Hva havner på museum, og hva vil museene ha? Det lærte jeg av å rydde en hyttebod og forsøke å donere vekk noe av «skrotet» mitt. For det som er skrot ett sted, kan havne i monter som kulturhistorie et annet.

Underveis knakk jeg selve «museums-koden»: Ting må ha en kjent historie: proveniens.

Fem år etter hyttebodryddingen har jeg gitt tusenvis av fotografier og mer enn hundre fysiske gjenstander til over 25 ulike små og store museer og arkiver.

«Om hundre år er allting glemt», som Knut Hamsun skrev, men kanskje ikke farfars perkulator og isbor, mammas studentlue, mine babybilder eller pappas reklamekunstsamling.

Tingene må ha historier

– Vet du noe om disse gjenstandene? var det første konservator Bjørn Bækkelund i Skogmuseet spurte da jeg tilbød bod-skrotet mitt: Utstyr fra farfars hobbyfiske på 1950-tallet.

Skogmuseet skal nemlig dekke hele skogens historie, inkludert fiskere. Men siden det startet som skogbruksmuseum, har de «over 282 ulike motorsager og litt for få fiskestenger».

Fiskeutstyret var dermed en potensielt interessant donasjon hvis jeg kunne finne ut mer om hvem som brukte det, hvor og hvordan. Jeg fant svar-ene. Via slektninger, farfars gjenglemte negativer i en skoeske, gamle postkort, dagbøker og 75-års-historieboken til en lokal fisker- og jegerforening fant jeg svar.

Det førte til tilbud om donasjoner av friluftslivsminner fra tre generasjoner, fra farfars isbor via pappas lommelykter til mine egne soveposer og fjellsko.

– Du var en giver som forsto hvordan tingene blir mer interessante når de kan forstås i kontekst, sa Bækkelund til meg.

Da de store museene ble til på slutten av 1800-tallet, var det ofte godt nok at gjenstandene var ekte og fra rett epoke, og mange ting er kjøpt inn fra ulike markeder og bondegårder. I moderne museer kreves mer. Det internasjonale museumsforbundet har siden 2007 brukt ordet «menneskelige historier» i definisjonen av hva et museum skal ta vare på.

Finnes et museum for alt

Den andre nøkkelen til museumsdonasjoner er å tenke kreativt rundt museumsvalg. I Norge finnes et museum for alt fra fotografi til båter, fisk, olje, vikingskip, samtidskunst, okkupasjon og fly, samt drøssevis av lokale museer. Trikset er, dersom du ønsker å donere: Spill på alle.

Koppervaksinebeviset til farfar som ikke var aktuelt for Drammen Museum, passet helsemuseet på Teknisk Museum. Og sølvskjeen fra 1884 som ikke passet Norsk Folkemuseum, passet på Drammen Museum. Barnetegningene mine som ikke passerte inntakskomiteen på Norsk barnemuseum i Stavanger, fikk i stedet eget monter på Det internasjonale museet for barnekunst i Oslo.

Et privat «knausgårdprosjekt»

Iblant er dessuten minner fra noen spesielle år mer interessante enn andre, som 1945 og 1968.

Etter at kodene var knekt, rullet snøballen i mitt museumsprosjekt i fem år. Farfars og farmors fotografier fra bilturer på 1930-tallet havnet på Norsk vegmuseum. Deres motstands-juletrepynt og rasjoneringskort fra andre verdenskrig havnet på Oslo Museum, sammen med russeluen til min mor fra 1968.

Farfars skjerf fra olympiske leker i Berlin 1936 og pappas pins fra OL-94 havnet på OL-museet på Lillehammer. En uåpnet barnesjampo er på Barnemuseet, mens oldefars NSB-luemerke er på Jernbanemuseet i Hamar, og morfars årskort for Norsk Folkemuseum 1957 er ... på Norsk Folkemuseum.

