiner på rettferdig vis.
Frem til alle har tilgang til en covid-19-vaksine, er ingen trygge.
© Project Syndicate, 2021.
Om artikkelforfatteren: Safura Abdool Karim er folkehelsejurist ved University of KwaZulu-Natal og er medlem av det afrikanske CDCs African Vaccine Delivery Alliance and Partnership for African Vaccine Manufacturing.