Utgave 3 / mars 2017.

I marsutgaven av Aftenposten Innsikt ser vi på hvordan single kvinner utsetter partnerjakten og får barn ved hjelp av donor. I 2016 ble det åpnet for assistert befruktning for enslige kvinner og eggdonasjon i Sverige. Det er flertall på Stortinget for å tillate eggdonasjon også i Norge, og det kan bli innlemmet i revideringen av bioteknologiloven i vår. 

Samtidig som biologiens betydning tones ned i eggdonasjonsdebatten, er det et paradoks at vi blir stadig mer opptatt av slektsgransking for å finne våre røtter.

Det svenske folkhemmet er i krise, og velferdssystemet knaker i sammenføyningene. Situasjonen i Malmö bekymrer både høyre- og venstresiden. De liberale mener folk må akseptere større lønnsforskjeller og sosiale ulikheter. Sosialdemokrater frykter man da vil få en gruppe «working poor», mennesker med fulltidsjobber som likevel ikke klarer å forsørge seg og familien, slik som er tilfellet i mange andre land.

Vi er besatt av stadig større personlig produktivitet og av å bruke tiden vi har til rådighet på en mest mulig effektiv måte. Det forlokkende med tidsstyring er at man én dag endelig skal få alt under kontroll. Men hva om teknikkene for å forbedre vår produktivitet bare forverrer den angsten de var ment å dempe?

Videre kan du blant annet lese om høyrepopulistene i Europa, George Orwells dystopier og advarsler i «1984», Malis superstjerner i kamp mot jihadismen, navlebeskuende thrillere, og terrorismens mange ansikter på film.

Les om dette og mye mer i siste utgave av Aftenposten Innsikt.


Bestill abonnement her.

Ønskebarn og påskeharen.

Hver søndag de siste to månedene har nær en million seere trukket opp i sofaen for å følge NRK-serien «Hvem tror du at du er» og et knippe kjente nordmenns jakt på egen slektshistorie. Med god gravehjelp får deltagerne innsikt i sine forfedres rørende eller tragiske skjebner, hemmeligheter, sorg og glede. Som resultat får de en bedre forståelse for hva som har formet slekten deres, og med dét et nytt syn på seg selv.

Spesielt gripende var det da skuespiller Nicolai Cleve Brochs farmor i en alder av 96, fikk tilhørighet i livet gjennom kunnskap om sin ukjente mor som forlot henne da hun var baby – og om at hun hadde levd et helt liv uten å vite om 13 halvsøsken.

Seeroppslutningen overrasker ikke: Slektsgransking er mer populært enn noen gang, og blant de mest søkte kategoriene på nettet.

I en slags parallell virkelighet foregår debatten om bioteknologi, med stikk motsatt fortegn – en nedtoning av biologiens betydning. Et flertall i Norge, både i befolkningen og på Stortinget, er nå for eggdonasjon. Forsker og forfatter Eivor Andersen Oftestad har skrevet om paradokset i at mens det er en utbredt opplevelse av at det er slekten, dvs. biologi, som utgjør kontinuiteten mellom generasjoner, så argumenteres det samtidig for at biologi er underordnet dersom eggdonasjon og surrogati tillates.

I takt med at stadig flere trenger donorassistanse for å oppfylle sin babydrøm, kommer også betydningen av en slik kontinuitet av familie og slekt, under press. Dagbladet slo nylig bombastisk fast på lederplass at det ikke finnes noen gode grunner for «å forhindre kvinnene å få oppleve moderskapet de så sterkt ønsker seg».

Men er det da ikke problematisk at «babydrømmen» kan bidra til å påføre et barn savn og sorg senere i livet? De som vil åpne opp for eggdonasjon, argumenterer for at det ikke finnes støtte i forskning for at barn født ved en slik metode, lider mer enn andre barn, dersom de er del av et omsorgsfullt og kjærlig hjem. Psykologspesialist Marit Johanne Bruset går imidlertid denne argumentasjonen i rette ved å peke på at lojalitetsproblematikken mellom voksne og barn er blant det som gjør det vanskelig å tolke de få forskingsresultatene som foreligger når det gjelder donorbarn. (Morgenbladet, 23. desember 2016)

Det både forskning og litteratur derimot er full av, er historier om hvordan kunnskap om genetisk opphav gir en bedre forståelse av hvem vi er og vår identitet. Det knytter oss til en verdifull fortelling og gjør oss del av en historie uten brudd. At et barn er tilstrekkelig ønsket og elsket, er ikke nødvendigvis det eneste som vil bety noe i formingen av et liv og en identitet. Et «ønskebarn» er en formulering som dreier rundt de voksnes behov, ikke barnets.

Som på så mange andre områder, går teknikk foran etikk i høyt tempo. Dersom Høyre på sitt landsmøte i mars sier ja til eggdonasjon, kan dette bli en lovfestet rett i en revidering av bioteknologiloven til våren.

Det er et paradoks at vi i økende grad bruker naturen som referanse for hvordan ting bør fungere og operere, mens vi samtidig manipulerer naturen mer enn noen gang. Med eggdonasjon brytes for første gang båndet mellom egg og livmor, slik at det også blir usikkert hvem som er barnets mor. Riktignok har et donorbarn krav på å få kjennskap til sitt opphav ved fylte 18 år, men de juridiske foreldrene plikter ikke å fortelle barnet om dette, og det er nærliggende å tenke seg at det kan være en belastning å oppsøke et menneske som aldri hadde planlagt å ha deg i livet sitt.

De som fortsatt er uenig i en oppmykning av bioteknologiloven, blir stadig færre, og noen prøver å finne et uunngåelig kompromiss i en situasjon der det er politisk flertall for å oppheve forbudet mot eggdonasjon. Bioteknologirådet har tvilt seg frem til et ja, på betingelse av en begrenset donortilgang, og rådets leder Kristin Halvorsen er blitt trukket frem som en av få «rasjonelle motstemmer». 

Krf fortsetter uansett å stritte imot, og Regjeringen kan velge å gi dem denne seieren. 

Hvis ikke, blir det kanskje flere enn påskeharen som kommer med egg til våren.

Tine Skarland, redaktør