Medisin til besvær.
På slutten av 1960-tallet annonserte den amerikanske helsedirektøren at tiden var kommet for å si farvel til infeksjonssykdommer. Etter to tiår med dramatisk nedgang i antall dødsfall fra bakterieinfeksjoner, var det kanskje naturlig å tro at disse var et problem som tilhørte fortiden.
I dag ser man imidlertid at et økende antall bakterier utvikler resistens mot antibiotikabehandling. I 2010 tok bakterieinfeksjoner livet av flere mennesker enn kreft, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon, og medisinske eksperter frykter at vi er på vei tilbake til en verden der en enkel sårinfeksjon igjen kan gi dødelig utgang, slik det var i tiden før annen verdenskrig, da mer enn halvparten av alle dødsfall skyldtes bakterielle infeksjoner.
I første verdenskrig, som startet sommeren for 100 år siden, døde det flere soldater av infeksjoner og sykdom utviklet på slagmarken enn som direkte følge av kamphandlinger. Skuddskader mot hodet medførte streptokokkinfeksjoner som i seg selv innebar en høyere dødelighet enn skuddskaden, uavhengig av hvor alvorlig denne var.
«Skjebnen til den sårede på slagmarken avhenger av kvaliteten på den første bandasjen» skrev en østerriksk avis i 1913 om essensen i god førstehjelp. Man registrerte også at bakteriesmitten ofte hadde sin opprinnelse i sykehusene, noe som medførte et nytt hygieneregime med omfattende opplæring for blant annet å sikre det man i dag ser som innlysende: At en sårbandasje måtte skiftes av rene, tørre hender.
Det er med andre ord lett å forestille seg hvilken medisinsk revolusjon som var på gang da Alexander Fleming i 1928 ved en tilfeldighet oppdaget at penicillin, som produserte en antimikrobiell substans, hemmet veksten av stafylokokkbakterier.
Rett før annen verdenskrig var man blitt i stand til å isolere og produsere denne substansen, og den ble prøvd ut under krigen med umiddelbar effekt. I påvente av en masseproduksjon av penicillin, ble det lille som fantes av stoffet rekrystallisert fra urinen til behandlede pasienter og brukt på nytt. Annen verdenskrig ble den første krigen der infeksjoner ikke var den fremste dødsårsaken, og antibiotika gis æren for å ha reddet livet til mellom 10 og 15 prosent av alle som ble skadet i krigen.
Men den utviklingen som penicillinets oppdager Fleming selv fryktet – at bakteriene ved feilbruk og underdosering ville utvikle resistens mot den nye vidundermedisinen og vokse seg sterkere – er i full gang med å gjøre seg gjeldende, og det mangler ikke på advarsler. Sjefen for Verdens helseorganisasjon frykter at en enkel halsbetennelse eller skrubbsår i en «post-antibiotisk fremtid» igjen vil kunne bli dødelig.
Oppfordringen er klar, om enn nær uoverstigelig: Det må brukes mindre antibiotika, og den må kun brukes når det er eneste utvei. I USA er landbrukets dyrehold blitt den største syndebukken i slik feilbruk som gir uante tilleggskonsekvenser ved at det spres store mengder antibiotika i mat, i naturen og til mennesker.
Da en kraftig bihule- og halsbetennelse med høy feber parkerte meg hjemme i vinter, ga ikke blodprøven entydig svar på om infeksjonen var bakteriell eller forårsaket av virus. Min restriktive fastlege ville derfor ikke skrive ut antibiotika. Etter halvannen uke uten bedring fikk jeg det likevel. Den bredspektrede tredagerskuren satte en magisk bråstopp på syketilværelsen – men, ikke på følelsen av å ha sviktet «saken».
For en rekke studier viser at kroppen i de fleste slike enklere tilfeller av infeksjoner vil klare å lege seg selv dersom den gis tid, ro, hvile, væske og alt vi alltid er blitt fortalt, men sjelden følger opp. Det synes å tilhøre en annen tid, vi avfeier det som unødvendig puslete ('vi klarer da fint å sitte oppe foran datamaskinen!') For enkle infeksjonssykdommer er med andre ord alt antibiotika gjør i stor grad å fremskynde det kroppen kunne fikset selv. Når feildosering og -bruk er som bensin for bakterienes overlevelsesferd og resistensutvikling, burde flere av oss litt oftere gitt kroppen mer tid.
Bakterier har alltid gjort dette, i milliarder av år, tilpasset seg og utviklet resistens mot antibiotika – som ironisk nok opprinnelig ble produsert av bakteriene selv for å kunne angripe og forsvare seg mot andre bakterier. Det som likevel overrasker, er deres høye tempo, og at antibiotika kontinuerlig taper terreng i kampen mot bakteriene.
Å velge bort antibiotika i de tilfellene kroppen kanskje klarer å hamle opp selv, er et lite, men viktig enkeltbidrag. Belønningen er å få lov til å håpe at det finnes virksomme antibiotika en gang vi måtte trenge det enda mer.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: The Armed Forces Infectious Diseases Society (AFIDS), University of Queensland, Institute for Molecular Bioscience, Wikipedia. Florian Illies: «1913. Århundrets sommer».