Nasjonalbiblioteket tok inn ganske så mye materiale. Faktisk flere kasser. Biblioteket søker å ha tre eksemplarer av alt som har vær trykt i Norge – inkludert musikk og film. Til fjellhallene deres i Mo i Rana har jeg donert hundrevis av egne bøker, LP-plater, tegneserier, skoleaviser og hefter – noe som føles veldig godt.

Jeg donerte dem også fem reklamefilmer min far laget i sin jobb som reklamefilmregissør. Han startet nemlig et av 1990-tallets store produksjonsselskaper. Da spurte Nasjonalbibliotekets filmarkivar om jeg kunne finne resten av produksjonen hans. Filmene var imidlertid vekk – inntil jeg sporet dem opp på et hønsehus på Hedmarken som klipperen eide. Der hadde de overvintret i 25 år. Og nå er over 800 1990-talls-reklamefilmer på vei til digitalisering og en plass i norsk filmhistorie.

Til slutt kom turen til meg selv. Blant annet gikk Fantomet-samlingen min til Tegneseriemuseet og de gamle tryllesakene mine til det gjenoppståtte Tryllemuseet.

Men størst og fremst: Jeg har donert «hele mitt fotoliv» til forskning hos Preus Museum for fotografi i Horten. Jeg kaller det mitt eget «knausgårdprosjekt». Det Preus så ærverdig har kalt «Libell-arkivet», teller over 30 000 digitale og 5000 fysiske bilder, inkludert en massiv krønike.

Nei til smørreklame og Dalai Lama

Noen av tilbudene mine om donasjon var kanskje i overkant ambisiøse, og ikke alle traff like godt. Noen museer svarte aldri, blant annet Glassmuseet, Munchmuseet, Eventyrmuseet, Astrup Fearnley, MoMA og Tate Modern.

Noen var trege. Skogmuseet vurderer på fjerde året en inntaksrunde nummer to, og Nasjonalmuseet takket nei etter 11 måneder til min fars reklame-baserte kunstsamling. De ville heller ikke ha min favoritt, en overdimensjonert «Norske Meieriers Smør» i en nasjonalromantisk eng av gressende kuer, malt av kunstneren Per Christiansen. Munch-museet har aldri svart om de ville ha «Munk på Munch», en montering av Dalai Lama på «Skrik» fra protesttoget da nobelprisvinneren fra Tibet måtte gå bakdøren inn på Stortinget i 2014.

Nei, takk Ingen museer har så lang tatt imot reklamekunsten «Munk på Munch» og «Norske Meieriers Smør».

Til sammen er det snart 40 millioner gjenstander i norske museer, ifølge SSB. Hver eneste gjenstand krever rom, oppvarming, luftfuktighet, registrering, vedlikehold og tilsyn.

– Vi tar ansvar for å oppbevare alt vi tar inn. Hvis vi tar inn for mye, kan det gå ut over det som allerede skal og må oppbevares, sier museums-direktør Marie Skoie i Oslo Museum. Som hos de fleste museer er det en egen inntakskomité som avgjør hva som skjer med potensielle donasjoner.

Skoie er likevel redd for at det skal ha festet seg et inntrykk av at norske museer har «inntaksstopp» etter at mange tidlig på 2000-tallet tok imot færre donasjoner.

– Vi vil gjerne ta imot gaver av ting. Vi skal ta vare på historien. Det er oppdraget vårt, sier hun.

Det inkluderer også nyere historie, som biter av Y-blokken, Høyblokka og Blitzhuset, og lydopptak av korene som sang «Ja vi elsker» i et folketomt Oslo den korona-avlyste 17. mai.

– Fra 1980-tallet har vi for eksempel Isba-støvler og Ball-gensere. Hvem vet hva som er fremtidens Ball-genser, sier Skoie.

Å være mesen

Med små og store gaver kan en families historie altså bidra til museenes oppdrag og selve kulturarven. Og dermed kan vi få leve litt «evig» – eller i hvert fall huskes litt lenger.

