Fri for våpen. En vanlig teori om håndtrykkets opprinnelse er at det oppsto som en fredfull gest og tegn på likeverd mange hundre år før Kristus. Man ville vise at ens høyre hånd ikke bar våpen, mens ristebevegelsen indikerte at det heller ikke var noen gjemt i ermet.

Dikteren Homer har flere skildringer av håndtrykk i sine berømte epos «Iliaden» og «Odysséen» (rundt 700 f.Kr.), gjerne for å vise tillit mellom personene. I forskjellig steinkunst fra antikken over 400 år f.Kr. kan vi se motiver av gesten, eksempelvis på den relieffpregede stelen som befinner seg i museet i Akropolis, der gudinnene Hera og Athene (beskyttere av henholdsvis Samos og Athen) inngår en avtale.

Nordeuropeere og amerikanere har tradisjonelt ikke sansen for slappe håndtrykk. Vi lærer ofte, spesielt i jobbsammenheng, at denne enkle formaliteten er avgjørende i et førsteinntrykk, og at vi bør være det bevisst for å virke selvsikre og profesjonelle.

Derfor finnes utallige guider til «det perfekte håndtrykk»: Vær hverken løs eller knusende i grepet, ha øyekontakt, hold i få sekunder, ikke se ned etterpå, og så videre. Vi har en tendens til å huske dårlige håndtrykk veldig godt.

Men siden de er kulturelt betinget, er det beste å tilpasse seg landet man er i. I Tyrkia og Midtøsten er for eksempel et mildere håndtrykk ansett som det beste. Speiderne, som et unntak, hilser med venstre hånd.

Én av historiene som tar for seg bakgrunnen for dette, sier at grunnlegger Robert Baden-Powell ble hilst på med venstre hånd av en høvding under en militæraksjon i Ashanti i dagens Ghana. Skjoldet ble vanligvis båret i venstrehånden, så når man hilste med denne viste man at man ikke trengte å beskytte seg mot hverandre, og det ble således et tegn på vennskap.

Franskmennene er blant de mest hånd-hilsende folkene, skriver Roger E. Axtell i «Kroppsspråkets skikk og bruk verden rundt». Man trykker hender både når man møtes, skilles og kommer tilbake – igjen og igjen. Det spiller ingen rolle om man bare har slått følge noen meter bortover veien, allerede har møtt hverandre tidligere den dagen, eller for eksempel sitter i en bil eller på sykkel.

I sin memoarbok «A Year in Provence» forteller den britiske forfatteren Peter Mayle om at det minste man kan forvente når to franske menn møtes, er et håndtrykk: «Er hendene fulle, blir du tilbudt en liten finger. Er hendene våte, eller skitne, blir du tilbudt en underarm eller albue.»

Langvarig dominans. Et mye brukt håndtrykk i politikken er det hvor man lar den frie hånden ligge over hendene som trykkes.

Denne er én av signaturhilsemåtene til USAs president Donald Trump, og kan gi inntrykk av underforstått samhold. I en video på Youtube fra 2017 analyserer kroppsspråkekspert Lillian Glass Trumps forskjellige håndtrykk (hun er forøvrig langt fra den eneste). I møte med Japans statsminister Shinzo Abe går Trump for versjonen beskrevet over, og gir Abe en slags «håndklem», med gjentatte små klapp oppå håndtrykket.

Det er tydelig at de liker hverandre, mener Glass, noe som også speiles i kroppsholdning og skotupper som går i retning av den andre. Men det egentlige budskapet til Trump i den 19 sekunder lange seansen er nok å vise hvem som er sjefen. Og det er en viss lettelse å spore i Abes uttrykk når han lener seg tilbake idet hånden hans er løs igjen.

Enda lenger, for de fleste komisk langt, ble Trumps avskjedshåndtrykk med president Emmanuel Macron på Frankrikes nasjonaldag i 2017. Det varte i nesten et halvt minutt, delvis gående, og Trump hilste til og med på førstedame Brigitte Macron med venstrehånden og to kyss på kinnet uten å slippe sin kollega med den høyre. Et øyeblikk så de ut til å være klare for å danse tremannsril, før Trump endelig slapp taket.

