Det halvtomme glasset
Ingen bebreider reklamefilmen for at den fremstiller falske forestillinger eller fordreier sannheten. Det ligger i mediets natur og anses da stort sett også som fort glemte bagateller. Spesielt én reklamefilm sitter imidlertid fortsatt i, selv 35 år etter at den ble laget.
Den prisvinnende «Skinhead» fra 1986 viser en hendelse filmet samtidig med to kameraer fra hver sin vinkel. Fra den første ser vi en ung skinhead komme løpende mot en middelaldrende mann med hatt og frakk, bærende på en stresskoffert. Idet han når frem til mannen, løfter skinheaden armene mot kofferten. Umiddelbart er vi overbevist om hva som utspiller seg: En ung pøbel er i ferd med å rane mannen.
Men så ser vi den samme hendelsen fra motsatt vinkel, der kameraet panorerer ut og viser hva som egentlig skjer:
Et stillas med murstein er i ferd med å velte over mannen på gaten under. Det skinheaden faktisk gjør, er å forhindre en tragisk ulykke ved å dytte mannen inn mot veggen, i fare for også selv å bli truffet av murstein.
The Guardian, reklamefilmens avsender, ville understreke hvordan sannheten krever overblikk. Og den tankevekkende filmen, produsert på tampen av den kalde krigen, er ikke blitt mindre aktuell. Evnen til å se ting fra flere vinkler og ha en romsligere og mindre forutinntatt oppfatning av verden og mennesker, er blitt et presserende knapphetsgode.
De siste tilhørende i krigsgenerasjonen, som gjennomlevde andre verdenskrig, går snart ut av verden. Uten deres påminnelser om nødvendigheten av å bygge bro over ødeleggende uenighet, blir vi igjen sårbare for motsetninger.
Mange mener de har ligget i emning helt siden den kalde krigens slutt. Uten den samlende ytre trusselen som Sovjetunionen representerte, førte det spesielt i USA til et skjørere fellesskap, der mistro og forakt snek seg inn på en rekke nye arenaer. Én felles fiende ble til mange små. Det amerikanske, lenge et frihetselskende forbilde og i stor grad oppløftende kulturell påvirkning, er brutalt forvandlet til noe hatsk, mistroisk og giftig.
Psykologiprofessor Peter Coleman ved Columbia University, intervjuet i månedens sak om å finne en vei ut av økt polarisering, mener vi rett og slett lever i «en giftig tid». Når sterkt uenige deltagere i hans studier får fremstilt et omstridt tema kun fra to sider, slik debattkulturen med kåring av en slags vinner legger opp til, skjer det liten forsoning.
Når Coleman derimot presenterer et komplekst tema fra mange ulike vinkler uten bastante konklusjoner, ser han at deltagerne i langt større grad utviser forståelse og respekt for den andres motsatte syn. Colemans oppskrift er dialog fremfor debatt. Det kan fremstå rørende naivt. Men hans studier viser om ikke annet hvor skoen faktisk trykker.
Da digitale medier åpnet for at hvem som helst kunne publisere hva som helst, forsterket det såkalte medieghettoer der vi speiler oss i likesinnede oppfatninger og presenteres for karikerte fremstillinger av andres. Det førte til en naturlig oppblomstring av faktasjekktjenester. Paradoksalt nok er disse i mange sammenhenger ufrivillig og ufortjent blitt en medvirkende faktor til et winner takes it all-debattklima.
Stadig flere spørsmål og problemstillinger forventes å ha bastante, entydige svar. Men verden er ikke slik. Og dette er Colemans poeng. Vi blir ikke nødvendigvis enige. Men vi kan sette oss inn i andres syn og erstatte skråsikkerhet med forbehold og respekt. Sagt kort og klisjefylt: Være enige om å være uenige.
Noen vil hele polariseringsbegrepet til livs, som samfunnsgeograf Anja Sletteland. Hun ser det kun som egnet til å parkere meningsmotstandere. Da minner det mest om hersketeknikk som er ute etter å mistenkeliggjøre og hindre divergerende syn. Og om man ikke føler seg fri til å si det man har på hjertet, blir det også vanskeligere å lytte til andre, er Slettelands poeng.
Målet er altså ikke å bli enige, men å få belyst flest mulig sider av en sak for å kunne foreta informerte valg og enes om en «fornuftig uenighet». Ved å innse at valg i sin natur involverer motstridende interesser og verdier, blir det også tydelig at det er umulig å få alle til å enes. Uten uenighet vil det heller ikke være mulig å bli opplyst.
Ideen om panoptikon, opprinnelig brukt om et fengsel konstruert slik at fangevokteren kunne se alle innsatte samtidig, brukes i dag som metafor for «usynlig allvitenhet» i sosiale medier. «Skinhead» kunne i dag ha fungert som en høyst nødvendig wake up-call mot skråsikkerheten som finnes der.
Om filmen da ikke først var blitt kuttet i to – og tatt til inntekt for hver sin agenda ...
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Morgenbladet, The Atlantic, Peter Coleman, Wikipedia, Youtube
