Ulike partnerpreferanser. På deres første date snakket Mia og Josh sammen som om de hadde kjent hverandre i årevis. Josh elsket Mias humor, og Mia gledet seg over Joshs varme personlighet og lune smil. Forholdet deres blomstret, men de ble begge innhentet av tvil med jevne mellomrom. Josh hadde hovedansvaret for et barn fra et tidligere ekteskap, og de økonomiske utsiktene hans var usikre. Men det hadde ikke noe å si for Mia, for personligheten hans mer enn veide opp for det. Likevel var han ikke egentlig hennes type – en type som var mye yngre enn henne, atletisk og kjekk i tillegg. Josh på sin side hadde drømt om en rik kvinne med høye ambisjoner, status og utdannelse, ideelt sett med en doktorgrad (eller to). Mias beskjedne mastergrad var en utfordring for ham. Det var jo tross alt normen at menn var de som giftet seg oppover.

Dette scenarioet høres kanskje merkelig ut, og det bør det: Jeg har funnet opp en anekdote om hvordan den heteroseksuelle date-scenen kanskje vil se ut 100 år frem i tid. For øyeblikket ser ønsket om en ung, tiltrekkende partner av motsatt kjønn ut til å være mer fremtredende blant menn enn blant kvinner. Kvinner har imidlertid større sannsynlighet for å prioritere penger og status fremfor ungdom og skjønnhet. Hvorfor er det slik?

Mange evolusjonspsykologer mener denne tendensen henger sammen med iboende biologiske drifter. Deres argument er at kvinner har en ur-trang til å holde på rike menn som kan forsørge barna under den lange perioden med graviditet og barneoppdragelse. Menn er på den andre siden mest opptatt av en kvinnes fruktbarhet, noe skjønnhet og ungdom antyder. I fjern fortid var denne oppførselen den best tilpassede, og dermed har evolusjonen selektert og innkodet det i genene våre – for alltid.

Ritualene ved moderne paring ser riktignok svært annerledes ut enn for våre forfedre. «Likevel er det de samme seksuelle strategiene som ble brukt av våre forfedre, som brukes i dag med uforminsket styrke», som psykolog David Buss sier det i «The Evolution of Desire» (2003). «Vår utviklede paringspsykologi benyttes tross alt i den moderne verden fordi det er den eneste paringspsykologien vi mennesker har.» (Det er gjort lite historisk eller interkulturell forskning på partnerpreferanser blant LHBT. Dette er helt klart viktige spørsmål, men datamaterialet er dessverre ikke stort nok til å undersøke det godt nok.)

Varierer med grad av likestilling. Uansett har det skjedd en grunnleggende endring i kjønnsroller i løpet av de siste 50 årene. Så nylig som på 1980-tallet kunne kvinnelige flykabinansatte i USA miste jobben om de ble gift, og kvinners allmenne stemmerett ble ikke innført i Sveits før i 1990. Ville vi ikke forventet at disse endringene i kjønnsroller ville påvirke partnerpreferansene til heterofile menn og kvinner? Eller lever vi fremdeles på vår biologiske skjebnes nåde, slik evolusjonspsykologer hevder?

Forskningsresultatene er klare: Partnerpreferansene blant menn og kvinner ser i økende grad like ut. Trenden henger direkte sammen med økt kjønnslikestilling, ettersom kvinner får større tilgang til ressurser og muligheter i forretningsliv, politikk og utdanning.

I land som ikke har like høy grad av likestilling, som Tyrkia, rangerer kvinner inntektspotensialet til partneren som dobbelt så viktig sammenlignet med kvinner i land med høyest grad av likestilling, som Finland. Som med Josh og Mia, er det nå mer sannsynlig at finske menn enn finske kvinner velger partner basert på deres høye utdanning.

Kjønnsdiskriminering varierer selvsagt innen hvert samfunn, og en nasjons overordnede nivå av likestilling kan ikke nødvendigvis overføres til holdninger til likestilling blant enkeltpersoner. Men hvis partner-preferanser er biologisk forutbestemt, bør ikke kjønnsdiskriminering på personnivå ha noen betydning. Likevel har forskning i ni ulike land bevist det motsatte. Jo mindre menns personlige holdninger reflekterer likestilling, jo mer foretrekker de kvaliteter ved kvinner som ungdom og skjønnhet, og jo mindre kvinners personlige holdninger reflekterer likestilling, jo mer foretrekker de kvaliteter ved menn som penger og status.

