Gjør vannet til venn.
«A village drowned», «Drowned village», «Village vanished», «Vanished and drowned», «Drowned settlement»… Slik fortsetter den tragisk lange listen over tapte bosetninger i Nederland gjennom de siste tusen årene. Like lenge er det bygget diker og etterhvert vindmøller til vannpumping, men det var etter den katastrofale Nordsjøflommen i 1953 der 1800 nederlendere mistet livet, at Nederland mobiliserte en helt ny tilnærming til flomvern og beredskap. Det resulterte i nye, unike damanlegg og barrièrer mot havet, og kjøpte landet litt tid.
Samtidig som Nederland er blant verdens tettest befolkede land med over 405 mennesker i snitt pr. kvadratkilometer (mot Norges 13), bor utrolig nok mer enn halvparten av befolkningen nå på land lavere enn havnivået. Uten menneskeskapte tiltak ville landet vært så godt som ubeboelig. Med drenering og dikelandskap, vindmøllepumper, demninger, flombarrièrer og sand har landet gradvis fått et mer robust vern mot vannmassene.
Men ingen systemer virker fullt ut tilfredsstillende. Hvis havet skulle stige samtidig som Nederlands elver går over sine bredder, vil situa-sjonen kunne bli kritisk. Hundrevis av familier er blitt omplassert som en del av Room for the River-prosjektet, som har som mål å redusere risikoen for at Nederlands fire hovedelver flommer over. Etter to store elveflommer på 1990-tallet, da 200 000 mennesker måtte evakueres, meldte en ny lærdom seg for alvor: Elven måtte gis plass.
Heller ikke havet ville la seg temme. Da dronning Beatrix åpnet verdens største flombarrière – den ni kilometer lange Oosterscheldekering – i 1986, proklamerte hun at «Zeeland er trygt». Men siden åpningen er dammen blitt stengt 25 ganger, som den blir når havoverflaten stiger 3 meter eller mer over normalen, senest i desember. Da var det riktignok seks år siden sist, men er det noe nederlenderne vet bedre enn de fleste, så er det å ikke kunne hvile på skjør statistikk om noe så uforutsigbart og lunefullt som vann.
Med de skisserte dramatiske konsekvensene av klimaendringer og påvirkning av klodens hydrologiske systemer, er historien om Nederland viktig for en hel verden i møte med stigende havnivå. Det rike jordbrukslandet har for lengst lagt bort ambisjonene om å bli herre over de flytende massene, og erkjent at vannet er «sjef» – en kranglefant man gjør best i å prøve å spille på lag med.
Reportasjen på s. 54–67 tar for seg den fascinerende historien om Nederlands mange nye tilnærminger til flomfaren de er dømt til å leve med. Som i elveprosjektet, handler det nå også om å gi havet bedre leide. Istedenfor kun å kjempe mot havstrømmene og slå dem tilbake, blir de nå studert og utnyttet til å forme landskap av kunstige sand-fyllinger, som sakker bølgene i neste runde. En ny generasjon av arkitekter ser potensialet i å bygge amfibisk (hus som kan tilpasse seg både land og vann) som sprer seg utover, fremfor i høyden på tørr grunn.
Landets dyrkjøpte ekspertise er blitt stadig mer etterspurt av andre flomutsatte land, med USA som største kunde. Havnivåstigningen rammer hardest i fattige land som ikke har anledning til å betale kostbare vannkonsulenter. Men blant nederlenderne finnes også idealister, som arkitekten som sier han med tiden ønsker å bygge flytende hjem for fattige i land som Bangladesh og Maldivene.
Eksport av flomvernekspertise er muligens en noe ufrivillig gevinst av Nederlands fuktige erfaringer. Men landet lever også godt med vannet som muliggjorde dets koloniale storhetstid. Rotterdam havn med sin unike flomvernsport i stål, er Europas største, og Amsterdam er Europas femte mest populære turistmål.
Usikkerheten om fremtidens vannlandskap representerer et helt nytt trekk ved samfunnets utvikling, påpeker vannforskeren Terje Tvedt. Det viktigste i et sterkt flomvernsprogram er dog hverken stål, betong eller sandmaskiner ifølge nederlandske eksperter, men tapperhet. Nederland har fått prøvet sin, og er i ferd med å gjøre vannet til en medspiller, mer enn en «fair weather friend».
Flere forskere etterlyser nå at man i større grad tilpasser seg uunngåelige konsekvenser av klimaendringer. For, som nederlenderne tappert er kommet frem til:
Det er ingen ende på dette.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: deltawerken.com, The Observer, Financial Times, en.wikipedia.org, Fast Company, Aftenposten.
