Hårsår og etterpåklok

Her om dagen fikk jeg en åpenbaring mens jeg sto i dusjen. Plutselig kom jeg på hva det var jeg skulle sagt da jeg noen timer i forveien ble ydmyket på butikken.

«Magnus? Jeg kjente deg nesten ikke igjen med så lite hår», ropte en gammel bekjent av meg, som jeg tydeligvis ikke hadde møtt siden den gang jeg hadde hår på hele hodet.

Tidligere i år gjorde en domstol i England det klart at å påpeke menns skallethet, kan være diskriminerende. Jeg har null problemer med å være tynn i håret, men denne bekjente har jeg problemer med. Så hun hadde fortjent å bli satt på plass, ikke av en domstol, men av meg.

Istedenfor ble jeg stående og stirre på bananen jeg hadde i hånden, som om noen hadde skrevet det perfekte comebacket på den. Men noen timer senere gikk det altså opp for meg hva jeg skulle svart.

Trappevits

L'esprit de l'espalier er et fransk uttrykk som viser til følelsen du får når en vittig comeback-vits eller en god replikk kommer for sent til deg. Uttrykket spores gjerne tilbake til opplysningsfilosofen Denis Diderot som beskrev denne frustrerende følelsen i essayet «Paradoxe sur le comédien» (utgitt posthumt i 1830).

Diderot fortalte der om hvordan «en sensitiv mann som ham selv» under middagsselskaper gjerne kunne bli overrumplet av en kommentar, og først komme på det perfekte motsvar når han sto i bunnen av trappen og selskapet var over.

På tysk kalles det for Treppenwitz, og Friedrich Nietzsche er også blant filosofene som har reflektert over fenomenet.

«De fleste mennesker er ikke så snartenkte at de kan holde tritt med begivenhetene», hevdet han og skrev at det er først på veien hjem, at de fleste av oss kommer på det vi burde ha sagt. Trappevits kan være et norsk ord for det.

Misunnelsesverdig munnrappe

Noen personer er så snartenkte at de aldri blir stående og banne i bunnen av trappen. Under et større middagsselskap hjemme hos Winston Churchill skal Lady Nancy Astor ha fått nok av å høre på en av hans sedvanlige utgreiinger om et eller annet viktig tema.

«Winston, hvis du var min mann, så hadde jeg helt gift i kaffen din», ramlet det ut av henne. Statsministeren svarte umiddelbart: «Nancy, hvis du var min kone, så hadde jeg drukket den.»

En gang den amerikanske forfatteren Truman Capote satt og spiste på en restaurant, skal en kvinne ha kommet bort til ham og spurt om hun kunne få hans autograf. Ektemannen hennes ble sittende og kikke stygt bort på forfatteren. Senere på kvelden kom den berusede ektemannen sjanglende bort til Capote og spurte på aggressivt vis om det var han som var denne kjente skribenten. Capote nikket bekreftende, hvorpå den sjalu fyren dro ned buksene, tok frem sitt kjønnsorgan og spurte om forfatteren kunne signere det.

«Jeg vet ikke om jeg får plass til å skrive hele autografen», svarte Capote, «men jeg kan jo forsøke å skrive initialene mine».

Et av de mest kjente eksemplene på gode comebacks kommer fra Mahatma Gandhi. Etter at han gjennom mange år hadde frontet en kampanje for Indias frigjøring fra det britiske imperiet, ble Gandhi spurt om hva han egentlig syntes om den vestlige sivilisasjon: «I think it would be a great idea».

Når er det for sent?

For oss vanlige og lite snartenkte mennesker dukker dessverre den gode comeback-replikken som regel opp for sent. Men er det noensinne for sent å komme med en god kontring? Ikke hvis du heter George Costanza, den alltid frustrerte karakteren fra komiserien «Seinfeld». Under et lunsjmøte på jobben sitter Costanza og prater med munnen full av reker, da en av møtedeltagerne slår en vits:

«George, havet ringte og sa at de er i ferd med å gå tom for reker.»

Samtlige rundt bordet ler høyt og lenge, og George blir sittende og skamme seg med munnen full av mat. Først i bilen på vei hjem fra jobb går det opp for ham hva han burde ha svart.

Etterpåklok George Costanza, i komiserien «Seinfeld».

Han arrangerer et nytt lunsjmøte med samme fyr, bestiller et gigantisk fat med reker og begynner å trykke dem demonstrativt i seg, i håp om at vitsen vil bli gjentatt. Vedkommende biter på agnet, og dermed får George muligheten.

«Å ja?! Vel, idiot-butikken ringte, og de er i ferd med å gå tom for deg», sier han. Men ingen ler.

Det nådeløse mottrekket kommer umiddelbart: «Det gjør vel ingenting, for du er deres all-time bestseller.»

Først nå bryter forsamlingen ut i latter, og George svarer desperat:

«Å ja? Vel, jeg har ligget med kona di!»

Det blir helt stille i rommet, før George blir gjort oppmerksom på at hun ligger i koma. I bilen på vei hjem er han sint og irritert, fortsatt på leting etter en passende hevn. Så får han plutselig en åpenbaring: Det var det jeg skulle ha sagt! Han gjør en brå u-sving og kjører tilbake mot kontoret, klar for nok en runde i ringen.

... 

Mens jeg sto i dusjen og skyllet sjampoen ut av skjegget, gikk det altså opp for meg hva jeg skulle svart min sleivete bekjente: Jeg kjente nesten ikke igjen deg heller, du var jo så pen sist jeg så deg. Eller? For ondsinnet? For lite churchillsk?

Jeg må nok jobbe litt mer med den slik at jeg er klar til jeg møter vedkommende igjen.

Kilder: Wikipedia, Friedrich Nietzsche: «Menneskelig, altfor menneskelig» (1878, no, 2012), Mardy Grothe: «Viva la Repartee» (2006).