Krig, dyrtid og nøysomhetens tilbakekomst
20 000 sauer – nok til millioner av middager – hopet seg i 2019 opp på norske fryselagre. Som bare ett eksempel på vår overflod, er det vanskelig å tro at vi lever med en trussel om «betydelig og utbredt risiko for matusikkerhet» på dagens oppvarmede klode. Av FNs klimapanels risikoscenarioer er dette nivået før «matmangel».
Den har Norge kjent på tidligere, som da folk emigrerte til USA på flukt fra uår og hungersnød. Isak i Knut Hamsuns «Markens grøde» var overlatt til kornhøstens ustabile, ubarmhjertige rulett. Da poteten fikk sin utbredelse, ga den nytt håp. Hamsun lot Isak beskrive den nye rotfrukten slik:
«Poteten er en makeløs frukt (...) Den kan stekes eller kokes den kan brukes til alt. Poteten er nøysom, en kum melk, en sild er nok til den. Rikdommen bruker smør til den, fattigdommen dypper den i ørlite salt på en skål, Isak kunne til søndags svelge den ned med litt rømme fra Guldhorns melk.»
Det er nesten som noe en miljøbevisst, tatovert hipsterkokk kunne sagt i dag. Hen ville visst det som Isak heldigvis slapp: At det i Norge nå avvises flere millioner kilo poteter hvert år fordi de er for store, for små eller har mindre skjønnhetsflekker.
Matsvinn som fenomen har utviklet seg med økt velstand og utbud av mat i vår del av verden. Å spise opp det som lå på tallerkenen, var fortsatt en sentral del av oppdragelsen da jeg var liten. Det hadde økonomiske grunner for mange, men foreldregenerasjonen den gang var preget av moralen og nøysomheten etter å ha erfart matknapphet under andre verdenskrig.
I mangel på gamle dagers måtehold er det nå hensynet til miljøet og matvare-sikkerhet som skal få oss fra å skrape middagsrestene i søpla. Og det mangler ikke på oppfordringer eller inspirasjon, heller ikke fra bedre stilte kretser. Oslo-restauranten Rest tryller gourmetretter ut av det som ellers ville blitt matsvinn. Rests bærekraftige initiativ er da også belønnet med en såkalt grønn Michelin-stjerne. Mange av oss ville kastet slike råvarer utgått på dato eller med skjønnhetsflekker.
For en generasjon siden var det vanlig å kjøpe hel fisk og tilberede den på eget kjøkken. Mens man i utviklingsland fortsatt utnytter det meste av fisken i supper og gryteretter, selges stadig mer av fisken i rike land som renskåret skinn- og beinfri filet eller loin. Som resultat utnyttes nå under 60 prosent av rund fisk til menneskemat.
Samtidig som én av ti mennesker i verden er underernært, er det oppstått enorm etterspørsel etter råvarer til produksjon av fôr. For lakseoppdrett som krever et mer spesialisert fôr, fører ironisk nok behovet for marine innsatsfaktorer til overfiske blant annet i havet utenfor Vest-Afrika. Der får fiskerne best betalt ved å selge til produsenter av fiskemel og -olje.
Fiskeoppdrett er ikke alene om å benytte mer mat til fôr enn man får ut i andre enden. Heller ikke svin eller kylling har et bærekraftig fôrregnskap. Kina, som verdens største produsent av svinekjøtt, er største importør av soya til bruk i svinefôr. Som menneskemat er soya svært næringsrik og miljøvennlig. Det er det enorme forbruket til bruk i oppdrettsfôr som er problematisk.
Som verdens raskest voksende matproduksjon har akvakultur dermed måttet finne seg i at næringens fôrpraksis stadig er under lupen. Og der kaster den lange skygger. Fôret kastes i dobbelt forstand på sjøen – der mye synker til bunns som fremmedstoffer. 20 prosent går dessuten tapt ved at hver femte fisk dør før slakting. Håndteringsfeil og kresne sorteringskrav fører videre til et svinn på svimlende 24 millioner kilo i slakteriene.
Produksjon av vegetabilske innsatsfaktorer i fôr av alle slag legger endog beslag på store arealer, krever mye grunnvann, gjødsel, plantevernmidler – og interkontinental transport. Mange i en ny, mer bevisst generasjon spør seg om en slik ressurs-utnyttelse er forenlig med behovet for økt matvaresikkerhet.
Uten stort håp om store systemiske endringer, er mye overlatt til forbrukerne. Arbeidet rundt bevisstgjøring av matsvinn har resultert blant annet i matkjedenes nye praksis der matvarer som nærmer seg utløpsdato, tilbys til sterkt nedsatte priser. Kokebokforfatter og blogger Linda Stuhaug er en av mange som går i bresjen for å gi nytt liv til slik mat som ellers ville havnet i søpla.
Etter en kjapp titt på hennes Instagram-konto med 179 000 følgere, har du kanskje kastet dine siste brune bananer – og blitt inspirert til å lage Lindas banangranola. Som på så mange andre områder i livet er det svært mye å hente ved å navigere etter sansene – i dette tilfellet lukt, syn og smak. Og som Linda sier det: «Det er jo så himla mykje god mat som kan reddast!»
Isak på Sellanrå var uvitende om matsvinn som fenomen. Men om han kunne forstått premisset, hadde han garantert sagt seg enig.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: NRK, Ruralis, AgriAnalyse, Framtiden i våre hender, Nationen, Knut Hamsun: «Markens grøde», snl.no, Restaurant Rest, lindastuhaug.no
