Fornuftig og praktisk. Denne måneden er det première på Disneys nyinnspilling av «Skjønnheten og udyret», med Emma Watson i hovedrollen. I et intervju har Watson fortalt at da hun fikk tilbud om å spille Askepott i «Eventyret om Askepott» (2015), så takket hun nei fordi hun mente den figuren var en dårlig rollemodell for unge jenter.

Og det hun for så vidt rett i. Askepott er på mange måter det typiske eksempelet på et anakronistisk kvinneideal som fronter passivitet, stillhet og ungdommelig skjønnhet – uforenlig med dagens ideal. Watson sier at hun derimot ser Belle som mer aktiv, frittenkende og kreativ enn de typiske «eventyrprinsessene».

I tråd med denne typen tenkning er det også blitt gjort noen sentrale endringer fra hvordan Belle ble portrettert i versjonen fra 1991. Mens hun tidligere hadde blitt fremstilt som den bokelskende datteren til en oppfinner, er hun nå selv en oppfinner. (Riktignok er den fineste oppfinnelsen hennes en vaskemaskin som lar henne gjennomføre husarbeid OG lese flere bøker, men likevel).

Belle dropper dessuten korsettet, og redder sin far iført fornuftige kjoler og sko som har hæl, men likevel er praktiske nok til at de lar henne løpe.

Belle som rollemodell. Interessant nok har eventyret om «Skjønnheten og udyret» også tradisjonelt vært særlig rettet mot unge jenter. Dette gjelder ikke minst den versjonen som Disneys filmer er basert på, nemlig Madame de Beaumonts «Beauty and the beast» fra 1740, hvor Belles fremste karaktertrekk er dydighet. Denne dydigheten fremvises ved at hun ofrer seg og inngår ekteskap med udyret, noe som preger alle variantene av eventyret, som vår egen «Østenfor sol og vestenfor måne» (1844) hvor hun redder faren ved å gifte seg med en isbjørn.

I boken «From the beast to the blonde» (1996) argumenterer den britiske forfatteren Marina Warner for at disse fortellingene sannsynligvis fungerte som en slags mindfulness-øvelse for kvinner som måtte finne seg i arrangerte ekteskap med menn som fremsto som «udyr» eller «griser». Eventyret tilbød dem dermed et speilbilde av deres egen situasjon, og hjalp dem å sette ord på følelser av fortvilelse og angst. Samtidig har blant andre forfatter Angela Carter påpekt at fortellingen også fungerer til å forsterke patriarkalske normer, ved at jenter blir fortalt at det er påkrevd å underkaste seg mannens vilje og begjær, og at de helst bør ha så små ambisjoner for eget liv som overhodet mulig.

Fortellingen forsterker patriarkalske normer, ved at jenter blir fortalt at det er påkrevd å underkaste seg mannens vilje og begjær, og at de helst bør ha så små ambisjoner for eget liv som overhodet mulig.

Sett på denne måten, er eventyret tradisjonelt sett i mindre grad en fortelling om kvinnelig «fritenkning og kreativitet» og mer en slags patriarkalsk håndbok i hvordan forsone seg med tanken på at jenter ikke kan velge hvem de skal tilbringe livet med. Dessuten er det ikke til å komme forbi at til tross for de fornuftige kjolene og lavhælede skoene, så passer Emma Watson rent utseendemessig rimelig godt overens med et tradisjonelt, feminint skjønnhetsideal.

Hvilket vil si at hun er tynn og liten, noe som også understrekes av reklamebildene fra filmen hvor Udyret er uendelig stor og diger. På denne fronten har det tydeligvis ikke vært nødvendig med nyvinning.

Skjønnhetsarbeid. Men hva så med Udyret? Hvor fri er han? Visstnok ikke så veldig. I boken «Six myths of our time» (1994) uttaler Marina Warner at Disneys versjon fra 1991 mest av alt handler om Udyret og om en maskulinitet i krise. Dette er også noe Susan Jeffords argumenterer for i artikkelen «The curse of masculinity», hvor hun sier at den såkalte «forbannelsen» som Udyret bærer med seg, nettopp er konflikten mellom kravet om at menn skal være sterke, autoritære og mektige på den ene siden, og deres egne behov for å føle og oppleve omsorg og intimitet på den andre.

Den store, testosteronpregede kroppen til Udyret er en slags forbannelse i seg selv, i den grad den representerer nettopp et «mannlig ideal».

Med andre ord er den store, testosteronpregede kroppen til Udyret en slags forbannelse i seg selv, i den grad den representerer nettopp et «mannlig ideal» som ifølge George Mosse i boken «The image of man» (1996) kan spores tilbake til 1800-tallet. I denne perioden begynte man å legge sterkere vekt på den maskuline kroppen, som både kom til å symbolisere moralsk overlegenhet og indre karakterstyrke i et voksende kommersielt og industrielt borgerskap i Europa.

