– Et geni. Jeg tror det er det beste ordet man kan bruke for å beskrive Walt Disney, sier Becky Cline.

Hun er historiker og tilknyttet Walt Disney Archives. Vi møter Cline og kollegaen Lauren Sanchez i Disneys hovedkvarter i Burbank i California. Deres ansvarsområde er å forvalte og bevare den enorme arven. Det er et stort ansvar. Walt Disney er en amerikansk nasjonalskatt, som har satt betydelige spor etter seg. Ikke bare som animatør og filmskaper, men også som innovatør, formidler av amerikanske kjerneverdier og merkevare. Utenfor USAs grenser oppleves ofte Disney og amerikansk kultur som to sider av samme sak.

– I tillegg til alt han fikk til, var han også et godt menneske. Veldig familiekjær og varm. Som sjef kunne han derimot være en utfordring. Han krevde enormt mye av sine ansatte og ble iblant hissig, trolig fordi han selv brant for alle prosjektene sine, sier Cline.

Walt Disney ble et internasjonalt ikon før han fylte 30 år, og omtales fremdeles som en av de mest innflytelsesrike amerikanerne noensinne. Veien dit var imidlertid brolagt med barndomstraumer og ikke minst et konfliktfylt forhold til broren Roy, som også skulle bli hans aller viktigste støttespiller.

Jakten på en drøm

Walt Disney ble født i 1901 og tilbrakte barndommen i delstaten Missouri. Han vokste opp med en far som startet den ene mislykkede forretningsvirksomheten etter den andre. Faren var tidvis kald og autoritær, og han forsøkte å innprente i sine barn en innstilling om at livet var et brutalt slit. Walt var imidlertid sin fars rake motsetning: nysgjerrig, entusiastisk og et naturlig midtpunkt. Drømmen om å bli kunstner kom tidlig.

Da Walt oppdaget animasjonsfilm på den lokale kinoen, ble han overbevist om at dette kunne han gjøre bedre. Han hadde lite formell kunstutdannelse, men leste seg opp på animasjonsfaget. Full av pågangsmot startet han et lite produksjonsselskap, men virksomheten gikk konkurs etter to år.

Blakk og desillusjonert satte han seg på toget til Los Angeles, hvor broren Roy hadde bosatt seg. De to var svært ulike. Roy var en fornuftig, jordnær realist som gikk stille i dørene. Han elsket imidlertid den ni år yngre broren og beundret hans pågangsmot, fantasi og kreativitet. Så da Walt foreslo at de kunne starte et animasjonsselskap sammen, lot han seg overtale. 

– Roy hadde ansvaret for forretningsvirksomheten, mens Walt hadde ideene. Hovedjobben til Roy var nok likevel å holde Walt i ørene, og det skapte mye krangling. Men han var også mannen som sørget for at brorens drømmer ble virkelighet. Det var Roy som hadde styring på økonomien og tryllet frem pengene som finansierte alt sammen. Uten ham hadde selskapet trolig ikke lykkes, forteller Disney-ekspert Sanchez.

En mus ved navn Mikke

Fem år etter animasjonsselskapets spede start i 1923, kom gjennombruddet. Walt Disney fikk ideen til å skape den første tegnefilmen med et synkront lydspor. «Steamboat Willie», med hans nye figur Mikke Mus i hovedrollen, ble en umiddelbar sensasjon.

Mikke Mus Walt Disneys første tegnefilm var «Steamboat Willie» (1923), med Mikke Mus i hovedrollen.

Fire år senere fulgte han opp med «Flowers and Trees», den første tegnefilmen i farger og den som innkasserte Disneys første Oscar. Selskapet pumpet ut tegnefilmsuksesser på løpende bånd, men opphavsmannen begynte å kjede seg.

– Han var opptatt av fremskritt og ville alltid at hans neste prosjekt skulle bli større og bedre enn det forrige, forklarer Cline.

Ikke lenge etterpå informerte han staben sin om at de skulle sette i gang med verdens første helaftens tegnefilm, basert på eventyret «Snøhvit». Roy var mildt sagt skeptisk. Det svindyre prosjektet ville mest sannsynlig bety kroken på døren for selskapet, mente han. Det ble ikke bedre av at produksjonen sneglet seg av sted, mens kostnadene økte i høyt tempo. Kolleger i Hollywood mente Walt Disney hadde gått fra vettet. Men etter tre år, 200 000 tegninger og nærmere 2 millioner dollar (åtte ganger det originale budsjettet) var filmen endelig ferdig i 1937.

«Snøhvit» satte rekorder over hele verden og ble ansett som en filmatisk milepæl. Det var Walt Disney mektig stolt av.

– Vi lager ikke tegnefilmer, vi lager kunst! innprentet han ofte i sine ansatte, gjerne med hevet stemme og banking i bordet. Fremtiden så lys ut.

En rasistisk skamplett

Under krigen slet Disneys studio økonomisk. De helaftens tegnefilmene var blitt tapsprosjekter, og Disney skjønte at det var på tide å tenke nytt. I stedet for å ta utgangspunkt i europeiske eventyr, ville han satse på amerikansk folklore.

Spillefilmen «Song of the South» skulle hedre den fiktive, afroamerikanske eventyrfortelleren Uncle Remus.

