Drama i luften. Det var en tidlig høstdag i fjor, og biologene ved et forskningslaboratorium i Williamsburg, USA, sto som fjetret. De fulgte et drama i luften som ingen av dem ville ha trodd var mulig. De hadde sett først én småspove, og deretter en til, entre en kategori 3 tropisk orkan med en vindstyrke på nesten 200 kilometer i timen.

Deretter ble de vitne til hvordan begge fuglene fløy gjennom orkanen «Irene» og havnet trygt på den andre siden.

Dermed var et nytt kapittel skrevet i den store, ornitologiske boken. Charles Darwin og teknologi til tross: Det er faktisk forbausende mye vi ikke vet om våre fjærkledde venner.

«Å fly som fuglene … » Som mennesket må ha ønsket å være født fugl! I hvert fall er det fristende å oppsummere et tusenårig langt forhold mellom aves og homo sapiens på akkurat den måten.

Vi har fylt våre dyner med dun, pyntet kroppen vår med fjær og forfattet bindsterke verk med fjærpenn. Vi har latt fjærene prege ritualer og markere status, brukt fjær som pikant erotisme på Las Vegas Strip og kultivert dem i kurtisens og forførelsens tjeneste.

Faktisk er det knapt et kapittel i vår historie som ikke på én eller annen måte har involvert fjær, det være seg moter, litteratur eller store slag på slagmarken. Leter man etter fjæren, finner man den nesten alltid, som da en fjærprydet Sitting Bull slo George Armstrong Custer ved Little Bighorn i 1876, eller da en fjærviftende Marie Antoinette møtte den revolusjonære stenderforsamlingen i Versailles i 1789.

Faktisk er det knapt et kapittel i vår historie som ikke på én eller annen måte har involvert fjær, det være seg moter, litteratur eller store slag på slagmarken. 

Vi har kort sagt levd i og med lånte fjær, bare toppet av de gangene vi faktisk har skrudd på oss vinger og hoppet utfor stup – innimellom med et aldeles fatalt utfall.

I gresk mytologi klarte Daedalus og hans sønn Ikaros å flykte fra en hevngjerrig konge ved å bygge vinger av fjær, voks og seilgarn. Det gikk som det måtte gå, da Ikaros i alt sitt opphøyde overmot kom for nær solen, med den følge at voksen smeltet og den metafysiske Ikaros styrtet i døden. I 1896 ble den helt fysiske og tyske Otto «Glider King» Lilienthal én i rekken av døde våghalser, da han kræsjlandet med sine hjemmelagede vinger etter å ha fullført over to tusen vellykkede «flytokter».

Det endte ikke menneskets lengsel etter «å fly som fuglene, gjennom luftens uendelige avenyer» – i ordene til Wilbur Wright. Brødrene Wright er da også blitt kreditert for å ha gjennomført historiens første «bemannede» flyvning i et motorfly, dog ved å legge historiens virkelig innovative flydesigner Leonardo da Vinci til grunn for alt de oppnådde.

Da Vincis primitive helikopter ville nok aldri ha brakt mennesket opp i luften. Derimot var han førende på et helt annet område, nemlig som forfatter av boken «Codex on the Flight of Birds» med sine skisser av fuglevinger og beskrivelser av «tykk» og «tynn» luft.

«Et nydelig instrument, men…» Det var den første (kjente) studien av vingen som aerofoil, og starten på en mange hundre år lang og mislykket kamp for å kopiere den.

«En flyvinge er et presist og nydelig designet instrument, men den må se skrekkelig primitiv ut for en fugl hvis egne vinger kan flappe og flekse, utvides og trekkes sammen, spres, foldes, brettes og vris, og dermed umiddelbart respondere på foranderlige omgivelser», som den amerikanske biologen Thor Hanson skriver i boken «Feathers – The Evolution of a Natural Miracle». 

Ingenting reduserer luftmotstand mer enn fuglevinger, og det er fordelingen av luft under og over vingen – kombinert med selve formen på fjærene – som gjør at ugler kan passere over oss uten en lyd, og at en falk kan stupdykke i en fart av 250 kilometer i timen og deretter bråbremse i en manøver som ville tatt livet av enhver jagerpilot.

Ingenting reduserer luftmotstand mer enn fuglevinger, og det er fordelingen av luft under og over vingen – kombinert med selve formen på fjærene – som gjør at ugler kan passere over oss uten en lyd, og at en falk kan stupdykke i en fart av 250 kilometer i timen og deretter bråbremse i en manøver som ville tatt livet av enhver jagerpilot.

Hver eneste dag svever, hopper, svømmer og letter det fire hundre milliarder fugler på vår klode, og hver eneste av dem har sin egen unike fjærdrakt. Noen av disse fjærene er myke dun, andre er stive som glassfiber. De er frynset, forgrenet, sammenvevd, flate, runde eller spisse. Hver og en av dem har til oppgave å isolere, kamuflere, avstøte eller tiltrekke.