Et sentralt element i denne kroppsdyrkningen var en interesse for den unge greske atleten, som representerte den akkurat riktige kombinasjonen av «balanse, moderasjon og proporsjon». Slik fikk man også interesse for trening og mosjon, noe som ble særlig populært i 1800-tallets Preussen hvor et hardt treningsregime blant annet ble etablert for å oppnå en sterk følelse av nasjonal identitet.

Følgene av slike treningsregimer er at kroppen blir en slags fiende som mannen konstant må kjempe mot, og at «enhet» paradoksalt nok oppnås ved at man uavlatelig er i kampmodus, en sinns-tilstand som forøvrig ble brukt i propagandaøyemed da Europa var på vei inn sin første verdenskrig. Ifølge Mosse holdt dette maskulinitetsidealet stand helt frem til verden hadde vært gjennom 1900-tallets to storkriger. Samtidig peker han på at mange av de samme trekkene fortsetter å prege vår egen kultur, som om dette idealet er en nødvendig illusjon for å opprettholde en følelse av hvem man egentlig er.

Slik er kroppen til Udyret grunnleggende ambivalent, fordi den både fungerer som en bekreftelse på hans egen identitet og et fengsel som ikke lar ham finne ut hvem han i bunn og grunn er.

Sunn kropp i sunt legeme. Det vi kan se ut fra dette er at «Skjønn-heten og udyret» er en ganske ambivalent fortelling, som gir oss mange forskjellige, og delvis motstridende, meldinger på én gang. Og én av disse meldingene har å gjøre med skjønnhetsarbeid.

Dette begrepet er tatt fra boken «Skjønnhetsmyten» («The beauty myth», 1992) hvor Naomi Wolf utpeker myten om skjønnhet som den siste av de feminine ideologiene. Den tok over for husmormyten på 1950-tallet, og drives av fortellingen om at «det skjønne» finnes objektivt og universelt, og at det er noe som særlig kvinner til enhver tid bør strebe etter å eie. For at dette skal skje, må vi drive med «skjønnhetsarbeid», noe som blant annet innebærer aktive tiltak for å skjule aldringsprosessen og holde kroppen slank.

Samtidig er det viktig å notere seg at det ikke bare er kvinner som driver denne typen skjønnhetsarbeid, noe som kanskje er særlig tydelig nettopp i Disneys nyeste versjon av «Skjønnheten og udyret».

For på samme måte som maskulinitet i 1800-tallets Preussen var knyttet opp mot ideer om balanse, proporsjon og måtehold, er skjønnhet i vår egen tid ugjenkallelig knyttet opp mot sunnhet og mot et regime hvor man legger vekt på vedlikehold av den fysiske kroppen ved å trene, spise sunt og tenke sunt og positivt slik at man får harmoni på alle nivåer.

Skjønnhet i vår egen tid er ugjenkallelig knyttet opp mot sunnhet og mot et regime hvor man legger vekt på vedlikehold av den fysiske kroppen ved å trene, spise sunt og tenke sunt og positivt slik at man får harmoni på alle nivåer.

Det er misforholdet mellom disse tre som gjør at Udyret fremstår som et udyr. Villskapen hans er et fysisk signal om at noe er galt på innsiden, og at han bør drive med yoga eller mindfulness for å bli litt bedre kjent med seg selv. Dette fokuset på sunnhet er også grunnen til at Belle, i Emma Watsons skikkelse, ikke bare kan, men må gå rundt i fornuftige kjoler og sko som lar henne bevege seg. For i vår egen tid er dette en del av sunnhets- og dermed skjønnhetsarbeidet, et arbeid som interessant nok gjelder både for menn og kvinner.

Dobbeltbudskap. I dette lyset blir filmens budskap at vi alle er fange av vår egen kropp, og at dette er noe vi må være oppmerksomme på og kjempe mot. Samtidig som fortellingen på sitt sedvanlige paradoksale vis også viser oss to hovedpersoner som kun oppnår lykke når de klarer å nå et skjønnhetsideal som er fastsatt av kulturen de er en del av. Dette demonstreres ved at Udyret mot slutten av filmen omforvandles til skjønne Dan Stevens, kjent som Matthew i «Downton Abbey». Det implisitte budskapet er demed at først når både Belle og Prinsen er vakre slik idealet tilsier både på innsiden og utsiden, er lykken fullkommen.

Eventyret fortsetter altså å fortelle oss hvordan vi bør være. Ikke slik vi er. For da kunne kanskje for eksempel Rebel Wilson spilt Belle. Eller Amy Schumer. Mens Jack Black eller Zack Galifianakis kunne spilt Udyret.

Hvordan kan vi være frie på innsiden når det fremdeles finnes så mange regler for hvordan vi må se ut på utsiden?

Dette er ikke et spørsmål som «Skjønnheten og udyret» synes å være interessert i å stille, til tross for fornuftige kjoler og lave sko.