På senvinteren er landskapet fortsatt dekket av snø over store deler av landet. Tidevannet bryter opp isflak, og naturen er preget av stillstand langs norskekysten. Imidlertid blir dagene noen minutter lengre for hver dag som går, og menneskenes tanker vandrer mot tiden som skal komme og endringene som pleier å skje. Tjelden er blant de aller sikreste bevisene på at det går mot vår. Og med lengsel ser folk langs hele vår 101 000 kilometer lange kystlinje etter den vesle fuglen.

Reisen fra overvintringsstedet til hekkesteder som Jomfruland, Jæren, Smøla, Frøya, Lofoten, Vannøya og Kiberg tar ikke mange dager, og tas gjerne i ett strekk fra overvintringsstedet. I en fart på rundt 50 kilometer i timen bærer det over åpent hav, langs svaberg, forbi industri og skip før de når destinasjonen.

På langstrakte mudderbanker med hjerteskjell og fjæremark kan tjeldene fete seg opp etter reisen og forberede seg på en krevende hekkesesong. I midten av mars er de blitt tallrike, og enkelte steder telles de i hundretall. På denne tiden sprer de seg utover på nøye tilmålte arealer langs hele kysten. Med røde øyne, nebb og føtter, stilig antrukket i sort og hvitt, er de litt av et syn.

Med gledesrop melder de sin egen ankomst og annonserer samtidig at den stille, mørke tiden er over for denne gang.

Monogame og stedbundne

Har du tjeld rundt huset ditt? Da skal du vite at det er gamle kjenninger du omgir deg med. I Norge møtes tjeldparet igjen, normalt på samme stedet som året i forveien. De er monogame fugler.

Dersom det er et gunstig område for tjeld, er det ikke mange titall meter mellom hvert reir. Noen legger eggene mellom steinene i fjæra, andre foretrekker å ruge i blomsterpotten på noens terrasse.

Det er kanskje ikke så rart at kystbefolkningen utvikler tette relasjoner til tjelden. Noen forhold varer lenge, for tjelden kan bli opp mot 40 år dersom livet utfolder seg skånsomt. Enkelte tjeld er dermed klekket på tiden Bobbysocks og a-ha herjet på hitlistene.

Rødlistet art

Er tjelden heldig, får den frem unger under norgesoppholdet. De første leveukene er kritiske, og tjeld-paret mister ofte alle ungene sine til rovdyr, påkjørsler og annet.

Det er ikke vanskelig å ha medfølelse for de stressede tjeld-foreldre som prøver å berge den siste ungen fra å gå ut av tiden. Da kan det være trøstende å tenke på at et tjeldpar har mange sjanser til å reprodusere seg selv. I løpet av et liv skal tjeldparet bare fostre opp to unger som selv kommer tilbake for å hekke. Klarer de det, opprettholdes bestanden.

Likevel er tjelden blitt rødlistet både globalt og nasjonalt. På rødlisten finner vi arter som enten er veldig fåtallige og sårbare, eller arter med bestander i markert tilbakegang. Statusen «nær truet» gir grunn til bekymring, ikke minst siden vi har flere eksempler på at andre vadefugler har gjort sin entré på listen på lignende måte, og har endt opp både som sterkt og kritisk truede fuglearter.

På steder der tjelden tilbringer vinteren har man registrert en tilbakegang, og matmangel forårsaket av høsting av muslinger skal være blant årsakene. Intensivering av jordbruksareal og ødeleggelse av våtmarker er også et problem. Her hjemme er forstyrrelser under hekketiden, tap av næringsrike marine våtmarker og nedbygging av strandsonen plausible forklaringer.

Bygger ned naturen

Når vi ødelegger fugleartenes leveområder, blir de færre. De kan ikke bare fly et annet sted. Færre våtmarker betyr mindre mat. Bortfall av hekkeplasser resulterer i synkende bestander fordi alle fugler trenger et sted å leve.

Hvert minutt blir 79 kvadratmeter natur bygget ned i Norge, ifølge NRKs oppslag «Norge i rødt, hvitt og grått». Også Bård Tufte Johansen har sett på naturødeleggelsene i programserien «Oppsynsmannen».

Dessverre er det ofte de aller viktigste natur-områdene som ryker først. Elvedeltaer, elveoser og mudderfjærer – altså tjelden og andre trekkfuglers «supermarked» – ofres og legges under grus. Det kan vi takke utstrakt kommunalt selvstyre uten hensiktsmessig statlig innramming, for.

Den nye Naturavtalen, som Norge har signert, legger opp til 30 prosent vern innen 2030. Men det er grunn til å spørre hva vi egentlig skal med 30 prosent vern når vi blant annet trenger å bevare all våtmark for å ta vare på økosystemene og fugle- og dyrebestandene. Små og sårbare restbestander gir oss ikke den naturpositive fremtiden vi så sårt trenger.

Men tapet av natur stanser neppe før klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen blir godt kjent med en tjeld og anerkjenner ulike fuglearters rett til en trygg fremtid.

Staten kan sikre vårtegnene våre, dersom de vil.