«Du kan ingenting ta med deg dit du går.»
Hjerteløst? En kassakista är din gud / Så en afton får du bud / Och alla dina slantar små / Vad hjälper dom dig då. Slik sang Cornelis Vreeswijk. Vi har ingen bruk for gods og gull på 'den andre siden'. Men kan jeg dra dit uten hjerte? Lunger?
Har vi en slags forestilling om at kroppen bør få være noenlunde intakt før møtet med det som venter i det hinsidige? Forklarer det hvorfor etternølerne blant oss ikke rydder plass i lommeboken til et lite kort som forteller verden at organene våre kan få redde liv hvis det skulle bli aktuelt?
Det er en god ting å leve i nuet og ikke bruke unødig tid på å bekymre seg for hvordan man skal forlate denne verden. Ingen liker å måtte tenke på at de kan få en stein i hodet i morgen. På direkte spørsmål svarer likevel rundt 75 prosent av oss ja til å gi bort organene våre når vi dør. Blant dem som i fjor havnet i en situasjon som pårørende der organdonasjon ble et tema, ga hele 82 prosent sitt samtykke på vegne av en avdød.
Enestående potensial. Andelen er imponerende høy, men tiden det tar å vurdere donasjon i en sorgtung pårørendesituasjon, kan være minutter man ikke har. Derfor gjelder det å få oss til å ta stilling mens vi lever, slik at spørsmålet er avklart om vi skulle være ille ute.
Det er selvsagt lettere å være positiv til donasjon i en under-søkelse enn å ta skrittet fullt ut og sette signaturen sin på et donorkort. Den høye andelen avdekker likevel det enestående potensialet. Etter at man i den amerikanske staten Illinois påbød førerkortinnehavere å inkludere informasjon om sin donorstatus, har antallet registrerte donorer økt til 60 prosent av Illinois’ befolkning, langt over andelen i USA under ett, på 38 prosent.
Det kan med andre ord se ut som om vi trenger litt mild tvang – i en sammenheng der det føles naturlig å oppgi en slik status, som på et førerkort. Vi ønsker ikke stadige påminnelser om hvor sårbare vi er, og at vi kan komme til å dø en tragisk død.
Mennesker som begår selvmord har i større grad enn andre uttrykt vilje til organdonasjon. Det er tankevekkende at de som avslutter sitt eget liv fordi de ikke finner det verd å leve, samtidig makter å gi muligheten for et liv til andre.
Religiøs enighet. De store religionene – som er ment å være de ypperste forfekterne av at vår skjebne ikke tar slutt med hjernens død – stiller seg alle positive til organtransplantasjon.
Når selv den katolske kirken mener våre vitale organer hører hjemme under det Vreeswijk synger om i «Du kan ingenting ta meg deg dit du går», føles det på et vis betryggende. Det gjør også inntrykk at kristne, jøder og muslimer i hovedsak er enige om at dette har å gjøre med en veldedig handling og livgivende mulighet.
Våg å dele. Dersom det nye lovforslaget om organdonasjon blir vedtatt i Stortinget, kan ikke lenger pårørende motsette seg donasjon dersom den avdøde har uttrykt ønske om det.
Dette forklarer kanskje hvorfor Stiftelsen Organdonasjon har sitt fokus på det de kaller «den vanskelige samtalen». Få ønsker å snakke med familien om sin mulige død, men som belønning får man tenke på seg selv som en vandrende, fremtidig livredder.
Kanskje trenger vi hjelp av et velklingende slagord for å skape større letthet rundt temaet, slik de er så flinke til i engelsktalende land: Recycle Life, Recycle yourself, Share your life, Don't take your organs to heaven, Make a miracle, The only cost is a little love, Dare to share.
Våg å dele. Alle erfaringer i Norge og internasjonalt tyder på at økt kunnskap om temaet gir større opp-slutning. I denne utgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese vårt bidrag.
Tine Skarland, redaktør
