Hurtigmotemani vs. gjenbruksiver
Det var i Blåfjell vi hørte snåle Lillegutt spørre ordfører’n hvor dette Gjenbruk lå, dit han og Mamsen hadde fått i oppdrag å transportere bygdas skrot. Svaret han fikk, ble barnelærdom for dagens unge trendsettere. At ting som er blitt overflødige eller umoderne for noen, brukes på nytt i stedet for å kastes, er siden gått fra å være pedagogisk barne-TV-vitsing til å bli en het trend for de samme hipsterne.
Motestien de tråkket opp, ser ut til å springe ut av en pussig, men formålstjenlig miks av miljøbevissthet og en individorientert æra. Mange vil heller skille seg ut fremfor å passe inn (slik vi helst drev med i gamle dager), og til et slikt formål leverer ikke hurtigmoteklær – uansett hvor billige de er. Kanskje blir man også kreativ og nytenkende av å være fattig student eller nyetablert med trang økonomi og kanskje en arvet symaskin i bagasjen.
Uavhengig av motepreferanser eller økonomi kunne flere av oss med hell sett lenger enn prislappen og ta inn over oss de reelle miljømessige kostnadene bak et moteplagg. Ifølge 2019-tall fra Verdensbanken går det i klesindustrien hvert år med ferskvann som kunne dekket behovet for fem millioner mennesker. I tillegg genererer bransjen enorme mengder avløpsvann, utslipp av mikrofiber og svimlende 10 prosent av verdens CO2-utslipp. Likevel er det utslippene fra flytrafikk, skipsfart og betong- og byggindustri som får mest oppmerksomhet, antagelig fordi konsekvensene av deres virksomhet er mer åpenbare.
Til tross for at de største hurtigmotekjedene under pandemien faktisk har hatt fall i omsetningen, kan klesindustrien de neste ti årene se frem mot en
nær dobling i klesforbruket, dersom det ikke skjer større endringer i global demografi og tilhørende livsstil.
Det virker som fjern fortid at industrien satset alt på kvartalsvise sesong-kolleksjoner som fikk de store motemagasinene til å rydde forsiden. Motebildet er i kontinuerlig fluks, og nye plagg slåss om vår oppmerksomhet hver gang vi er innom en klesbutikk.
Men nettopp disse hastige skiftene ser paradoksalt nok ut til å ha banet vei for en større frihet for unge moteløver til å komponere sine egne outfits.
Avlagte plagg fra mer eller mindre vellykkede moteperioder de siste tiårene er blitt en hel liten industri i seg selv. Utenfor storbyenes mest populære vintagebutikker former det seg ofte lange køer. Det er oppstått en først til mølla-iver etter å få tak i de sist innkomne, kuleste eller mest aparte plaggene.
Så stor er kampen blitt om bruktklær at Røde Kors i januar var villig til å ta regningen for henting av poser med avlagte sko og tekstiler plassert på folks dørmatter.
Og ny teknologi passer som hånd i vintagehanske for denne blomstrende nye næringen. Den norskutviklede appen Tise, med fashionista og gjenbruksguru Jenny Skavlan som ledestjerne, er i løpet av noen få år blitt en nordisk satsing for kjøp og salg av bruktklær med over 20 ansatte, flere enn 2 millioner registrerte brukere og enda flere millioner av oppføringer.
For takket være stadig nye apper og nettsider som fasiliterer slikt kjøp og salg, men også utleie, er gjenbruksmarkedet i ferd med å puste noen av de store hurtigmotegigantene i nakken hva gjelder omsetning, ifølge månedens artikkel fra The Economist om fenomenet.
Det er ingen tvil om at det likevel er svært langt frem til å kunne utgjøre en forskjell som får konsekvenser for klesindustriens skitne fotavtrykk. Og det er ingen liten oppgave å bryne seg på en industri som hvert år produserer 100 milliarder nye plagg. Men for hvert ekstra år man kan bruke hvert av dem, er det et bidrag til mindre forurensning i begge ender av vareflyten.
Den økende gjenbrukstrenden begrenses av mangelfulle systemer for innsamling og tilrettelegging. Det ser imidlertid ut som en haug med gründere der ute har forstått akkurat det, og gjør noe med saken. De er alle del av en generasjon der aktivisme faller helt naturlig, og der alle bekker små ser ut til å forme en stadig større å.
Lillegutt visste kanskje ikke hvor Gjenbruk var, men dunboblevesten hans – for ikke å snakke om Mamsens fuskepels – kunne sklidd rett inn i vindusutstillingen til Fretex.
Men oljesølet på den vesten ville vært krevende å gjøre noe med.
Tine Skarland, redaktør.
