De få utvalgte
Men alderdom listet seg inn på meg;
en dag var jeg falt i hans klør.
Han tok meg med til et annet land,
og der var jeg ikke som før.
William Shakespeare
Blant alt vi leser for å finne utvalget til hver utgave av Aftenposten Innsikt, fester ofte én tekst seg litt ekstra. Denne gangen ble jeg spesielt grepet av teksten om den Alzheimers-rammede kvinnen Ida og mannen hennes, Henry.
Det er en sår historie om hvordan Henry gradvis mister tilgangen på sin kjæreste gjennom mer enn 60 år fordi hun trekker seg tilbake i sin egen fantasiverden, der hun snakker om hendelser og minner fra eget liv i innbilte samtaler med bilder av yndlingsforfatterne sine.
Ida har lukket seg inne i et rom uten noen vei inn for Henry, og Ida ser ikke ut til å ha noe ønske om – eller mulighet til – å finne veien ut. Selv uten erfaring med demensomsorg kan Henrys fortvilelse være gjenkjennelig om man har opplevd tap av nærhet, fellesskap og delte minner.
Mens det blir tydelig for Henry hvor viktig det er å bli sett og bety noe for andre, blir det tilsvarende fjernt for Ida i hennes tilbaketrekning. Der har hun mer enn nok med å dyrke minner. Så når sykdommen fratar Ida evnen til å forstå Henrys behov, og det meste av livet ligger i fortiden, blir hun opptatt med rekonstruksjon av minner – en ensom affære for alle, når alt kommer til alt.
Og fordi minner er subjektive, er de også noe levende og tilpasningsdyktig. Da blir minnearbeid fort en øvelse i å styre minnene dit vi ønsker å ha dem plassert. Underlagt en nådeløs demensutløst selvsentrering, står Ida fritt til å trekke fra eller legge til overfor innbilte tilhørere, uten fare for å bli korrigert.
Minnearbeid setter også hendelser i lys av alt som fulgte i bakkant. Kanskje er det uunngåelig at det å se tilbake på et liv og fundere over sammenhengene, fører til en viss tilbaketrekning. Språket vi beskriver hendelser med, vil påvirke hvordan vi husker dem. Mot livets slutt kan det være forlokkende å få slippe andres korrigerende eller motstridende meninger om delte opplevelser, også fra den aller nærmeste, som i Idas tilfelle.
Verdens helseorganisasjon anslår at antallet mennesker med demens vil tredobles på verdensbasis de neste 25 årene. Stilt overfor denne dramatiske økningen, blir det brått en forslitt og ikke lenger særlig morsom spøk å kalle det å glemme et telefonnummer, noens navn eller passordet på telefonen, for «alzheimers light» eller å være «smådement».
Det er ikke så altfor lenge siden psykologifeltet anså minner for å være et slags mentalt bibliotek, en slavisk representasjon av tidligere hendelser. Nå vet vi at det er en selektiv affære, der vi står fritt til å redigere eller fjerne hele kapitler. I Idas tilfelle uten innsigelser i en verden hun styrer alene, tilsynelatende lykkelig. Derfor er det Henrys tap av Ida, og ikke Idas sykdom, som er sårest å lese om.
Vi er alle alene med hjernen, der det er skjøre vegger mellom fantasi og minner.
Fri for sykdom streber vi heldigvis etter å bety noe for andre og slippe dem innenfor.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Dasha Kiper: «Travellers to Unimaginable Lands» (2023), «Elizabeth Loftus: «Memory» (1988), The New Yorker, WHO, alzheimers.org.uk
