«Hvis ingen spør, så vet jeg. Men om jeg måtte forklare det, vet jeg ikke,» sa teolog og kirkefader Augustin om tid. 1600 år senere måler vi tiden med atomur. Men ifølge filosof Kaja Melsom hviler det uro under den teknologiske presisjonen.

– Vi skal makse ut tiden. Vi har et kort liv, og døden er bare et tragisk sluttpunkt. Og dødsangsten slår ut i en frenetisk aktivitet der vi må fylle dette ene livet med mest mulig.

Sirkler og linjer

Allerede de første sivilisasjonene var opptatt av å gi tiden en større mening. De indiske vedaene beskriver universet som en syklus av skapelse og ødeleggelse med et tidsintervall på 4,32 milliarder år.

– Ingen er helt enige om hva tid er. Aristoteles sier at tid er forandring, og Newton at det er en evig strøm som går, uansett om noe skjer eller ikke. Men det er to grunnforståelser, den sykliske – at tiden beveger seg i sirkel tilbake til start, og den lineære – at tiden går i en linje og beveger seg fremover.

– Før i tiden var du med i årstidene. Det var årstider, naturen og religiøse høytider. Du var en del av en større mening som var hektet på en syklisk tid.

Ifølge Melsom førte opplysningstiden til at vi tenkte mer i linjer.

– Det er knyttet til fremtidstro. Det er ikke bare en linje, men en som går oppover og fremover, som en pil. Det skal bli bedre og bedre.

Det er noe hun mener utgjør en selvmotsigelse.

– Menneskelivet går jo feil vei, vi blir jo gamle, syke og skal dø ... så det blir ikke bedre og bedre. Derfor prøver vi å lure oss selv: Bare vi spiser det rette og holder oss unge, så skal vi greie det.

For med døden som endepunkt blir synet på livet et annet, mener Melsom.

– Vi tror ikke lenger på etterlivet og er ikke nødvendigvis del av en naturlig syklus. Og fordi du ikke er innlemmet i en kollektiv religiøs tid, så handler tiden om prestasjon. Det å gi tiden mening handler om hva den enkelte greier å utrette i løpet av den korte tiden vi har til rådighet.

Handlingstid og tilstander av atomet

Men for å måle om tiden er «kort», trenger vi måleenheter, aller helst noe alle kan enes om. For 2400 år siden skrev historikeren Herodot at grekerne arvet 12-timersdagen fra babylonerne, som senere ble til 24. Grekere flest forholdt seg derimot til mer jordnære mål, som hanegal, markedstid, lampetenning og middagstid.

– De opererte ut fra en handlingstid, sier Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

– Tiden var ikke et abstrakt system som ble målt gjennom en kalender, men gjennom handlinger. Du spiser når du er ferdig med å jobbe, og du begynner å jobbe igjen når du er ferdig med å spise.

Døgnets rammer ble avgjort av Jordens rotasjon opp mot Solen. Men overgangen til mekaniske ur gjorde tidsmålingen stadig mer universell, og i løpet av 1800-tallet ble klokker en del av de flestes hverdag.

– Biologene har et begrep som heter zeitgeber, som betyr å gi tid. Spørsmålet er, hva er det som gir tid? Inntil vi fikk teknologi og klokker, var alt basert på Solen.

Og siden 1972 bestemmes den offisielle tiden av atomur, der tid måles i energiforskjell mellom to tilstander av atomet. Men selv slike klokker justeres for å holde følge med soltiden.

– I den grad Solen definerte en tid for arbeid og hvile gjennom mengde lys, så har det endret seg fordi Solen ikke er zeitgeber på samme måte lenger. Men Solen er fortsatt den viktigste faktoren.

Sommertid Ferie er for mange muligheten til å legge bort klokken for en stund. Foto: Getty Images/Istockphoto

Hvordan har overgangen fra syklisk til lineær tidsforståelse påvirket opplevelsen av tid?

– Jeg synes det er et irriterende skille. Alle mennesker lever i en blanding av sykliske og lineære fenomener, og livet er i stor grad preget av sykliske fenomener. Så kan du si at den moderne vestlige kulturen la en større vekt på linearitet, at historien beveger seg fremover fra 1700-tallet. Men å si at tradisjonelle samfunn lever i en syklisk tid mens vi lever i en lineær tid, har aldri gitt mening for meg. Aldring vil jo alltid være en lineær prosess, sier Jordheim.

Sekulær frelse

Nettopp frykten for aldring og død er hva filosof Melsom mener gjør at vi ønsker å «makse tiden». Det kan føre til et forvridd syn på tid, frihet og lykke.

– Eksistensialistene snakker om å velge sitt liv ... Men frihet i dag er å kunne realisere oss selv og leve ut vårt «unike» potensial. Besteforeldregenerasjonen vår drømte om å leve i et samfunn med muligheter.
De som vokser opp i dag, opplever det ikke som en mulighet, men som et press.

Altså ikke frihet, men plikt?

