Ambivalens på Cuba.
Donald Trumps tiltagende ekstremretorikk og respektløse latterliggjøring av motstandere i USAs presidentvalgkamp burde alene kunne diskvalifisere amerikansk politikk og velgere, en gang for alle.
Samtidig kan tilfellet Trump og hans narrativ om tap av nasjonal identitet, manglende kontroll over grenser og innvandring, ifølge tidsskriftet Foreign Policy hilses «velkommen etter» av lignende prosesser i flere europeiske land, der høyreradikale stemmer har fått medvind med tilsvarende retorikk.
Fellesnevneren for utviklingen i mange vestlige demokratier sies å være økende mistillit til politikere og politiske prosesser, demokratiske institusjoner og medier.
På Cuba er man godt kjent med mistillit til politiske institusjoner, om enn av andre grunner enn de som nå brer om seg i Vesten. Ribbet for materiell rikdom og frihet til å reise ut, har mange kubanere ventet lenge på oppmykningen i forholdet mellom USA og Cuba – som i sommer ble kronet med gjenåpning av ambassader i de respektive lands hovedsteder.
Men selv om unge på Cuba ikke lenger identifiserer seg med landets revolusjonære ideologi og lengter etter reformer og muligheter, sier mange at de er ambivalente til at Cuba nå ligger vid åpent for en invasjon av amerikanske investeringer, og at landets egenart kan stå for fall.
I Vesten har vi hatt rikelig med både tid og anledninger til å kjenne på den insisterende gjennomslagskraften til amerikansk politikk og kultur, som vi er blitt servert, og har forsynt oss rikelig av, gjennom mange tiår.
Som avlat uttrykker vi jevnlig vantro over de dysfunksjonelle sidene ved det amerikanske, men runder av kvelden med skruppelløse politikere i «House of Cards» eller perverse seriemordere i «True Detective».
Fascinasjonen har dype røtter og fortsatt godt grep, til tross for at skuffelsene står i kø og idealene faller stadig dypere. Kanskje skyldes det at de opprinnelige amerikanske idealene representerer så mye av det vi selv ønsker å være, men ikke helt får til – det utadvendte, åpne, frie og stolte, et foregangsland for vellykket mangfold.
Flere av disse egenskapene har de siste årene fått alvorlige skudd for baugen, gjennom finanskrise, kontroversielle kriger, bruk av tortur, ulovlig avlytting, galopperende kriminalitetsstatistikker og svekkelse av rettssikkerheten for svarte, for å nevne noe.
Vårt ideal er i krise. Og Donald Trump er for tiden det tydeligste og mest vulgære eksempelet på krisen: Et USA som essensen av alt det verste i oss.
I slike tider kommer motreaksjoner til syne. Til tross for oppmykningen, møter det kommunistiske regimet stadig sterkere motstand på Cuba. Bare i juli ble det ifølge den kubanske menneskerettighetsorganisasjonen CCDHRN arrestert 624 dissidenter.
Donald Trumps rake motsetning i USA, den erklærte sosialisten Bernie Sanders, har dukket opp som en usannsynlig motkandidat og opplever en tilsvarende medvind på Demokratenes side.
Mens Trump manifesterer våre verste fordommer om det amerikanske, representerer Sanders en slags potensiell redningsmann for det vi håper i det lengste ikke skal være et fortapt kontinent.
Barack Obama var kandidaten vi festet vår lit til for åtte år siden. Nå er kommentatorene allerede i gang med å plukke fra hverandre Obamas meritter som president. Likevel slutter vi aldri helt å håpe at noen skal klare å bringe den gamle storheten som huser opphavet til så mye av det vi fortsatt søker mot og er opptatt av, på rett kjøl.
Lærdommen blir å ta inn andre virkeligheter enn den amerikanske, en problemstilling som nå også gjør seg gjeldende i fullt monn på Cuba.
Om man ikke skal miste tilliten til USA riktig ennå, gir det en slags fattig trøst å få plassert Trump i samme trange rom som europeiske mørkemenn.
Tine Skarland, redaktør.
