Isle de Jean Charles, Louisiana og Apalachicola Bay, Florida. Tre generasjoner Naquin – bestefar, sønn og sønnesønn – står langs kanten på den tynne landstripen som forbinder den smale øya Isle de Jean Charles til resten av Louisiana. Festet mellom tennene slenger de rekenettene ut i det grumsete og knottherjede sumpvannet, trekker dem opp igjen og slipper et par gråbleke reker ned i bøttene.

«Mesteparten av det dere ser foran dere, var jorder og skog da vi var små», forteller bestefar Naquin. «Her lekte vi og gjemte oss i det grønne terrenget. Nå har havet tatt over.»

Millioner av mennesker, planter og dyr er avhengig av disse våtmarkene. Siden president Andrew Jackson vant slaget om New Orleans i 1812, har USA mistet halvparten av landets våtmarker. Det anslås at 80 000 mål går tapt hvert år i USA. Ifølge nylig publiserte studier gjennomført på vegne av amerikanske myndigheter, ser trenden bare ut til å akselerere: Våtmarkene forsvant opp mot 25 prosent raskere mellom 2004 og 2009, enn mellom 1998 og 2004.

Ingen steder forsvinner våtmarkene hurtigere enn rundt Mexicogolfen. Fra Floridas Everglades til Texas’ sørligste kystområder blir våtmarkene presset fra ulike hold, og menneskelig aktivitet står for det aller meste av ødeleggelsene. Bebyggelse, infrastruktur og industrivirksomhet har presset naturen til side. Sumpområder er blitt drenert, elveløp tappet og lagt i kanaler – alt for å legge til rette for by- og jordbruksutvikling.

Synker i havet. Så å si hver eneste dag fisker Naquin-familien reker på den utsatte øya i sørøstenden av Louisiana. Slik har familien livnært seg her, siden forfedrene – etterkommere etter franske nybyggere og Houma-indianere – endte opp her tidlig på 1800-tallet.

I likhet med mange svarte og innfødte, ble de presset ut i Louisianas kystområder, av myndighetene vurdert som «ubeboelige sumpland».

På 1940-tallet ble det imidlertid oppdaget store mengder olje rundt Isle de Jean Charles. De store selskapene tok for seg, bygde vei ut hit og satte opp anlegg for oljeutvinning. For å lage plass til rørledningene, gravde de 16 000 kilometer med kanaler som skar brede vannveier gjennom sump-landskapet.

«Det var da oljeselskapene begynte å bygge anleggene sine her, at landskapet virkelig endret seg», forteller bestefar Naquin.

De nye åpningene i landskapet gjorde ikke bare plass til båter og rørledninger, men åpnet også opp for sjøvannet fra golfen. I stedet for å følge de naturlige, snirklete og langsomme vannveiene gjennom landskapet, kunne saltvannet nå renne fritt innover myr- og sumplandskapet, og drepe plantene som holdt jorden sammen. Erosjonen gjorde øya sårbar for følgene av klimaendringer, som hyppigere tilfeller av ekstremvær og oversvømmelser.

Etter utslippet ved BPs borerigg Deepwater Horizon i 2010, kom store mengder olje inn til Isle de Jean Charles og ødela betydelige deler av øyas sumpområder. Olje- og gassindustrien anslås å stå for over halvparten av våtmarksødeleggelsene i Louisiana. Industrien selv innrømmer å stå for 36 prosent av ødeleggelsene.

Før orkanene Ike, Gustav og Lili på 2000-tallet herjet Isle de Jean Charles og la husene under vann, hadde øya en befolkning på rundt 250. I dag er bare en tredjedel igjen. Nylig ble Jean Charles utelatt fra planene om å bygge demninger i området.

Øyas høvding har nå besluttet å forlate forfedrenes øy og forsøke å flytte hele samfunnet inn på fastlandet. Jean Charles’ innbyggerne er blant de første i USA som må flytte på grunn av stigende havnivåer.

Det er ikke bare Isle de Jean Charles som synker. Mange av øyene og landet du finner på kart over Louisianas kyst fra bare ti år tilbake, eksisterer ikke lenger.

Det er ikke bare Isle de Jean Charles som synker. Mange av øyene og landet du finner på kart over Louisianas kyst fra bare ti år tilbake, eksisterer ikke lenger.

Av alle USAs delstater er Louisiana – som rommer rundt 40 prosent av USAs våtmarker – aller hardest rammet. 80 prosent av våtmarkene her har forsvunnet, områder tilsvarende Manhattan hvert år. Dette er blant de raskest synkende landområdene i verden.

Mexicogolfen har alltid vært et utsatt område, herjet av oversvømmelser og ekstremvær. Men menneskene har trosset naturen, bosatt seg langs kysten, ofte under havnivå, fordi de er avhengig av hva våtmarkene her har kunnet tilby.

Østersen forsvinner. Sola har ennå ikke presset seg opp over horisonten i Apalachicola Bay i Florida, men varmer likevel opp himmelen bak et teppe av makrellskyer over St. Vincent-sundet. Under balanserer tredje generasjon østersfisker Kendall Schoelles langs kanten på den vesle båten sin. Med tangen sin, en slags dobbel rake, forbundet på midten som en saks, skraper han sammen østers fra havbunnen, før fangsten blir slengt opp i en haug på dekk.

Hver morgen «in the buttcrack of dawn» dytter Kendall Schoelles, og broren Eric de enkle trebåtene sine stille ut i den bekmørke bukten i Mexicogolfens nordvestre hjørne. Arbeidet har endret seg lite siden bestefaren tok over østersløyvet i denne delen av Apalachicola-bukten på slutten av 1800-tallet; det er hardt kroppsarbeid, åtte–ni timer om dagen, og det synes på Schoelles kropp, som er slentrete og mager.