– Det føles som et press fordi det er et uendelig krav, det er ikke noe nokpunkt. Når er du ferdig selvrealisert? Det handler om forventninger, og det enkleste lykke-tipset er å senke forventningene, noe Melsom mener vi har problemer med å gjøre.

– Vår forståelse av lykke er en etterlevning av ideen om det kristne paradiset. Fordelen er at det skal skje etter døden, så man blir aldri skuffet. Men etter opplysningstiden har det gradvis utviklet seg en sekulær frelseslære, som handler om at hvis du realiserer deg selv, så skal du bli lykkelig i dette livet.

Denne lykken vanskeliggjøres av at selvrealiseringen mangler et «nokpunkt».

– Hvis du ikke har noen begrensninger, er du egentlig en slave av impulsene dine. For det å velge fordrer en vilje, det er da du manifesterer friheten din. Det er dette vi sliter med, for det er så mange fristelser. Vi greier ikke å legge bort mobilen, og når vi er på den, greier vi ikke å stoppe opp ved én ting, sier Melsom.

Kulturell konstruksjon

Det finnes likevel én dag da mye fortsatt stopper opp. Ordet ’søndag’ kommer fra det norrøne sunnadagr, som betyr Solens dag. Det var en rituell merkedag for soldyrkelse tilbake til Babylon og Egypt, men ble gjort til en kristen høytid av den romersk-katolske kirke i år 336.

På 1730-tallet innførte Christian den sjette kirketvang og teaterforbud på søndager. Dagens helligdagsfredlov sier at det skal være en «helligdagsfred som ingen noe sted må forstyrre med utilbørlig larm.»

Om måneder og døgn ble styrt av himmellegemer, var lengden på en uke derimot noe annet. Jordheim mener det utmerker seg fra andre nedarvede skikker.

– Syvdagersuken er fra Bibelen. Det finnes ingen annen grunn til å dele tiden på syv. Måneder er månefaser, men dette er en ren kulturell konstruksjon, sier kulturhistorikeren.

Fragmentering av tiden

En annen og nyere konstruksjon er digitaliseringen av samfunnet, som ifølge Jordheim endrer vår forståelse av tiden.

– Digitaliseringen er en akselerasjonsfaktor. Det vi ikke merker, men som er en skremmende del av det, er at vi omgir oss med teknologi med en hastighet som vi ikke er i stand til å fatte, sier Jordheim.

Hvordan påvirker det oss?

– Jeg tror det fragmenterer tiden. Det er vanskeligere å planlegge prosesser som skal utspille seg over lengre tidsrom. Mangel på konsentrasjon og evnen til å lese lange tekster kan jo defineres som tidsproblemer.

Han mener likevel det også finnes en klar fordel ved dette.

– Den andre siden av saken er at det gir mange flere samtidighetserfaringer. Det begynte med telefonen. Der kunne vi oppleve å være i samme tid, i motsetning til brev, som innebar en stor grad av forsinkelse. Nå foregår en stadig større del av kommunikasjonen i en umiddelbarhet.

Og han mener endringene forsterkes av en stadig mer sammenvevd verden.

– En følelse er vel at tiden underlegger seg stadig mer rom. Vi har tilgang til større deler av verden på mye kortere tid. Å bruke tre måneder på å seile til Amerika er en annen erfaring av rom og tid enn å fly.

Professor Jordheim leder også Senter for global bærekraft ved Universitetet i Oslo. Han har dessuten tidligere skrevet om koronapandemiens påvirkning på tidsopplevelse.

Hva gjør krisetider med tidsopplevelsen?

– Det er mange som føler at de lever i en krisetid. Tanken om at den historiske tiden er en rolig, henflytende tid som hele tiden blir bedre ... Den føler jeg er i ferd med å miste litt taket. Den forutsigbare tiden er ikke den tidserfaringen vi har mest av nå. Plutselig skjer det veldig mye, veldig fort. Det tenker jeg er en sterk erfaring, at vi ikke lever i en normaltid lenger, men mer i en krisetid, sier Jordheim.

Flere tider, samtidig

Normaltid, krisetid, kort og lenge. Ifølge Jordheim lever vi sjelden i kun én tid, men i flere. Han gir oss også skryt for hvordan vi håndterer dem.

– Vi lever åpenbart i forskjellige tider samtidig. Men det imponerende er at vi, på tross av det temporale kaoset, klarer å fungere såpass godt som vi gjør, sier han.

Helligdagene er fortsatt felles, og ifølge filosof Kaja Melsom er de en arv fra en syklisk forståelse. Hun tror det ville være vanskeligere å enes om merkedager i dag.

– Å ta ferie når du selv ønsker ville være i pakt med vår tidsforståelse, men det ville ødelegge en slags sameksistens i tiden. Man trenger forskjellige typer tid. Og feriene vi har, sørger for at vi i hvert fall har muligheten til refleksjon. Hvis man ikke lar den bli spist opp av skrolling på mobilen, sier hun.

Bekymringen er ikke ny. Allerede for to tusen år siden forbannet den romerske dramatikeren Plautus «den som først avslørte timene, reiste et solur og hakket dagen i stykker.»