Men noen fullgod garanti er det jo aldri. Det kan bli krig, jordskjelv eller revolusjon i fremtiden. Museene kan fritt fjerne og destruere donasjoner. Gaver kan vanskjøttes. Selv Munch-samlingen, som i dag er verdensberømt, holdt på å råtne vekk i kommunale kjellere en gang i tiden.

Likevel følger det med en egen eufori ved å være en «museumsmesen», når familien tross alt består av ganske vanlige folk. Min farfar var en alminnelig verktøyselger og hobbyfisker fra Drammen. Nå står han igjen som bildet på en friluftsfisker fra 1900-tallet. Det «umulige» ved å komme gjennom nåløyet og havne på museum føltes som å vinne i et slags spill.

Rikfolk donerer store verk og sjeldne gjenstander til museenes samlinger – eller de stifter egne museer. Mange norske museer springer ut av private samlinger. Rolf Stenersens samling er blitt Munchmuseet, Hans Rasmus Astrups er Astrup-Fearnley, og Nikolai Tangens er blitt Kunstsilo i Kristiandsand. Både Vigelandsparken og Oslo-filharmonien ble startet av private gaver. Og Deichmanske Bibliotek startet med, ja, en Deichman.

Likevel er meseners gaver balansekunst for museene, så de ikke «blir en oppbevaringsplass for folks hobbyer», som en konservator sa, eller at de, ved utlån av verker, brukes til å øke verdien på kunst.

Og når historien om vår tid skal fortelles, må ikke bare overklassens spor stå igjen, men alles.

Googler «Ekebergparken»

– Det vil uansett være stat og kommuner som spiller hovedrollene i Norge, men mangfold er bra. Det bør ikke bare være én rådende stemme i form av statlige komiteer som velger hva som er god kunst, argumenterer investor Christian Ringnes, som blant annet står bak skulptursamlingen Ekebergparken.

Der er dilemmaet løst ved at den private samleren og kommunen må ha konsensus om nye verker. Oslo har bestemmelsesrett og eiendomsrett over parken. Ringnes finansierer vedlikehold og nye innkjøp. Begge har veto på et innkjøp.

Men hva driver kunstsamlere som Ringnes til bare å donere bort kunst gratis? Svaret hans er «å gi stor kunst videre».

– Kunst gir meg glede – og delt glede er dobbelt glede. Om noen på kjøpet skulle huske at det var en fyr som het Christian Ringnes som skapte det, så er det hyggelig. Men først og fremst er det en glede her og nå.

Iblant googler Ringnes «best sculpture parks in the world», og han fryder seg hvis Ekebergparken kommer på topp ti.

– Alt kan ikke måles i penger.

Eksempler fra donasjonene

Etter journalisten (Henrik Pryser Libell, f. 25.11.1977)

Preus Museum for fotografi: Et større privatarkiv bestående av cirka 40 000 fotografier, inkludert blant annet flere papirbildealbum fra barndom/ungdom, nedarvede fotoalbum fra foreldre, bilder etter farfar og digitale bilder.

Internasjonalt museum for barnekunst: En bokinnbundet samling av barnetegninger fra 1978–1988».

Pressens Hus: Bokinnbundet samling av «historisk viktige aviser» fra 1991 til 2011.

22. juli-senteret i Oslo: Norske aviser kjøpt 23.–26. juli 2011.

Tegneseriemuseet: Henriks «Fantomet-samling» (graderingsbrev, plakater, postkort, ett Fantomet på dansk, tyrkisk, nederlandsk, svensk, engelsk og fransk, brevark fra Fantomet-klubben, mm).

Norsk Tryllemuseum: Tryllesaker fra hobby som barn, som «Ånden i tavlen», «Den svevende flasken», kortstokker, tryllebøker «Neptuns eske», tryllestavfyrstikkeske, scene-terning, spådomskort og bok om «svartmagi».

