På halvannet år har Javier Milei ført Argentina inn i en omveltende, ny kurs: Med en symbolsk «motorsag»-tilnærming har han kuttet kraftig i staten, halvert antall departementer fra 18 til 8 og innført rigide sparetiltak som har gitt landets første budsjettoverskudd på over et tiår. Inflasjonen har stupt fra ekstreme tresifrede tall ned mot et lavmål, og den økonomiske veksten har så smått tatt seg opp etter en lang resesjon og tiår med økonomisk kaos.

Samtidig har de sosiale kostnadene vært betydelige: Prisene har økt kraftig, fattigdom og arbeidsledighet har skutt i været, og pensjonister og sårbare grupper har møtt økt motstand og nedprioritering i budsjettene. Kultur og forskning har mistet nær all statlig støtte, og selv om Mileis første tid ved makten har medført et kompromissløst løft for den økonomiske stabiliteten, har alvorlige sosiale sprekker fulgt i kjølvannet.

I senere tid har regjeringen Milei også møtt stadig mer politisk motstand og flere parlamentariske nederlag: Et eksempel er at opposisjonen i Senatet i august for første gang klarte å oppheve et presidentveto, et politisk redskap presidenten har benyttet seg flittig av. Slik har opposisjonen forhindret ytterligere kutt i programmet for argentinere med funksjonsnedsettelser.

I tillegg har presidentens omdømme fått seg en knekk av et kryptoskandaleprosjekt og opprullingen av en korrupsjonsskandale som involverer hans innerste krets. Milei, som gikk til valg på å skulle fri Argentina fra en korrupt politisk elite – la casta – som bare er interessert i egen vinning, anklages nå for det samme på egen vakt.

Det er dermed en skadeskutt president Javier Milei som går inn i det nasjonale mellomvalget 26. oktober.

Kirchner ute av bildet

Tradisjonelt har argentinsk politikk vært preget av en todeling mellom peronismen og konservative krefter. Peronismen er en bred, folkelig og pragmatisk bevegelse med røtter i Juan Domingo Peróns regime på 1940-tallet, som kombinerer nasjonalisme, sosialpolitikk og en sterk statlig rolle. På den andre siden står konservative krefter, ofte knyttet til markedsliberale, næringsvennlige eliter og militære intervensjoner, som har stått for økonomisk ortodoksi og motvekt mot peronistisk populisme.

Denne spenningen mellom massebevegelse og etablert elite har i tiår utgjort hovedaksen i argentinsk politikk. At Mileis liberalistiske parti La Libertad Avanza kom til makten i 2023, var blant annet på grunn av inngåelsen av samarbeid med høyresiden.

Som president har Milei – med uvanlig sterk, nesten aggressiv språkbruk – fortsatt å egge opp i et politisk landskap som allerede var kraftig polarisert. Det var mye takket være stilen til Cristina Fernández de Kirchner, som var Argentinas president fra 2007 til 2015. Sammen med ektemannen Nestor Kirchner har hun ledet peronistbevegelsen siden begynnelsen av 2000-tallet og bidratt til det som omtales som ‘kløften’ – la brecha – i argentinsk politikk og samfunn.

Men i 2022 ble Cristina Kirchner dømt for omfattende korrupsjon i forbindelse med tildeling av offentlige anleggskontrakter til en nær alliert. Dommen – seks års fengsel og livslangt embetsforbud – ble stadfestet av høyesterett i 2025. På grunn av alder og av sikkerhetshensyn fikk hun innvilget soning i form av husarrest med elektronisk overvåking.

I argentinske aviser ble det spekulert over om dommen mot Cristina Kirchner ville gi Milei større handlingsrom frem mot valget, eller om fjerningen av en «naturlig fiende» snarere ville føre til at regjeringspartiet måtte finne nye allierte blant konservative velgere, hvilket ville bli en vanskeligere oppgave.

Peronismens uendelige tiltrekningskraft

Koalisjonen som er bygget rundt Mileis liberalistiske parti La Libertad Avanza tapte imidlertid stort i det omfattende lokalvalget i den viktige Buenos Aires-provinsen 7. september. Den huser nær 40 prosent av de stemmeberettigede i Argentina. Peronisten Axel Kicillof, provinsens guvernør med erfaring som økonomiminister under Kirchner, fremsto nå som en mer stabil og sosialt orientert leder. Peronismen eller kirchnerismen – med sitt program for sosial rettferdighet og sterk statlig styring – appellerer til velgere som stadig opplever økonomisk usikkerhet under Milei.

Det ga Kicillofs parti Fuerza Patria 47 prosent av stemmene, mens koalisjonen mellom La Libertad Avanza og det konsverative PRO fikk 33 prosent. Peronistenes seier skyldes en kombinasjon av politisk misnøye, skandaler, og peronismens vedvarende evne til å fremstå som et tryggere alternativ i en tid preget av belastet økonomi.

Valgdeltagelsen blant liberalistenes støttespillere sank til omtrent 65 prosent, omtrent 10 prosentpoeng lavere enn ved forrige lokale valg. Mange som tidligere stemte på Milei, uteble altså fra valget, noe som dermed bidro til peronistenes styrke.

Nederlaget truer Javier Mileis evne til å fortsette sin tøffe økonomiske linje og har skapt uro og ringvirkninger både innenlands og internasjonalt. Reaksjonen i finansmarkedene var umiddelbar og brutal: Hovedindeksen falt med rundt 12 prosent, pesoen svekket seg med 5 prosent, og statsobligasjoner falt i verdi. Analytikere påpeker at Milei nå må søke nye politiske allianser, særlig med provinsguvernører, for å kunne styre videre effektivt – og regjeringskabalen planlegges rokert i desember. Samtidig fremstår guvernør Axel Kicillof fra Buenos Aires nå som en mulig presidentkandidat for 2027, selv om interne spenninger i peronistpartiet fort vil bli en utfordrende faktor.

 Da valgseieren var et faktum 7. september, kom Cristina Fernández de Kirchner dansende ut på balkongen sin, før hun sendte Milei følgende melding på X: «Kom ut av bobla, broder, for nå begynner det å bli heavy! Vennlig hilsen San José 1111».

Adressen er der Kirchner sitter i husarrest.