Ut av balanse. Håndtrykk (eller mangelen på det, som Angela Merkel fikk erfare i 2017) som maktdemonstrasjon er blitt et varemerke for den amerikanske presidenten. I tillegg til «hold og klapp» med underhåndsgrep bruker han ofte «rist og dra».

I sendingen fra det mye omtalte møtet i Det hvite hus 31. januar 2017 der Trump nominerer den konservative Neil Gorsuch til høyesterettsdommer, er det umulig ikke å legge merke til hvor kraftig Trump drar ham til seg i hånd(t)rykket – Gorsuch må til og med justere beina for å stabilisere seg. Presidenten kommuniserer «jeg liker deg», men muligens også: «ikke prøv deg».

Enkelte politikere har imidlertid forberedt seg godt og latt Trump få smake sin egen medisin. Da Portugals president Marcelo Rebelo de Sousa ble tatt imot utenfor Det hvite hus i Washington sommeren 2018, var det Trumps tur til å komme ut av balanse i en resolutt tilrykkingsmanøver.

Både Emmanuel Macron og Canadas statsminister Justin Trudeau synes å være svært bevisste på at de ikke skal være noen beta mens Trump inntar alfarollen. Trudeau har vært god på timing og til å stå så nærme Trump at han ikke får til rykket, eller lene seg vennlig på Trumps skulder for selv å forbli stødig.

Macron, som har virket litt av og på i sin relasjon til Trump, klemte Trumps hånd så hardt at den ble hvit da de møttes første gang foran NATO-toppmøtet i 2017. Den nyvalgte franske presidenten kalte håndtrykket «et sannhetens øyeblikk», men har siden måttet tåle en svært intim Trump som både har børstet bort flass fra Macrons skulder og gitt ham plutselige kyss på kinnet, i et PR-vennskap folk forsøker å bli kloke på.

En mer kompleks variant fra Trumps side kom under hans første toppmøte med Vladimir Putin i 2018: Håndtrykket begynner jevnbyrdig, begges hender pekende rett frem, men så tar Trump et pussig grep under Putins overarm mens han drar hånden hans til seg, og Putin smiler stivt av den brått kontrollerende manøvren.

Alternative metoder. I Russland og de gamle sovjetlandene er det ikke uvanlig blant gode mannlige venner at et sterkt, fast håndtrykk etterfølges av en bamseklem. Tilsvarende gest i Latin-Amerika blir en abrazo (omfavnelse), gjerne med et par hjertelige klapp på ryggen.

Russisk skikk tilsier at menn må vente med å hilse på en fremmed dame til hun rekker frem hånden, og man skal ikke håndhilse med hansker på eller over en dørstokk.

Vladimir Putin trenger tilsynelatende ikke kjenne dem han klemmer godt, så lenge omstendighetene er riktige. I januar 2013 fikk skuespilleren Gérard Depardieu både en «håndtrykksomfavnelse» og et russisk pass, i forbindelse med at franskmannen ville endre statsborgerskap i protest mot daværende president François Hollandes ønske om å øke inntektsskatten til 75 prosent på inntekter over 1 million euro.

Motsatsen til håndtrykket blir bukket – kanskje den høfligste av alle hilsemåter. I Japan er bukking ingen underdanig handling i seg selv, men viser respekt, ydmykhet og takknemlighet. Jo dypere og lengre bukk, dess mer av dette vil du vise. Den med lavest rang bukker altså først og dypest. Vanligvis skisseres tre typer bukk: det uformelle (rundt 15 grader med hendene langs siden), det formelle (rundt 30 grader med håndflatene mot knærne) og en høyere form reservert de keiserlige.

Både demokratiske og republikanske presidenter har pleid å bukke nesten 90 grader for Japans keiser. Barack Obama fikk imidlertid kritikk av etiketteeksperter for å ha kombinert håndtrykk med bukk (vanligvis skal man ikke berøre de keiserlige), og samtidig kritikk av konservative kommentatorer for å ha bukket for dypt (og dermed vist seg ettergivende, svak og «forrædersk») for keiser Akihito og keiserinne Michiko under et Japan-besøk i 2009.

Trump på sin side brøt med tradisjonen da han i 2017 avspiste keiserparet med et håndtrykk – denne gangen uten rykk.