Så langt i vårt lille lands filmhistorie har nesten 1100 norske spillefilmer hatt premiere. 664 av dem ble lansert i perioden 1907–2000. De fleste nordmenn har bare sett et knøttlite utvalg av dem, blant annet fordi under halvparten av disse filmene er blitt digitalisert. Enda færre ligger ute på strømmetjenestene, hvor de uansett ikke er garantert noe evig liv i arkivet.

Det beste er å eie et fysisk eksemplar, mener kulturentreprenør Christer Falck. Derfor har han – i samarbeid med Platekompaniet – startet prosjektet «Norske filmklassikere». Ideen er å gjøre norske spillefilmer tilgjengelige i best mulig fysisk format – restaurert og digitalisert – på Blu-ray.

For å få til dette har Falck organisert en kronerulling eller folkefinansiering, der et håndplukket utvalg legges ut i bolker på ti. Interesserte kan deretter forhåndsbestille (eller bare støtte) de titlene som frister. Alle filmer som når minstemålet på 50 000 kroner i løpet av 30 dager, blir deretter utgitt.

Prosjektets facebookside har allerede over 10 600 medlemmer, og alle de ti filmene i den første kronerullingsbolken ble finansiert i løpet av noen få timer eller dager.

Falck har tidligere gjort tilsvarende med den norske musikkarven, og fått relansert rundt 500 norske utgivelser via prosjektet «Norske albumklassikere».

Gjensyn og revurderinger

Klassikersatsingen trenger ikke være ensbetydende med rendyrket nostalgi. Mange vil sikkert stifte helt nye filmbekjentskaper. I tillegg kan pussige ting skje når man gjenser en gammel film. Kanskje den viser seg å være langt bedre og/eller mer interessant enn man syntes i premiereåret? Men er dette også en anledning til å revurdere den norske filmarven? Falch viser til erfaringer fra albumklassikerprosjektet:

– Jeg har jo sett at en plate som for eksempel kom ut i 1978, kan ha blitt gitt ut på feil tidspunkt. Den fikk kanskje ikke den mottagelsen den egentlig fortjente fordi en kritiker hadde en dårlig dag, sier Falck og trekker frem Bendik Hofseths «IX» (1991), som eksempel.

– Albumet ble nesten helt oversett av kritikerne da det kom, fordi mange av dem på den tiden var opptatt av helt andre musikksjangre, som roots. – Men da vi fikk relansert albumet, kom de samme kritikerne og innrømmet at de hadde tatt feil. Og sånn tror jeg det kan bli nå også, med filmene.

Ja, hvem eller hva som blir husket, avgjøres jo ofte basert på utvalget noen få spesielt interesserte har omfavnet?

– Nettopp! Du er veldig heldig hvis du har én eller flere ambassadører som minner om filmen din ved enhver anledning. I facebookgruppen har vi blant annet en fyr som lenge har ivret for Bredo Greves «Heksene fra den forstenede skog» (1976), og det var rett og slett en film som ikke eksisterte for meg tidligere. Nå er jeg jo blitt kjempenysgjerrig på den. Slik kan man omskrive filmhistorien, tror jeg, sier Falck.

Moralen er at man aldri må gi opp, hverken for kritikernes dom eller publikums manglende interesse. Prosjektlederen understreker samtidig hvor mye kunnskap som finnes blant de mer enn 10 000 medlemmene i gruppen, og ser dette som noe av det mest positive ved sosiale medier:

– Tidligere nådde jo ikke privatpersoner uten plattform ut på denne måten. Og i gruppen er vi kun opptatt av å løfte frem filmer. All negativitet sletter vi. Det finnes så klart mye dårlig film. Men de kan likevel ha sine interessante sider, sier Falck, som helt i tråd med dette resonnementet forteller at han er blitt nysgjerrig på hvordan et gjensyn med Aune Sands totalslaktede og latterliggjorte «Dis» (1995) vil arte seg nå.

Christer Falck

Kulturgubbenes innsats

Det blir jevnlig påpekt hvordan kvinnene utgjør kjernepublikummet i store deler av kulturlivet. Det er «kulturkjerringene» som leser flest romaner og går mest i teateret. Men kanskje fortjener «kulturgubbene» også litt heder? Det er i alle fall de som ser ut til å trekke lasset i samlerprosjektene Falck har tatt initiativet til.

– Jeg tror nok menn og kvinner er ganske jevnstilte som kulturkonsumenter, men min erfaring er at menn er mer opptatt av film og musikk, mens damene dominerer litteraturforbruket. I gruppene, både den for musikkalbum og denne for film, har vi en kjønnsfordeling på rundt 78–22 prosent, i mennenes favør. Men jeg er ikke så opptatt av disse tallene, sier Falch.

– Jeg har nok inntrykk av at det å lage lister med rangeringer av film og musikk er en gutteting. Men jeg er opptatt av den positive siden ved å lage lister: Det er å være stolt av det jeg liker, og vise det frem for andre. Det å samle har en viktig kulturbærende funksjon. Det er jo å kuratere. Det er å utvikle en smak og vurderingssans. Jeg synes det er en langt mer interessant identitetsmarkør enn for eksempel politiske synspunkter.

