Du kunne bli myrdet av en mann med «jernbanegalskap»
I 1845 trykket det britiske satiremagasinet Punch en tegning, hvor togskinnene ledet opp til et sinnssykehus. Tegningen hadde en dobbel betydning. Flere fryktet både at de innlagte ved institusjoner kunne rømme takket være toget og dets hastighet, òg at den samme hastigheten ville sende stadig flere mennesker til galehusene.
Togkaos Illustrasjonen fra 1845 fremstiller transportkaos i form av en haug med togsett med kurs for én enkelt togperrong som sammenlignes med et galehus.Tegning: Universal History Archive/Getty Images
Mange av datidens leger mente å se en tydelig sammenheng mellom togreiser og voldelig oppførsel, og det ble sagt at «spenningen ved den raske forflytning gjennom landskapet er den utløsende årsak». Såkalt «railway madness» ble etter hvert til en egen kvasi-medisinsk betegnelse.
Avisene trykket historier om menn som angrep kvinner helt uten forvarsel og uten motiv. Togselskapene bestemte seg etter hvert for å installere små vinduer mellom kupeene. Slik kunne passasjerene få gitt beskjed videre dersom en «jernbanegal» mann var løs.
Punch var igjen på ferde og laget en tegning hvor en konservativt kledd frue sto og kikket inn i det hun trodde var et speil mens hun rettet på sjalet. Da ansiktet til en nysgjerrig mann dukket opp, fikk hun sjokk.
Vinduene ble etter hvert fjernet igjen. Victoriatidens togpassasjerer var tilsynelatende mer opptatt av å ha et privatliv enn å holde seg i live.
Du kunne bli jernbanofil eller utvikle jernbanefobi
Siderodromofobi defineres i ordboken som en unormal frykt for jernbaner. Sigmund Freud kalte det for Eisenbahnangst, og psykoanalysens far hadde sine egne teorier om hvordan lidelsen kunne oppstå.
Det handlet, kanskje ikke overraskende, om undertrykket seksualitet. Freud fant det snodig at så mange guttebarn ga uttrykk for at de ville jobbe på jernbanen når de ble store. Han mente også å legge merke til at gutter etter hvert begynte å bruke toget som en seksuell metafor. Dette måtte komme fra det faktum at all ristingen og bevegelsen, som den gang var forbundet med en togreise, opplevdes som behagelig eller opphissende.
Men hvordan kunne en behagelig opplevelse føre til en angst og fobi? Jo, ved undertrykkelse av den gode følelsen. Det var skammen, gjerne pålagt av foreldre, over å føle et kilende velbehag mens toget humpet og ristet, som deretter førte til jernbanefobi i voksen alder.
Det motsatte kalles siderodromofili. Det brukes om en person som lar seg seksuelt opphisse av jernbanen. En av Freuds psykoanalytikerkolleger, Karl Abraham, beskrev hvordan en av hans nevrotiske pasienter hadde for vane å ta lange togturer for å nyte gleden ved å være i bevegelse. Abraham mente å se et mønster i at slike lange reiser førte til våte drømmer som endte i orgasme, den påfølgende natten.
Abraham hadde for øvrig sin egen teori om hvorfor noen var mer redd enn andre for toget og dets hastighet: Frykt for at toget skulle spore av, kom fra en underbevisst frykt for at man ikke skulle klare å kontrollere sine seksuelle lyster.
Du risikerte å haste deg til døde
I 1868 publiserte legen Alfred Haviland boken «Hurried to death». «Det skulle vært interessant å vite», spurte han seg, «hvor mange som har dødd av å skynde seg til toget?»
Det var løping på full mage som var hovedproblemet. Haviland påpekte at hverken en løve eller ei ku skyndte seg videre etter et stort måltid. Mens det mest rasjonelle dyret av alle, mennesket, ofte spurtet av gårde for å rekke et tog mens det tygget på en pølse. Deretter gikk han i gang med å beskrive tolv tilfeller av hjertestans hos mennesker som hadde hastet mot stasjonen.
«Hun rakk toget, men mistet livet», kunne doktoren melde på lakonisk vis om en kvinne.
Men alt stresset kunne også fremkalle helt andre ting enn hjertestans. Haviland advarte om den skadelige innvirkningen som selve togreisen kunne ha på et menneskes fysiologiske tilstand. Han henviste til en stor rapport om de helsemessige farene ved togreiser. Den kom fra det medisinske tidsskriftet The Lancet, og slo blant annet fast at månedskortholdere på Brighton-banen led av en raskere aldringsprosess enn andre.
Engstelsen for meget humpete togturer kunne faktisk også føre til fysiologiske komplikasjoner før reisen. Haviland refererte til en respektert gentleman som ofte fikk «et lite anfall av diaré rett før hver togreise». Dette mente legen var sammenlignbart med barn som gruet seg til å gå på skolen fordi de var redd for å få juling.
Den franske forfatteren Gustave Flaubert (1821–1880) kalte togreisende sågar for victimes de la vélocité – hastighetens ofre. På en av hans mange lister over ting han hatet, sto klysterpumper, giljotinen – og jernbanen.
Hva var så det verste med toget?
Det gjorde det dessverre mulig for stadig flere idioter å flytte raskt på seg, slik at de enda oftere kunne møtes og være idioter sammen.
Kilder: «Shattered Minds: Madmen on the Railways» (Amy Milne-Smith, 2016), «Flaubert's Parrot» (Julian Barnes 1984), «Hurried to Death» (Alfred Haviland, 1868), The Lancet.