Bikubedans. Hvis man bare hadde kunnet se inn i en bikube. Da ville man innimellom observert at bier danset der inne. Hadde man hatt en bikube for hånden i flere uker, ville man sett at dansen varierte: Noen ganger en enkel runddans, andre ganger en «vaggedans» i rett løp forover og deretter en halvsirkel først til én side og så til den andre.

Dansen skyldes ikke eufori over våren eller bikube-ekshibisjonisme. Den er en måte for den dansende honningbien å fortelle sine kubekamerater hvor de kan finne den nektaren den akkurat har oppdaget.

Biller er også en nasjon. Insekter. Det ene man bør vite om dem er at de har seks bein. Det andre er at de bærer sitt skjelett på utsiden. Det tredje at nesten alle maur og bier er hunner. Det fjerde at det finnes så uhorvelig mange av dem – mellom én og ti millioner ulike typer.

Det betyr at vi til enhver tid er omgitt av noe sånt som ti trillioner insekter. Tallet som tilsvarer dette matematiske begrep er 10 000 000 000 000 000 000 – noe som ikke betyr mer for de fleste av oss enn debatten om universets størrelse. Bare innenfor arten maur finnes det 11 000 varianter. Verden har 350 000 billearter, hvilket vil si at en fjerdedel av alle dyr i verden er en bille.

De fleste av oss vet ikke så mye om disse småkrypene. Ikke er vi særlig begeistret for dem heller. Men senker man blikket mot bakken eller løfter det mot svermene der oppe, kan man se de mest forunderlige ting med det blotte øye. For de minste småttisene må vi inn i laboratorier der livene deres kan forstørres opp noen tusen ganger.

Insekter har stablet på beina ufattelig kompliserte samfunn, og mange av dem er sosiale vesener med ansvar for hverandre og sitt avkom. 

I dag vet forskerne ganske mye om hva insektene gjør, og hvorfor. Men ikke hvordan de tenker – eller om de tenker. Ekspertene strides om begreper som intelligens og språk, og hvorvidt man kan bruke slike ord om de minste av våre kreaturer. Derimot er man enige om at insekter har stablet på beina ufattelig kompliserte samfunn, og at mange av dem er sosiale vesener med ansvar for hverandre og sitt avkom.

Hans livs ligg. Som andre enkle vesener – mennesket inkludert – er insekter opptatt av artens fremtid. Gener skal overføres til nye generasjoner, og mange foreldre er villige til ufattelige oppofrelser for å sikre avkommets overlevelse og suksess.

Før det, skjer det selvfølgelig en befruktning, og måten artene parrer seg på varierer. Den «pene» historien er den vi kjenner best, nemlig at hunner av honningbien flyr ut og får en rekke hanner – droner – til å forfølge seg. Vinnerne tømmer sin sæd inn i dronning-hunnbien og faller deretter død til bakken. For så viselig er naturen innrettet at man ikke kan risikere de verdifulle alfabienes sperma i andre hunner i kolonien.

Fra dette klimaktiske høydepunktet i det insektuelle kjærlighetslivet går det bare oppover. Det mannlige lemmet i vår egen art er nemlig ganske ynkelige greier sammenlignet med det som insekter er i stand til å stable mellom beina.

Det mannlige lemmet i vår egen art er ganske ynkelige greier sammenlignet med det som insekter er i stand til å stable mellom beina. 

Ta for eksempel den mannlige drosophila bifurca. Den ser omtrent likedan ut som en vanlig drosophila – fruktflue – men har sædceller som er 20 ganger så lange som den lille kroppen. Sæd-cellen består hovedsakelig av hale, rullet sammen som et garnnøste, og blir sendt dit den skal ved at hannen «skyter» den inn.

Å lage en slik gigant for en såpass liten kropp er så strevsomt at hannen er veldig nøye på hvem han bruker den på. Hvis voksne menn fra arten homo sapiens skulle lage noe lignende, ville det bety en sædcelle som dekket mesteparten av en fotballbane.

Litt av en ting, det der … Om drosophila bifurca utmerker seg ved sitt sperma, er andre mer stolte av organet sitt – det som på faget kalles «penisekvivalent». Forstørret er insektgenitalier nemlig rene monstre hos noen arter. Det skyldes at mange, som for eksempel øyenstikker, bruker sine takkede peniser til å skrape ut konkurrentenes sperma.