Walt Disney rådførte seg med flere svarte intellektuelle i forkant av innspillingen. Han hadde imidlertid en tendens til å lytte til det andre hadde å si, for så å gjøre som han ville likevel. Det skulle straffe seg denne gangen. Filmen hadde premiere i 1946 og ble hudflettet av en rekke kritikere for å være en tonedøv produksjon som nærmest glorifiserte slaveri.

I dag er «Song of the South» fremdeles ansett som en rasistisk skamplett i Disneys historie, og har ført til seiglivede rykter om at Walt Disney også var rasist. Den anerkjente forfatteren Neil Gabler, som skrev biografien «Walt Disney: The Triumph of the American Imagination», tilbakeviser imidlertid denne teorien.

«Walt Disney var ingen rasist. Han kom aldri med nedsettende kommentarer om svarte, hverken offentlig eller privat», heter det i boken.

Forfatteren la likevel til at Disney helt klart var et produkt av sin rasesegregerte samtid, og at språkbruken hans iblant var støtende. Påstander om at Disney mislikte kvinner og jøder har også dukket opp i ettertid. De er blitt avfeid som uriktige av tidligere ansatte og folk som kjente ham.

– Disney var en av de første studiosjefene til å gi fargede og kvinner lederstillinger. Jødiske ansatte opplevde heller aldri noen antisemittisme fra ham, sier historiker Cline.

Hun mener at mye av kritikken er urettferdig.

– Det virker som folk finner en slags glede i å sverte ettermælet hans. Jeg tror det skyldes at siden Disney er synonymt med kjernesunne familieverdier, så blir det ekstra fristende å forsøke å finne mørke sider hos ham, sier hun.

Kongen av Disneyland

Etterkrigstiden skulle bli en ny opptur for Disneykonsernet. Selskapet begynte å produsere helaftens tegnefilmer igjen etter åtte år, og «Askepott» (1950) ble en kassasuksess. Walt Disney var likevel rastløs, og kona Lillian begynte å ane at ektemannen pønsket på noe nytt. Ikke lenge etterpå avslørte han planene om å bygge en fornøyelsespark, inspirert av ønsket om et sted hvor han og døtrene kunne kose seg sammen.

Igjen var det Roy som fikk i oppdrag å finansiere prosjektet, det dyreste til nå. Han løste oppgaven blant annet ved å selge rettighetene til en dokumentar om byggingen av Disneyland til kanalen ABC. Det viste seg å være en genistrek. Hver uke fikk seerne en ny episode om fremdriften til parken, noe som skapte skyhøye forventninger og masse gratis reklame. Direktesendingen fra åpningen av Disneyland ble sett av halve den amerikanske befolkningen.

Prosjektet var en økonomisk triumf fra dag én, og suksessen inspirerte Walt Disney til å tenke enda større. I 1965 offentliggjorde han planen om å bygge fornøyelsesparken Disney World i Florida. I hjertet av denne parken skulle EPCOT (Experimental Prototype Community of Tomorrow) ligge, en fremtidsby bygget rundt banebrytende teknologi.

– Walt var veldig nysgjerrig på alt som var nytt og moderne. Han var utrolig fascinert av fremtiden og alle mulighetene som kom med den, forteller Cline.

EPCOT var Walt Disneys mest ambisiøse prosjekt til nå. Han skulle imidlertid aldri få se det stå ferdig. Et drøyt år etter at han offentliggjorde planene om Disney World, ble han diagnostisert med lungekreft. Han hadde vært kjederøyker nesten hele sitt voksne liv, og sykdommen var hissig. Bare uker senere ble han innlagt. Fra sykesengen fortalte han Roy detaljert om alle planene han hadde for EPCOT. Broren lyttet og lovet. Dette skulle han få til. To uker senere døde Walt Disney. Han ble bare 65 år gammel.

Den siste drømmen

Tapet av broren var ubeskrivelig vondt for Roy. I sorgen kastet han seg over oppgaven med Disney World. De neste fem årene brukte han all sin tid og energi på prosjektet. Det ble aldri noen fremtidsby, EPCOT viste seg å bli for komplisert.

I stedet bygget de en fornøyelsespark med samme navn, som var dedikert til å hylle menneskehetens fremste prestasjoner og verdens kulturmangfold.

Tre måneder etter at Disney World åpnet i 1971, døde Roy av slag. Enkelte spekulerte over at dødsfallet skyldtes ren utmattelse etter å ha brukt alle krefter på å gjøre brorens siste drøm til virkelighet.

– Det er ingen tvil om at prosjektet var en enorm påkjenning for Roy, bekrefter Sanchez.

Walt Disneys drømmer døde likevel på ingen måte med storebroren. I dag er det konsernets 220 000 ansatte som har ansvaret for å videreføre arven etter grunnleggeren.

Disneyhistoriker Cline tror Walt Disney hadde frydet seg, hvis han hadde fått se hva selskapet hans har vokst til.

– Jeg tror Walt hadde fått bakoversveis av all den nye teknologien vi bruker i dag, i alt fra animasjon til fornøyelsesparker. Mottoet hans var «Keep moving forward», og det har vi tenkt å fortsette med, sier hun.

– Ønsket om å pushe verden fremover er den viktigste arven etter Walt.