Egen bokserie

Klassikersatsingen skal etter planen følges opp med en bokserie om utvalgte filmer. Denne ideen er prøvd ut i albumklassikerprosjektet, der et femtitall bøker er utgitt. Planen er å få «gode, kompakte, lettskrevne og lettleste bøker om norske filmer, skrevet av forfattere, filmskribenter og entusiaster.» Det vil dreie seg om bøker på rundt 100 sider, som vil bli folkefinansiert på samme måte som filmene, men med 40 000 kroner som minstemål. Film og forfattere for bøkene er:

«Villmark» (2003): Christer Bakke Andresen

«Fritt vilt» (2006): Helene Aalborg

«1732 Høtten» (1998): Kristian Krogstad

«Døden på Oslo S» (1990): Einar Aarvig

«Line» (1961): Torgrim Eggen

«Kampen om tungtvannet» (1948): Ole Jon Tveito

«Olsenbanden tar gull» (1972): Alexia Bohwim 

«Stella Polaris» (1993): Kalle Løchen

«Fatso» (2008): Lars Ramslie

«Lasse & Geir» (1976): Ida Madsen Hestman

Hvis kronerullingen holder, da.

Her bør nok alle kulturinteresserte – gubber som kjerringer – kjenne sin besøkelsestid.

Her er de ti første filmene som relanseres:

«De dødes tjern»

(Regi: Kåre Bergstrøm, 1958)

Psykologisk grøsser basert på en roman av André Bjerke. På rollelisten finner vi Henki Kolstad, Henny Moan, Per Lillo-Stenberg, Georg Richter, samt André Bjerke selv – som spiller den okkultismeinteresserte Mørk.

«Knutsen & Ludvigsen»

(Regi: Ola Winger, 1974).

Harald Heide-Steen jr. og Rolf Just Nilsen fyller tittelrollene som det eksentriske, trønderske radarparet. Filmproduksjonen bygget på en suksessfull teaterforestilling, som igjen var basert på et hørespill i Barnetimen for de minste på NRK, skrevet av Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen.

«Sweetwater»

(Regi: Lasse Glomm, 1988).

Postapokalyptisk drama som bygger på Knut Faldbakkens «Uår»-romaner. Filmen ble hovedsakelig spilt inn om sommeren på en stor søppelplass utenfor Roma, med høy varme og plagsom stank. Bentein Baardson og Petronella Barker spiller ekteparet Allan og Lisa, som etter hvert oppdager at de ikke er alene på søppelfyllingen.

«Den forsvundne pølsemaker»

(Regi: Toralf Sandø, 1941).

Musikalsk detektivparodi, hvor de to privatetterforskerne Stein Rask (Leif Juster) og Simon Gløgg (Ernst Diesen) må spore opp pølsemaker H. Brand (Joachim Holst-Jensen). Innspillingen sto i fare for å bli forsinket, fordi Juster var blitt arrestert og plassert i Grini fangeleir. Bakgrunnen var streiken blant norske skuespillere, som nektet å fremføre okkupasjonsmaktens propaganda i radioen.

«Bryllupsfesten»

(Regi: Svend Wam og Petter Vennerød, 1989).

I Wam & Vennerøds forsøk på å revitalisere folkekomediesjangeren har den konkurstruede direktør Carl Otto Holm (Knut Husebø) klekket ut en snedig plan for å redde formuen: Han har bestilt innbruddstyver til å rappe familiens Munch-bilder (som Holm har fått laget kopier av) under datterens bryllupsfeiring.

«Fjols til fjells»

(Regi: Edith Carlmar, 1957).

Forviklingskomedien er signert Norges første kvinnelige spillefilmregissør, Edith Carlmar. Da et par med dobbeltgjengere, en skuespiller og en ornitolog (begge spilt av Frank Robert), sjekker inn på Hurumhei høyfjellshotell, fører det til at hotellportier Poppe (Leif Juster) begynner å tvile på sin mentale helse. Hele 1,2 millioner nordmenn løste kinobillett til filmen da den kom. Den regnes fortsatt som den fjerde mest sette norske kino-filmen gjennom tidene.

«Vi gifter oss»

(Regi: Nils R. Müller, 1951).

Søt musikk oppstår mellom Petter Gran (Henki Kolstad) og frøken Kari Hermansen (Inger Marie Andersen). Men dette skjer i et Etterkrigs-Norge med boligmangel, og Petter er en uetablert komponist, så paret får sitt å slite med i startfasen. Heldigvis finnes slagerkonkurranser – og svaler.

«Insomnia»

(Regi: Erik Skjoldbjærg, 1997).

To politietterforskere ankommer Tromsø for å løse en drapssak. Midnattssolen og søvnmangel plager imidlertid Jonas Engstrøm (Stellan Skarsgård), og han tar livet av makkeren Erik Vik (Sverre Anker Ousdal) med et vådeskudd. Engstrøm forsøker å dekke over detaljene i hendelsen, men noen har vært vitne til alt sammen.

«Reisen til julestjernen»

(Regi: Ola Solum, 1976).

På selveste julenatten går prinsesse Gulltopp seg vill i skogen og blir borte. Forsvinningen får kongen til å forbanne julestjernen, som slukner. Samtidig oppdager et omreisende gjøglerfølge den forfrosne Gulltopp, men de aner ingenting om hvem jenta egentlig er. Hanne Krogh, Knut Risan og Bente Børsum spiller hovedrollene i filmversjonen av Nationaltheatrets tradisjonelle juleforestilling.

«Den brysomme mannen»

(Regi: Jens Lien, 2006).

Mannen lyder navnet Andreas Ramsfjell (Trond Fausa Aurvåg), men han husker hverken hvem han er, hvor han kommer fra eller drar kjensel på menneskene som omgir ham. Likevel holder han en slags normalisert fasade, både på jobb og i ekteskapet. Jens Liens andre spillefilm er en uvanlig sjangermiks av psykologisk drama, absurd komedie, science fiction og mysteriefortelling.