Etter far (Birger Otto Libell, f. 15.03.1946)

Riksarkivet/Livssynsavdelingen: Et privat arkiv tilknyttet Astarte Education («Engleskolen»), som far var med på å starte (arkivkode PA-2114).

Nasjonalbiblioteket: 800 reklamefilmer produsert av Libells firma Reel Image, 1990-1997. Det gjaldt også et mindre privatarkiv av dokumenter knyttet til selskapet.

Preus Museum for fotografi: Donasjon av kamerasamling. Reklamefotografi fra 1970-tallet, Fotoalbum fra 1961. To fotografier av Tom Sandberg.

Høyskolen Kristiania (AD-utdanningen, i det som tidligere var Westerdals Institutt for kommunikasjon og design): Tegningene etter Birger Libell som student ved «reklamelinjen» på Kunst- og håndverksskolen 1963–1966.

Skrei – Museum Nord: Tegninger med lofotfisket som motiv, av kunstneren Karl Erik Harr. Tegnet for tørrfisknæringen som illustrasjon til brosjyre.

Stavanger Museum (museet for barndom): Barnesjampo fra rundt 1953.

Etter farfar (Birger Christian Carlsen, f. 16.02.1907)

Norsk skogmuseum: Større samling gjenstander (ca 50 stk) knyttet til friluftsliv og markfiske. Samlingen inkluderer: isbor, fiskestang i bambus, fiskekroker i metall og i stein, dupp, jaktkniv, fiskesnører, fluesmekker av skinn, kasserolle, primus, perkolator, pilkepremie, isbor, oterfjøl, veske og kamera.

Skimuseet i Holmenkollen: Skjerf fra Holmenkollrennet 1946.

Norsk Luftfartsmuseum i Bodø: Pin med SAS-logo.

Norsk Vegmuseum: 6 fotografier fra bilreiser i Norge på 1930-tallet.

Oslo Museum: Innrammet tekst fra NS-regjeringen («Nordmenn! Plyndring kan straffes med døden»), juletreflagg fra ulovlig julefeiring, rasjoneringskort, NS-almanakken fra 1945 «Ny Dag», norske mynter, 1 kr, 5 kr, 5 øre m.fl. fra 1940–45, «kinoblokk» med bilder av Haakon 7.s hjemkomst, fotografier, bl.a. fem ruller, fra frigjøringen i Oslo mai og juni 1945, ulike fotografier, 1925–1974.

Etter mor (Veslemøy (Astrid Marie) Pryser, f. 09.06.1949)

Oslo Museum: Gjenstander fra studentlivet ved UiO høsten 1968, som klassebilde, vitnemål fra Berg, studentkort fra Studentsamskipnaden, krokort fra Studentersamfunnet, immatrikuleringsbevis og portrett med studenterlue. Reklamefotografier 1969–70.

Oslo skolemuseum: Pennal, glansalbum, særoppgave, avgangsvitnemål, karakterbok og klassebilde.

fakta

Museer og arkiver som tok imot donasjoner

> Riksarkivet

> Nasjonalbiblioteket

> Norsk Skogmuseum

> Preus museum for fotografi, Horten

> Rockheim – Det nasjonale museet for populærmusikk

> Skrei/ Museum Nord

> Norsk Vegmuseum

> Skimuseet, Holmenkollen

> Vågå kirke

> Prøysenhuset

> Forsvarsmuseet

> Oslo Museum

> Tryllemuseet

> Det Internasjonale Barnekunstmuseet

> Norges Olympiske Museum/Maihaugen

> Norsk Folkemuseum

> Svalbard Museum

> Drammen Museum

> Norsk Barnemuseum

> Oslo Skolemuseum

> Nordisk Bibelmuseum

> Tegneseriemuseet

> Christiania Katedralskoles Bibliotek

> 22. juli-senteret

> Kreativt Forums arkiv

> Høyskolen Kristianias arkiv

> Pressens Hus

> Norsk Luftfartsmuseum

> Norsk Jernbanemuseum

> Middelfart Byarkiv