Skapte sin egen karrière. Nellie Bly er en av de mest fascinerende skikkelsene i journalistikkens historie. Allerede som 25-åring hadde hun bak seg flere store avsløringer enn de fleste kan håpe på i løpet av et langt liv i pressen. Samtidig var hun ofte nokså omtrentlig i omgangen med fakta – og dessuten uforbederlig selvopptatt. Til stadighet lot hun intervjuobjektene kommentere hvor vakre øyne og smal midje hun hadde. Nellie Bly var på en måte Oprah Winfrey og Günter Wallraff i én og samme person.

Nellie Bly var på en mate Oprah Winfrey og Günter Wallraff i én og samme person.

Opprinnelig het hun Elizabeth Cochran. Hun ble født med sølvskje i munnen i mai 1864, men da faren døde i 1870 uten å ha etterlatt seg noe testamente, var livet som rikmannsdatter over. Moren giftet seg på nytt med en offiser som viste seg å være en voldelig drukkenbolt, og Nellie må tidlig ha skjønt at et liv prisgitt menn var et liv i usikkerhet.

Hun ble voksen i det amerikanerne kaller «The Gilded Age» – den forgylte tid. Befolkningen, industriproduksjonen og lønningene vokste med ekspressfart. Karrièremulighetene var utallige – for menn, vel å merke. For kvinner flest sto valget mellom «en god ektemann» eller en underordnet, lavtlønt stilling. Ingen av delene passet Nellie. Ifølge Brooke Kroeger, professor i journalistikk ved New York University, var Nellie erkeeksempelet på «The New American Girl»; hun ville skape sin egen karrière basert på egne evner og ønsker – akkurat slik menn gjorde.

Bly begynte på lærerskolen, men manglet penger til å fullføre. I 1885 førte en tilfeldighet henne inn i avisbransjen. En mannlig spaltist i Pittsburgh Dispatch hadde skrevet et surmaget epos om alt kvinner ikke dugde til, og Nellie svarte med et rasende leserinnlegg. Redaktøren falt for den intense, personlige stilen, og siden hun ikke hadde oppgitt fullt navn, annonserte han etter innsenderen. Dagen etter troppet Nellie Bly opp i redaksjonen, i fotsid selskapskjole og med en svimlende ubeskjeden pelsturban på hodet. Hun ble ansatt på flekken.

Nellie Bly troppet opp i redaksjonen i fotsid selskapskjole og med en svimlende ubeskjeden pelsturban på hodet. Hun ble ansatt på flekken.

New York og galehus. Til Blys store irritasjon ble hun satt til å produsere mote- og hagestoff og annet som ble ansett som passende for en kvinne. Våren 1887 takket hun for seg med en lapp på pulten: «Har dratt til New York. Se opp for meg!»

New York var imidlertid ikke like entusiastisk, og etter å ha gått sulten i et halvt år, bløffet en desperat Nellie seg inn til redaktøren for New York World. Avisen var stiftet av ungareren Joseph Pulitzer i 1883, og hadde blåst konkurrentene av banen med en publikumsvennlig miks av skandaleoppslag og egenproduserte pseudo-nyheter. Nellie påsto at hun hadde et revolusjonerende tips og ville gå til en annen avis om hun ikke slapp inn.

Resultatet av bløffen er pressehistorie: Hun fikk jobb, spilte gal og ble innlagt på sinnssykehuset for kvinner på Blackwell’s Island, der hun avslørte grove overgrep mot pasientene. «Behandlingen» på stedet besto av kalde bad, fysisk vold og endeløse timer i iskalde rom uten noen form for komfort eller stimuli. «Jeg kan ikke tenke meg noe», skrev hun, «med mulig unntak for tortur, som kan skape galskap raskere enn denne behandlingen». Vel ute igjen skrev hun føljetongen «Behind Asylum Bars» og reportasjeboken «Ten Days in a Mad-House». Nellie Blys navn var på alles lepper.