Jo mindre menns personlige holdninger reflekterer likestilling, jo mer foretrekker de kvaliteter ved kvinner som ungdom og skjønnhet, og jo mindre kvinners personlige holdninger reflekterer likestilling, jo mer foretrekker de kvaliteter ved menn som penger og status.

Dette peker på noen alvorlige feil ved evolusjonspsykologenes fremstilling. Hvis gener avgjør våre partnerpreferanser, hvordan kan man da forklare at disse instinktene brytes ned i takt med samfunnets og individets grad av kjønnslikestilling?

Riktignok innrømmer evolusjonspsykologer at kulturelle faktorer og lokale skikker kan påvirke hvordan mennesker velger sine partnere. Men grad av likestilling blir ikke regnet som å være en av disse faktorene, siden gapet mellom menn og kvinners preferanser kun blir redusert, selv i relativt likestilte samfunn, ikke fjernet.

Likevel, motsvaret er at beviset om et minskende gap faktisk støtter vår sak: Forskjellen blir bare så liten som i den utstrekningen man har oppnådd likestilling. Et fullstendig bortfall vil kreve full likestilling, noe som ikke eksisterer ennå.

Like partnerpreferanser ved full likestilling? Dessverre eksisterer tradisjonelle kjønnsroller i alle egalitære samfunn. I en dansk undersøkelse fant de ut at menn gift med kvinner som tjente mer enn dem, hadde større sannsynlighet for å bruke medisiner mot ereksjonsproblemer. En tolkning er at mennene følte seg under press for å vise sin virilitet fordi de ikke kunne påta seg rollen som forsørger, en annen tolkning var at tapet av statusen som forsørger på en eller annen måte førte til impotens.

I en dansk undersøkelse fant de ut at menn gift med kvinner som tjente mer enn dem, hadde større sannsynlighet for å bruke medisiner mot ereksjonsproblemer. 

I en annen studie i USA underkommuniserte single kvinner sine karrièremål og tonet ned sin selvsikkerhet i håp om å gjøre seg mer attraktive for menn. Hvis menns vektlegging av hvor viktig kvinners gode utdannelse og lønnsutsikter fortsetter å øke, vil imidlertid disse taktikkene til slutt muligens slutte å være effektive.

Hva om et samfunn faktisk oppnådde fullstendig likestilling? Ville kvinner og menn ha identiske partnerpreferanser? Min innskytelse er at kvinner og menns valg aldri vil sammenfalle fullstendig. Den største forskjellen vil sannsynligvis være behovet for amming etter fødselen av et barn – en aktivitet som er energiintensiv, tidkrevende og ganske vanskelig å kombinere med lønnet arbeid, i alle fall slik det meste arbeidet er strukturert i dag.

Det impliserer at kvinner vil forsøke å erstatte dette forventede inntektstapet ved å velge en mann med gode lønnsutsikter. Valget vil ikke ha så mye å gjøre med en ur-trang til en mannlig beskytter, men det vil være ledet av rasjonelle kalkuleringer av fremtidige behov. Dessuten vil progressiv sosialpolitikk, endringer i arbeidsstruktur og større deltagelse av fedrene i barneoppdragelsen kunne dempe slikt press om å ofre karrièren.

Mine studenter spør meg av og til om like partnerpreferanser mellom kjønnene er ønskelig. De virker å være bekymret for at slik likhet vil kunne slukke gnisten i kjærlighetslivet vårt. En annen risiko er at det å utjevne partnerpreferansene, kan føre til flere ekteskap mellom jevnbyrdige, noe som igjen kan befeste økonomiske ulikheter. Men ifølge den siste rapporten om kjønnsgap fra 2017, er det ingen grunn til bekymring. Gitt dagens endringsrate, er det lenge til Josh og Mia blir et par.

Det er minst 100 år til det kan bli full jevnbyrdighet mellom kjønnene.

Publisert på aeon.co 21. desember 2017.

Om artikkelforfatteren: Marcel Zentner er professor i psykologi ved Universität Innsbruck, hvor han leder laboratoriet for personlighet, følelser og musikk (Personality, Emotion and Music Lab). Han er redaktør av tidsskriftet Frontiers in Personality and Social Psychology.