«Dette er fremtidens fasttelefon! Med ... videoskjerm!»
Midt på 2000-tallet var jeg så heldig å ha flere venner som drev med såkalt Multi Level Marketing. En god kompis forsøkte å slå seg opp på å selge Noni Juice (en illeluktende juice fra en råtten sydhavsfrukt som ble solgt for 450 kroner literen, og som produsenten mente at hjalp mot både aids, eksem og bitt fra giftige slanger).
En dag ba han meg med på et møte. Det skulle handle om fremtidens telefonløsning. Med videofasttelefonen fra 5Linx koblet inn i veggen kunne vi endelig sitte ansikt til ansikt med venner og familie som bodde langt unna.
«Alle som har telefonuttak i huset, som jo er alle, kommer til å ha denne telefonen i løpet av noen få år», hevdet den karismatiske mannen med de spisse skoene.
Det var bare ett problem: Du kunne ikke ringe vanlige telefonsamtaler med den. Beste-faren din oppe i Bodø som du skulle ringe til, han måtte også ha 5Linx-video-fasttelefonen. Genial forretningsmodell.
«Men har dere ikke hørt om Skype? Det er gratis, og alle har jo en PC», lød en innvending fra bakerst i salen. Det ble avfeid. De som gikk ut fra møtet med en eske full av videofasttelefoner, kan trøste seg med at de er langt fra de eneste som har satset på noe som var dømt til å feile.
Spraykondom
Det finnes nå et eget museum for ting som har gått skeis. Museum of Failure heter det, og de har holdt vandreutstillinger over hele verden de siste årene.
En av gjenstandene museet har i sine samlinger, er et slags spraykondom. I 2007 kunne den tyske avisen Der Spiegel melde at Jan Vinzenz Krause, mannen bak det såkalte Institute for Condom Consultancy, hadde kommet opp med en idé. Det var jo slik at standardkondomer ikke passet alle menn. Noen menn opplevde dem som for store, for andre igjen var de for små.
Han hadde selv opplevd et av disse problemene, kunne Krause selv fortelle. Men hva hvis man rett før akten kunne stikke penis inn i et hylster, og det inne i dette hylsteret var en masse dyser som så sprayet på et skreddersydd latekskondom? «Litt som når du kjører bilen din inn i en vaskehall», sa gründeren, som for øvrig også står oppført i Guinness rekordbok som mannen bak verdens høyeste pyramide av kjeks.
Dette var fremtidens kondom, sa han, men fortalte også at de jobbet hardt med å få redusert de tre minuttene det tok før lateksen tørket og ble klar til bruk. Det lyktes de ikke med, og dermed kom hylsteret aldri ut i butikkhyllene. Krause kaller seg fortsatt kondomekspert og selger dem i alle størrelser på nett.
Tissetrengt på hull nummer ti?
Siden vi allerede er nede i underbukseland: På nettsidene til Museum of Failure kan vi også lese om golfkøllen UroClub. Har det hendt at du er skikkelig tissetrengt når du er på golfbanen? Det er langt til klubbhuset, en annen gruppe følger rett bak dere, og det er ingen trær å gjemme seg bak? Hva om du da hadde en kølle i bagen din som ikke var en ekte golfkølle, men en hul golfkølle av plast?
Urologen Floyd Seskin kom opp med ideen til et portabelt golfurinal etter å ha observert dette evige problemet hos eldre golfere. Bruksanvisning: lat som du er i ferd med å putte, putt penis inn i «golfkøllen» og slipp deg løs.
Produktet selges fortsatt den dag i dag, i all hovedsak som en tullegave til den golfinteresserte.
Miniatyr-litteratur
Tilbake til informasjonsteknologiske fiaskoer. Du vet den knappen på Netflix, som gjør at du kan se filmer i høyere hastighet?
Den fantes også for bøker. På Readamatic-apparatet som ble lansert i 1963, skrudde du bryteren til hvor mange ord du ønsket å lese i minuttet, og deretter førte maskinen en metallskinne nedover boksidene. Det skulle hjelpe deg til å lese raskere.
Problemet var bare at maskinen laget en skrapelyd som ødela konsentrasjonen din.
Men den var i alle fall mer brukbar enn det som på 1920-tallet liksom skulle være det neste store i litteraturbransjen. Før Kindle og e-bøker truet med å utradere den klassiske papirboken, hadde vi The Fiske Reading Machine. Her var det ikke snakk om digitalisering, men om mikrofisering.
Det koster jo en del penger å trykke bøker, men hva hvis bøkene var bitte, bitte små, og vi leste dem med forstørrelsesglass? Oppfinnelsen ble aldri en suksess. Forklaringen er kanskje at det er slitsomt å holde et forstørrelsesglass tett inntil ansiktet i timevis mens du leser med ett øye.
*
Hvis vi legger (mye) godvilje til, så kan vi si at pyramidebyggerne i 5Linx egentlig bare var litt for sent ute med å selge videofasttelefoner. Da de to amerikanske telegigantene AT&T og Bell forsøkte å gjøre noe lign-ende på 1960-tallet, var de derimot for tidlig ute.
Tre videotelefonkiosker, som kunne ringe til hverandre, ble satt opp i tre storbyer. En tre minutters samtale kostet rundt 300 dollar i dagens penger. Bell anslo at det i løpet av fem år ville finnes minst 100 000 private «picturephones» i USA. De endte opp med et par hundre abonnenter.
Selv kjøpte jeg ikke videofasttelefonen til 5Linx. Jeg har alltid hatt litt tillitsproblemer når det kommer til karismatiske menn med spisse sko, som sier at jeg kan bli rik hvis jeg kjøper noe av dem.
Jeg investerte heller pengene mine i en MiniDisc-spiller og femten flasker Noni Juice – en juice som garantert ville komme til å «bety mye for deg og ditt liv», ifølge annonsene.