Fjær kommer i alle varianter, som bitte små bustfjær mindre enn en pennespiss, til de 11 meter lange prydfjærene til en japansk Onagadori. Noen fjær er endog slik konstruert at fuglene faktisk kan spille på fele med dem. Bølgevingemanakinen kan frembringe en tone i F-dur ved å bruke en bøyet fjærspiss som bue mens strålene fungerer som strenger og de hule fjærskaftene som resonansbunn.

Takket være fjærene kan den knøttlille ild-kronefuglekongen overleve ute i 30 minusgrader, mens keiserpingviner kan ruge i den antarktiske vinteren, og vadefugler ligge på vannet uten å bli våte. En ørkenfugl som sandhøne kan frakte vann over lange avstander ved å bruke brystfjærene som svamp. Fjær er kort sagt «et naturens mesterverk», i ordene til Alfred Russel Wallace, med henvisning til deres nyttefunksjon.

Men det er prydfjærene som alltid har fascinert oss mennesker mest.

Ta bare den indiske påfuglen, med sin glitrende vifte av vinger. Eller de fantastiske skjørtekronene til paradisfugler som hopper rundt på bakken eller henger opp ned fra grener for å tiltrekke seg det motsatte kjønn.

Som menn burde ha ønsket at de var fugler, med sin lidderlige og fargesprakende kurtise. Ingen kan sjekke damer sånn som fugler, og ingen fugler kan sjekke damer sånn som den asiatiske bowerbird: Ved å bygge verdens vakreste eventyr i fugleverdenen (se bilde).

Kompetente arkitekter. Fugler er ikke bare kjennemerket ved sin fantastiske fjærpryd. De er også meget kompetente arkitekter og husbyggere.

Noen fugler i karrig habitat lager skrapereder som er akkurat dype nok til å ligge i le av vinden og akkurat grunne nok til ikke å tiltrekke seg kulde fra jorden. Andre, som tobelteloen, legger redene rett på bakken og agerer såret fuglemamma med brukket vinge når rovdyrene nærmer seg. Noen, som strutsen, har seg med flere damer på én gang og får alle til å dele på ansvaret. Atter andre lager en roterende gressplattform i vannet, eller bygger fantastiske kuppelkonstruksjoner med tak og det hele.

For ikke å snakke om mursvalen, som former kolonier av leirreder oppetter fjellet, eller afrikanske weaverbirds som lager et hengende vidunder og bruker tråd fra edderkopper til å sy det sammen.

Men den aller beste i klassen er boweren. Han bygger et lysthus eller maistang over en «aveny» som han maler brun ved å mikse spytt og fintygget gress. Foran dette lysthuset legger han dekorative gjenstander som knokler, bær, glassbiter, skjell og fjær fra langt mer fargerike fugler – samt det menneskene måtte ha etterlatt seg på stedet: mynter, folie og et og annet glassøye.

Slike lysthus kan være opp mot to meter høye og ha en enda større diameter, til tross for at fuglen selv bare er 25–28 cm lang.

Hannfuglen stuller og steller med dette arkitektoniske mesterverket inntil han spotter en hunnfugl. Da inntreffer en brå endring i oppførsel, og han starter en rekke frenetiske oppvisninger.

Han løper rundt, hopper høyt i luften, foretar korte svev, kaster dekorasjonene viden omkring og heiser opp fjærene slik at de lilla nakkehårene kommer til syne.

Et underlig fenomen i stripteasens historie. Og alt dette, ikke for å lage et rede for sine barn, for det konstruerer hunnen senere. Nei, alt er bare spillopperi, for å forføre de vakreste og fineste kvinnene i flokken.

Hvem skulle trodd at disse skjønne skapningene stammer fra de heslige dinosaurene? For det gjør de antagelig, selv om ikke alle har latt seg overbevise om akkurat dét.

Det var i Solnhofen i Bayern for 150 år siden at fattige gruvearbeidere fant avtrykk etter Archaeopteryx – en fossil som skulle endre historien for alltid. Det ble antatt å være den savnede «missing link» mellom reptiler og fugler, og har i alle år etter vært omtalt som «biologiens Rosetta-sten» – selv om noen har reist tvil om dennes flyveegenskaper. 

Archaeopteryx hører dermed hjemme i den lange historien om fugler, men det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor mange helst vil glemme den.

Den var et fjærkledd monster, som hentet fra Jurassic Park, som bare kan unnskyldes for sin tilstedeværelse her på jorden ved at den muligens ga sine gener til dagens fantastiske fugler.

Kilder: Thor Hanson: «Feathers – The Evolution of a Natural Miracle», 2011. Peter Goodfellow: «How Birds Design», Engineer & Build, 2011.