Den uforholdsmessige jamringen
«Man måste jämföra», sa vesle Ingemar, hovedkarakteren i filmen «Mitt liv som hund».
Han håndterte livet ved å sette det meste i perspektiv. Ingemars metode var å tenke på hunden Laika som ble sendt alene ut i verdensrommet, der den døde få timer etter oppskytningen.
På den måten kunne Ingemar trøste seg med at det han selv sto i, kunne ha vært verre.
Å se ting i perspektiv har alltid vært en viktig påminnelse, men Ingemars mantra banker ekstra hardt på vår dør nå. Bak den lever de aller fleste av oss i en ufattelig privilegert tilværelse i Norge.
I Israel, på Gazastripen og på Vestbredden er flere enn 8000 mennesker drept i løpet av drøyt to uker. Nær 3000 av dem er barn i Gaza. Det er ikke til å holde ut.
Likevel, eller kanskje derfor, er veien så altfor kort til fortsatt å klage på eller irritere oss over småting og uvesentligheter i egen hverdag, om det så er kald kaffe, regn, rushtrafikk, fulle tog, el-sparkesykler, mørkere kvelder, tregt varmtvann i dusjen, telefon-kø, teknologi, snorking, smatting, sutrete unger, stein i skoen, humpete veier, parkeringsvakter, en dårlig sjef, folk som snakker høyt i mobilen eller taster hardt på tastaturet.
Listen blir fort ganske lang – og flau.
Psykologien vil trøste oss med at det er naturlig å søke til de nære og enkle ting når verden utenfor er kaotisk og skremmende. Slik er vi i stand til å holde det gående uten å bryte sammen i skam, når det knapt er et lyspunkt i sikte utenfor stuedøren.
Ved å stevne frem på godt og vondt i vant hverdagstralt beskytter vi oss mot å bli overveldet av maktesløshet og utilstrekkelighet.
Kanskje blir vi samtidig også mer tynnslitte og lettere å irritere. Men klokkene ringer for et akutt oppgjør med våre såkalte «i-landsproblemer».
Det gjør vi ved å minne oss selv på nødvendigheten av å «jämföra». Vi har mat på bordet, tak over hodet, levelig klima, fravær av krig, helsehjelp, ytringsfrihet og demokrati med 15 000 milliarder kroner på bok. Da blir det selvsagt meningsløst og vilt umusikalsk å irritere seg over veldig små og fryktelig ubetydelige ting, som attpåtil er bestanddeler i en tilværelse som milliarder av andre vil misunne oss.
Vi vet det, men gjør det likevel. Våre sanseinntrykk preges av kulturen vi lever i, men de er heldigvis intakt – og har ikke gjort oss likegyldige riktig ennå. Høstens TV-aksjon til inntekt for Redd Barna satte for eksempel ny innsamlingsrekord med over 270 millioner kroner.
Nordmenn flest er bevisst sitt gullodd i verden, men maktesløs kan man også fort føle seg omgitt av idioter, om de befinner seg på jobben, kundeservice, i politikken eller trafikken.
Vi befinner oss så uendelig langt unna dette nærmest ufattelige vonde. Og om man ikke er en helt på bakken for Leger uten grenser, er kanskje det eneste de fleste av oss er i stand til, å pusle videre med det vi er gitt, og det vi rår over. Og nettopp der ligger vår plikt til å sette ting i perspektiv.
Å være opprørt er tross alt bedre enn å være livredd.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Dasha Kiper: «Travellers to Unimaginable Lands» (2023), «Elizabeth Loftus: «Memory» (1988), The New Yorker, WHO, alzheimers.org.uk
