Jeg elsker å tjuvlytte på folk. Det er ikke sånn at jeg tar med meg frokosten og setter meg til rette inne på badet for å høre på naboparet mens de krangler vegg i vegg inne på sitt eget baderom. Ikke så ofte i alle fall.

Det er hovedsakelig på kollektivtransport at jeg sniker til meg informasjon. Da tar jeg ut øreproppene for å drive med aktiv tjuvlytting. En gang fikk jeg los på en rar samtale og ble sittende på trikken helt til Ljabru da jeg egentlig bare skulle en liten tur ned til byen. Andres telefonsamtaler er det helt umulig for meg ikke å lytte til. På godt og vondt.

Mann: Hva mener du med dårlige nyheter?

Person i den andre enden: (...)

Mann: Faen ... du fatter vel at det ikke går?

(...)

Mann: Hvorfor? Fordi søstera di kommer til å drepe oss begge.

Halfalogue

Det viser seg at det er en grunn til at det er spesielt vanskelig å overse andres telefonsamtaler. Enten det er snakk om et tilsynelatende trekantdrama som du faktisk klør etter å få vite slutten på, eller du irriterer deg over en plagsom revisor som snakker om årsrapporten med utestemme.

Den amerikanske psykologen George Loewenstein, som gjennom mange år har forsket på nysgjerrighet, kom på 1990-tallet opp med det han kalte for information gap theory. Han hevdet at det er i spennet som oppstår «mellom det vi vet og det vi gjerne vil vite» at vår nysgjerrighet virkelig trigges.

I 2010 bestemte noen psykologiforskere ved Cornell University seg for å bygge videre på denne teorien. De spurte seg hvorfor det tilsynelatende var slik at folk har en tendens til å bli mer irriterte av å høre én person snakke i telefonen på toget, enn av å høre en samtale mellom to mennesker. De nevnte forskerne valgte å kalle fenomenet halfalogue og satte opp noen forsøk.

Overhørt i New York

Noen ganger hører man selvsagt også dialoger som trigger nysgjerrigheten. For de av oss som liker å stikke nesen vår i andres saker, finnes det egne Instagram-kontoer for slikt.

Overheard New York er en av dem. Der møter du blant annet en femåring, på tur med bestefar, som lurer på hvorfor noen er rike mens andre ikke er det. Bestefar svarer: «Fordi de jobber veldig hardt.» Femåring tenker seg om: «Nei, for mammaen til Connor jobber jo ikke.»

Eller hva med denne, sagt av en newyorker i 30-årene: «Jeg elsker yoga, men hater at folk tror det automatisk gjør deg spirituell. Det er mange fleksible psykopater i denne byen.»

Også på nettforumet Reddit finner man tråder med de sprøeste samtaler folk har overhørt. Eksempelvis to jenter i 20-årene som sitter på bussen, og en av dem sier: «Og så plutselig stakk han hånden sin opp under skjørtet mitt!» Svaret fra den andre lød: «Mener du det stripete skjørtet?»

Mindre lyd = mer irriterende

I forskningsartikkelen fra 2010 åpnet altså psykologene ved Cornell med å vise til tall som sa at det å overhøre telefonsamtaler genererer mer irritasjon enn fulle samtaler. Men hva var grunnen til at mindre lyd kunne oppleves som mer irriterende?

Forsøkspersoner ble satt til å gjøre oppgaver som krevde konsentrasjon, samtidig som de ble utsatt for både dialoger og halfaloguer. Resultatene viste at når vi overhører kun én halvdel av en samtale, så har vi langt lettere for å miste konsentrasjonen.

Ifølge forskerne kommer dette av at en halfalogue er mindre forutsigbar enn en dialog, og dermed må hjernen vår jobbe hardere for å forestille seg hva samtalen dreier seg om. Ergo blir det vanskelig å konsentrere seg om det man driver med. Forskerne ved Cornell viste også til andre data som antyder at det blir vanskeligere for en sjåfør å følge med på trafikkbildet og veien dersom en passasjer snakker i telefonen, enn hva som er tilfellet når to passasjerer snakker sammen i baksetet.

Fortsettelse følger, ikke

Men jeg synes altså det er gøy å lytte til andres telefonsamtaler. Det handler sikkert om kikkermentalitet, men det får bli en annen spaltetekst. Det soleklart mest triggende bruddstykket av en samtale jeg har hørt om, kommer fra Reddit.

Det var en fyr som overhørte en vennegjeng ute på padletur. «Min kjære forlovede Sandra her, hun pusser tennene sine i vann fra toalettet», kom det fra en mann. En i følget snur seg mot nevnte Sandra: «Hæ? Er det sant at du gjør det?» Sandra svarer: «Ja, det ...». Og så forsvant følget før noen rakk å høre fortsettelsen.

Her begynner hjernen å jobbe på spreng.

Ja det ...!? Ja, det ...!? Den forsøker å komme opp med informasjon som kan fylle tomrommet.

Ja, det er jo det samme vannet som kommer fra springen?

Ja, det som ikke dreper, gjør deg sterkere?

Ja, det sparer klimaet, for hver gang vi trekker ned forsvinner 10 liter vann ut?» Information gap theory i praksis.

*

Hvis du lar deg irritere noe voldsomt av andres telefonsamtaler på bussen, og dermed har lyst til å lære telefonsnakkerne en lekse, da foreslår jeg følgende taktikk.

Len deg inntil telefonen og si: Jeg finner ikke trusa mi.

Kilder: Reddit, @overheardnewyork, forskningsartikkelen Overheard Cell-Phone Conversations: When Less Speech Is More Distracting (Emberson, Lupyan, Goldstein, Spivey, 2010) og The Psychology of Curiosity: A Review and Reinterpration (George Loewenstein, 1994)