Før hun hadde vært ett år i verdensmetropolen, hadde hun avdekket menneskehandel med nyfødte, grov politisk korrupsjon og New York-politiets medvirkning til å lokke unge jenter fra landet inn i prostitusjon.

Hun perfeksjonerte sin egen sjanger – stuntreportasjen. Før hun hadde vært ett år i verdensmetropolen, hadde hun avdekket menneskehandel med nyfødte, grov politisk korrupsjon og New York-politiets medvirkning til å lokke unge jenter fra landet inn i prostitusjon.

Nellies styrke var ikke bare at hun var vågal, ifølge professor Kroeger hadde hun også en personlig, stream of consciousness-aktig stil som sugde leserne inn i hennes verden. Hun var sterkt medvirkende til at New York Worlds opplag vokste fra 200 000 til 354 000 på to år.

Dronning Nellie av Manhattan. I anledning 15-årsjubileet for Jules Vernes roman «Jorden rundt på 80 dager» i 1889, bestemte redaksjonsledelsen seg for å se om det var mulig å reise jorden rundt raskere enn romanfiguren Phileas Fogg. De hadde tenkt å sende en mann, men da skal Nellie ha sagt: «OK! Få ham av gårde, og jeg skal starte samme dag for en annen avis – og slå ham!» Dermed var saken avgjort.

Hun klarte reisen på drøyt 72 dager og ble feiret som en dronning ved hjemkomsten. Jules Verne selv telegraferte sine hjerteligste gratulasjoner, og Bly ble kjørt i åpen vogn gjennom Manhattans gater slik at hun kunne vinke til massene.

Deretter sa hun opp jobben, slo til på et lukrativt tilbud om å skrive en romanserie – og gikk inn i en tung depresjon. Antagelig hadde hun ingen skjønnlitterær forfatter i magen, og det ble ingenting av serien. Først i 1895 kom det nytt om henne igjen. Hun hadde giftet seg med den 70 år gamle industrimagnaten Robert L. Seaman, og sladderavisen Town Topics, som alltid hadde sett ned på Nellie Bly, spurte sarkastisk om det var et nytt stunt på gang: «Har ekteskapet fortsatt livets rett? Nellie Bly tester det ut med en skikkelig gamling.»

Etter et ekteskap som var langt fra lykkelig – Seaman leide blant annet en privatdetektiv for å overvåke henne – ble Nellie Bly enke i 1904. Hun overtok ledelsen av Seamans fabrikker, etablerte velferdsprogrammer for de ansatte og startet med storstilt og lukrativ produksjon av stålfat for oljebransjen. Dessverre var det én ting hun ikke forsto seg på, og det var regnskap. Utro tjenere førte henne ut i økonomiske problemer, og i 1914 dro hun til Østerrike for å få en pause fra kreditorene.

Så brøt første verdenskrig løs, og 50 år gamle Bly ble krigsreporter. Rapportene fra fronten hadde umiskjennelig Nellie-karakter – hun hoppet ubesværet fra rystende beskrivelser av groteske skader til fjollete hjertesukk over pelskåpen som hindret henne i å bevege seg fritt. På sitt beste viste hun dog udiskutabel klasse. Etter å ha sett en russisk soldat blø ihjel på lasarettet, skrev hun: «Kan keisere og tsarer og konger se på denne redselsfulle slaktingen og noensinne sove igjen?» spurte jeg doktoren. «De ser den ikke», svarte han mildt og fortsatte sitt arbeid.

Nellie Bly døde i 1922. «Amerikas beste reporter», skrev New York Evening Journal i nekrologen.

Viktigere var det kanskje at hun banet vei for sine skrivende medsøstre og viste dem at det fantes et liv for kvinnelige journalister også bortenfor sosietets- og kakespaltene.

Hovedkilder: Brooke Kroeger (1994): «Nellie Bly. Daredevil, Reporter, Feminist.» Brooke Kroeger (2012): «Undercover Reporting – The Truth about Deception.» Nellie Bly (1887): «Ten Days in a Mad-House.» Nellie Bly (1890): «Around the World in Seventy-Two Days.»