Unike orkideer. Den kjempemessige tropeøya Madagaskar er kjent for sin helt unike rikdom av livsformer, som finnes bare her, ikke noe annet sted på kloden. Her er blant annet underlige kameleoner og lemurer, mengder av underlige insekter og planter.

Madagaskar har et stort antall orkideer som er endemiske, de finnes bare på den store tropeøya øst for Afrika. Mest berømt av dem alle er den store og skinnende hvite stjerneorkideen Angraecum sesquipedale, eller kométorkideen, som har erobret en solid plass i forskningshistorien. Det vitenskapelige navnet forteller litt om orkideens spesielle utseende. «Sesquipedale» betyr «halvannen fot» og sikter til orkideens ekstremt lange nektarspore, som henger som en hale ned fra blomsten.

Når nattemørket senker seg over tropeskogen, sender stjerneorkideen ut sin helt spesielle blanding av duftstoffer, feromoner, som tiltrekker partneren. De store blomstene er også godt synlige i nattemørket, på litt avstand som stjernedryss i landskapet. Ved hjelp av duftstoffene og de visuelle signalene ledes partneren frem til blomstene. Men hvem kan få tak i nektaren nederst i det lange røret, som bare har åpning øverst oppe, i midten av blomsten? Dette undret også Charles Darwin seg over da han fordypet seg i insektpollinering av orkideer.

Darwins forutsigelse. I boken «The Various Contrivances by Which Orchids are Fertilized by Insects» (1862) tok Darwin for seg dette temaet og kom med en forutsigelse om den spesielle orkideen. Han mente orkideens partner måtte være en nattaktiv sommerfugl, en stor tussmørkesvermer med en ekstremt lang sugesnabel. Ved hjelp av sugesnabelen kunne den nå helt ned til nektaren nederst i nektarsporen, mente Darwin.

Mange tussmørkesvermere, også flere av dem som finnes i norsk natur, har en sugesnabel som ligger kveilet opp på undersiden av hodet. Det er typisk for tussmørkesvermerne at de står urørlig på svirrende vinger foran blomsten, som en kolibri, og sender sugesnabelen inn til nektarkilden. Darwins forutsigelse var derfor logisk og kvalifisert, men ble latterliggjort av noen av kollegene. Men Darwin visste at tyskeren Fritz Müller hadde funnet tussmørkesvermere i Sør-Amerika med svært lang sugesnabel. Han følte seg ganske sikker på at han var på sporet av løsningen.

Darwin fikk aldri selv oppleve at orkideens partner ble funnet. Det skjedde først på begynnelsen av 1900-tallet, mer enn 40 år etter at forutsigelsen ble gitt og mer enn 20 år etter Darwins død. Det viste seg da at orkideens partner var en svært stor og kraftig tussmørkesvermer, med en ekstrem sugesnabel, nøyaktig slik Darwin hadde forutsagt. Den fikk navnet Xanthopan morgani praedicta der underartsnavnet «praedicta» («den forutsagte») står til ære for Darwin.

Pollenpakker på reisefot. Orkideene er den største familien av blomsterplanter, med vakre og underlige blomster, som ofte er tilpasset helt spesielle partnere. Hos orkideene spres ikke pollen i form av løse korn. Her er alt pollenet samlet i to pakker, to pollenkøller (pollinier). Disse har en klebrig del slik at de lett fester seg til insekter eller andre partnere.

Hos de store, hvite stjerneorkideene på Madagaskar er de to pollenkøllene dekket og beskyttet av en hette. Denne hetten hindrer at pollenkøllene fester seg på forbipasserende dyr, som tilfeldig kommer borti blomstene og ville ført dem på avveie. Fordi de to pollenkøllene representerer bare to sjanser til krysspollinering med blomstene på en annen plante, er det svært viktig at partneren bringer dem til riktig adresse. Dette sikres ved at orkideen og tussmørkesvermeren har utviklet et nært, gjensidig samspill. Millioner av års utvikling har formet dem slik at de passer sammen som hånd i hanske. 

Når tussmørkesvermeren har forsynt seg med nektar og trekker seg ut av blomsten, løftes den lille hetten som dekker pollenkøllene, og ofte blir én eller begge sittende fast på sugesnabelen. Når tussmørkesvermeren flyr videre til en annen stjerneorkidé og sender sugesnabelen ned i nektarsporen, blir pollenkøllene overført. Dermed er befruktningen sikret.

Sårbart samspill. Det nære samspillet mellom stjerneorkideen og tussmørkesvermeren er et eksempel på mutualisme – et samliv til beste for begge parter. Tussmørkesvermeren har sin egen matkilde, godt skjult og stort sett utilgjengelig for andre. Orkideen har på sin side et sendebud som nesten alltid bringer pollen til riktig adresse og derved sikrer krysspollinering.

Det nære samspillet har likevel en bakside. Begge parter er uløselig knyttet sammen og gjensidig avhengige av hverandre. Dersom den ene forsvinner, vil det ramme den andre. Det er et slående eksempel på hvordan ulike organismer er knyttet sammen i den kompliserte livsveven. Svært mye av Madagaskars helt spesielle natur er rasert, og skogene har skrumpet inn til rester av hva de en gang var. Naturødeleggelsene skjer fortsatt i et skremmende tempo. Det er en utfordring for verdenssamfunnet å bidra til at Madagaskars helt unike natur, inkludert stjerneorkideen og dens partner, blir vernet for fremtidige generasjoner.

I dag er både orkideen og tussmørkesvermeren sjeldne på Madagaskar og truet med utryddelse.