Hva slags redskap som trengs til å gjøre den jobben, er avhengig av hunnens anatomi. Vannnymfe-hunnene må være ekstremt intrikat laget, siden hannens penis er utstyrt med både pigger, øsekar og kroker. Fugleloppene må åpenbart også ha formidable kvinner, siden deres genitalier strutter av merkelige knotter, halvkroker og spiraler – utstyr som en biolog en gang kalte «et vidunder av organisk ingeniørkunst».

Der ovennevnte fluer i det minste har «vanlig» sex, er den såkalte afrocimex constrictus den rene torturisten. Han stikker nemlig hull på sin kvinne og overlater til spermaet å lete seg frem til og befrukte eggene i hunnens kropp. 

Flere enn ham kunne hatt nytte av boken «Hvordan gjøre din partner lykkelig i senga». Det gjelder blant annet gjødselfluen som hopper på hunnfluen og umiddelbart begynner å kopulere. Flere hanner vil deretter hekte seg på, med den følge at baller av fluer tumler rundt i luften mens hunnen blir dratt i alle retninger – innimellom med den følge at hun drukner i møkkahaugen. Men det hender at insekthanner er omsorgsfulle elskere også, blant annet ved å tilby hunnene gigantiske gourmetmåltider under akten – riktignok med det for øye at de vil at samleiet – eller «samleieekvivalenten» – skal vare så lenge som mulig. Takken de får for det, er ikke alltid overveldende, idet noen hunner biter av hannens kjønnsorganer etter parringen og spiser dem også.

I alt dette monstrøse har man så sølvkre, med sitt vakre ritual. Det foregår ved at hannen spinner en tråd mellom et objekt og bakken, plasserer en «spermapakke» under tråden og lokker hunnen til å plukke opp pakken med sin kjønnsåpning. Etter at spermaet har «drenert» inn i kroppen hennes, tar hun resten av pakken og spiser den opp.

Homoseksuelle sommerfugler. Entomologer er enige om at insekter er intelligente. Ny forskning på krypene har frembrakt de mest oppsiktsvekkende resultater.

Bier, for eksempel, kan telle og skjelne mellom ulike ansikter. Maur kan skille venner fra fiender, og regne ut nøyaktig hvor mange arbeidere de trenger for å bære en gitt gjenstand. Maur bygger også tuer basert på fremtidig behov for «sengeplasser» – ikke hva de trenger her og nå.

Av seksuell legning er insektene som oftest heteroseksuelle, men de kan være homoseksuelle også – et faktum som så sent som i 1987 i et ikke altfor renommert biologisk tidsskrift ble omtalt som «den åpenbart fallende moralske standarden i Lepidoptera (sommerfugler og møll)». De fleste insekter er polygame, og noen er incestuøse – en snylteveps vil hoppe på sine egne søsken så lett som bare det.

Også dietten varierer – fra æsj til uææghhhh. I minst én edderkoppart tilbyr moren seg selv som mat, gjennom at barna suger blod fra beina hennes inntil hun ikke kan bevege seg – hvoretter de spiser hele moren. Vepsen ampulex compressa har en mer avansert teknikk, idet den lobotomerer kakerlakken og gjør den til en zombie for deretter å gripe den i antennene og lede den – som en hund i bånd – til det spisebordet hvor den skal fortæres.

Men insektenes verden er også fylt av intens lojalitet, sofistikert arbeidsdeling og heltemot – honningbier begår for eksempel selvmord når de stikker en inntrenger fordi stikkeapparatet forblir i offeret.

Danser seg til boligen. Honningbiene er kanskje dem vi liker best, når det ikke er altfor mange av dem. Men innimellom kan man se bisvermer på opp mot ti tusen stykker som er på flyttefot fordi kolonien er blitt overbefolket eller ødelagt. Ofte vil de slå seg til et sted i dagevis mens speidere leter etter et nytt hus.

Men hvordan blir de enige om hvilken bolig de skal velge blant de mange forslagene?

De danser. Speiderne fører an og får svermen med seg. De som danser best, får etter hvert en kritisk vekt i massen, og plutselig letter alle biene samtidig i samme retning. På turen til den nye boligen blir de ledet av de få biene som vet hvor de skal.

Det er bienes verden, dette. Bienes dans, språk og intelligens. Biene vi ikke kan være foruten. Biene, hvis perfekte miniatyrsamfunn kollapser over hele verden.

Biene i sin gylne drakt over fargerike blomsterenger. Veldig, veldig nær deg. Alltid.

Kilde: Marlene Zuk: «Sex on Six Legs:Lessons on Life, Love and Language from the Insect World».