Buktens beliggenhet i møtet mellom Apalachicola-elven og Mexicogolfen har så lenge Schoelles-familien kan huske, skapt et ideelt miljø for østersfiske. Vannet her har den riktige blandingen av salt- og ferskvann som god spiseøsters trenger, og er rikt på plankton: Dette er et av de rikeste brakkvannsområder på den nordlige halvkule. Våtmarkene her er hekkeområde for over 300 fuglearter, gyteplass og matkammer for opp mot 200 fisketyper. Bukten er også det området i Nord-Amerika med høyeste tetthet av amfibier og reptiler.

Disse unike naturforholdene gjør at området, som ofte blir kalt Floridas «glemte» kyst, har et uvanlig godt næringsgrunnlag: Fiske har alltid vært en sentral del av livet her. Arbeidet har vært tøft, været uforutsigbart: «Det var fire forskjellige østershus her ute, men stormen blåste vekk hvert eneste en av dem», forteller Schoelles. Fortjenesten var imidlertid god, i alle fall inntil nylig.

Apalachicolas fiskere kunne for bare få år siden fylle 10–15 sekker etter en god dag i bukten. Nå sliter flere av dem med å fylle to.

Apalachicolas fiskere kunne for bare få år siden fylle 10–15 sekker etter en god dag i bukten. Nå sliter flere av dem med å fylle to.

Østersfangsten har falt drastisk i store deler av golfen etter det katastrofale oljeutslippet for fem år siden. De 13 000 tonnene olje som hver dag sprutet ut i havet utenfor Louisiana, ødela levebrødet for tusener av fiskere i delstatene rundt Mexicogolfen.

I Apalachicola var man redd for at oljen skulle flyte inn i bukten. Man besluttet derfor at det var bedre å dra opp all østersen. Det var en stor tabbe, ifølge Schoelles. Men ikke bare fordi oljen aldri kom hit.

«De dro opp alt som var. Smått og stort. Også skjellene som østersyngelen er avhengig av, uansett om oljen hadde kommet. Vi hadde nok fra før, med tørken og overfisket.»

Schoelles og de andre østersfiskeres livsgrunnlag har vært presset lenge, også før oljeutslippet og det påfølgende overfisket. For å møte behovene til den stadig voksende befolkningen i storbyen Atlanta, tappes elvesystemet som forsyner Apalachicola-elven for store mengder vann. Dermed kan ikke elven forsyne bukten med den nødvendige mengden ferskvann og næringsrike sedimenter. Resultatet er at lokale trær og våtmarksplanter som holder jorden sammen, dør. Østers og annet lokalt sjøliv har problemer med å overleve i det svært salte vannet.

Trosser naturen. Siden menneskene slo seg ned i de store kystområdene langs golfen – enten det var i Apalachicola Bay eller i Louisianas sumpområder – har de vært avhengige av det rike sjølivet. Men utnyttelsen av naturen og omformingen av landskapet har sin pris.

Da New Orleans’ befolkning vokste, drenerte man lavtliggende våtmarksområder og bygget demninger slik at sesongflommen fra Mississippi-elven ble holdt på avstand. Som i Apalachicola, ble tilførselen av vann og næringsstoffer til områdene betydelig svekket, med det resultat at store deler av våtmarkene døde, og havet fikk overtaket.

Da Katrina, som lenge kun var en kategori 1-orkan – en tropisk storm – beveget seg vestover fra Florida og over Mississippi og Alabama, tiltok den i styrke over den mer eller mindre åpne og varme Mexicogolfen. Her kunne våtmarkene ha svekket orkanens ødeleggende ferd over kysten og hindret oversvømmelsen innover landet. I stedet tiltok Katrina i kraft til kategori 5-orkan, før den ble svekket da den nådde land. I New Orleans brast over 50 av byens demninger og skapte en kjempeflom som drepte tusenvis av mennesker, ødela livet til utallige andre og voldte skader for flerfoldige milliarder kroner.

I New Orleans brast over 50 av byens demninger og skapte en kjempeflom som drepte tusenvis av mennesker, ødela livet til utallige andre og voldte skader for flerfoldige milliarder kroner.

Menneskene har i lang tid vært uvitende eller ignorert våtmarkenes helt avgjørende rolle i deres overlevelse langs Mexicogolfen og andre kystnære områder i USA. Men dette holder på å endre seg. Flere tiltak er de siste årene blitt satt i gang for å beskytte, eller til og med bygge opp igjen ødelagte kystområder. Våtmarkskonservator Blaize Pezold er en av dem som jobber med dette. For tiden leder han et team frivillige på den utsatte øya Grand Isle, halvannen times kjøretur sørøst for Isle de Jean Charles.

«Disse mangrovene er i stand til å lagre store mengder karbon, de forbedrer vannkvaliteten og er tilholdssted for dyr og fugler», forteller han. «Vi planter også ulike typer myrgress som forhindrer erosjon.»

Mange milliarder fra oppgjøret etter oljeutslippet i 2010 er nå blitt satt av til gjenoppbygging av ødelagte våtmarker. Det trengs, for fortsatt forsvinner våtmarkene dobbelt så raskt som de gjenskapes.

Å bygge opp igjen våtmarkene er en dyr og omfattende oppgave, men man har ikke råd til å la være. I USA lever 16 millioner mennesker i flomutsatte kystområder. De er helt avhengige av våtmarkenes næringsgrunnlag og beskyttelse.

For mange av dem er det kun et tidsspørsmål når neste orkan feier inn over et område nær dem.