Det fleksible idealet
Frank Zappa hadde visstnok en oppdragerfilosofi som gikk ut på at dersom barna hans bare argumenterte godt nok for noe, fikk de viljen sin. Anna Wahlgrens berømte «Barneboka» gikk langt i å mene at barnet måtte få utforske alt på sin vei, med mindre det sto om livet.
De som kalles Familien hjemmeskole i TV2-serien «Familiekoden», praktiserer en variant der barna tas med på råd som «likeverdige medmennesker». Men bare når konsekvensene ikke er for store, får de viljen sin. At det for eksempel ikke er spesielt attraktivt å gå barføtt ut i snøen, var noe barna fikk finne ut selv, uten forbud eller formaninger.
Slik livsutfoldelse på barns premisser innenfor trygge rammer produserer mestring gjennom hele barndommen. Men når barna beveger seg over i skolen, blir det fort slutt på både fri utforskning av verden og læring i eget tempo.
De mange kunnskapsreformene og testregimene som er innført i Norge siden 1990-tallet, var ment å styrke både mestring og læring. I stedet endte de opp som det kritikerne kaller forhastede samfunnseksperimenter med skoleelevene som prøvekaniner. Gitt utviklingen er det i hvert fall blitt mer krevende å være skråsikker på at tidligere skolestart, mer teoretisk innhold og sentralstyrte lærere, var av det gode for elevene.
I iveren etter å presse alle inn i én felles, detaljstyrt skole basert på urealistiske idealmodeller, mistet man av syne den enkelte elevs behov. Og skal man tro kritikken, har reformene fostret mange skoletapere og -vegrere. Kunnskapsløftet var godt begrunnet, men satte likhetstegn mellom elevene. Den kraftige økningen av teoriandelen i yrkesskolen fra to – 2 – til 16 uketimer som kom med Reform 94, var blant mye som ikke passet alle i en svært uensartet gruppe.
Selv norskfaget drives nå av et omfattende testregime, der det har gått fra å handle om språk og litteratur til mer om leseforståelse og lesehastighet. Læreren er i mange sammenhenger redusert fra å være en formidler til å bli en agent for produktivitet og måling. Dersom skolen er samfunnets speil, slik Marit K. Slotnæs nylig beskrev det i Morgenbladet, er dét kanskje ikke en overraskende utvikling.
Men når elevene kan mindre, opplever mer press og mobbing, fremstår det som et nødrop om å tenke nytt. Antallet som mistrives, gruer seg til, eller helt unngår skolen, øker. Ifølge Kirkens Bymisjon sliter et sted mellom 20 000 og 60 000 barn i den norske grunnskolen med å møte opp på skolen.
Norsk Pisa-deltagelse banet veien for nasjonale prøver og en ytterligere vektlegging av testing. Skal vi tro læreren Andreas Stien-Leenderts, som i fjor utga bok med innsidefortellinger fra norsk skole, er den ikke for alle – først og fremst på grunn av et feilslått testregime der eleven, ifølge Stien-Leenderts, «ukentlig kan få anledning til å føle seg mislykket». Dette til tross for at det nå 20 år gamle Kunnskapsløftet lovet å «sikre tilpasset opplæring for alle elever» i en skole som tar stadig større plass i norske barns liv.
I Canada, et samfunn som ligner det norske, ser de ingen økning i skolevegring. Der finner de oftere skreddersydde løsninger for elever som ikke lykkes i vanlig skole, slik månedens coversak forteller om. I Norge falt søkertallet til lærerutdanningen med hele 40 prosent fra 2019 til 2022. Kanskje kunne dette sett annerledes ut, om lærerne fikk gjennomslag for ønsket om læreplaner som gjør dem i stand til å favne flere av elevene, fremfor å måtte lede en evig treningsleir for testing.
Det nedslående navnet på Stien-Leenderts' bok, «Skolen er ikke for alle», har følge av den mer håpefulle undertittelen: «Men den kan bli det». Den oppfordrer til igjen å utruste barna med en mer undersøkende holdning til læring. Som Familien hjemmeskole sier det:
«Når vi bare gir slipp, lærer de mye av ren nysgjerrighet.»
Det burde bare ikke vært nødvendig å ta barna ut av skolen for å bevare dette idealet.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Khrono, NRK, Aftenposten, regjeringen.no, forskning.no, Morgenbladet, Kirkens Bymisjon
