Hvis man vil skaffe seg et bilde av hvor monogame ulike pattedyr er, kan man for eksempel analysere forholdstallene mellom hel- og halvsøsken i de ulike populasjonene. De er jo ganske håndfaste resultater av de dominerende paringsmønstrene. Nå har en forskergruppe ved University of Cambridge gjort nettopp dette – som de aller første.

Modellberegningen er basert på innsamlede søskendata fra nyere genetiske studier. Når de fordeles etter ulike reproduksjons­strategier, kan man tallfeste en estimert monogamifrekvens.

Nesten som bevere

Studien, som er publisert i Proceedings of the Royal Society: Biological Sciences, viser blant annet at vi mennesker, akkurat på dette feltet, oppfører oss mer som surikater og bevere enn som andre primater.

Forskerne har funnet at vår art har en samlet andel på 66 prosent helsøsken. Tallet for surikater er 60 prosent, mens andelen helsøsken blant bevere er 73 prosent. Dette indikerer en sterk trend mot monogami for disse artene, «men med en betydelig grad av fleksibilitet», skriver University of Cambridge i en pressemelding.

«Det finnes et toppnivå innen monogami, der mennesker hører hjemme med god margin, mens de aller fleste andre pattedyr har en langt mer promiskuøs tilnærming til paring», kommenterer evolusjonsantropolog Mark Dyble, som har ledet prosjektet.

De eneste primatene som tangerer oss, er hvithåndgibbon (63,5 prosent) og en av tamarin-artene (78 prosent). Alle andre «nære artsfrender» havner langt nede på monogamiskalaen. Helsøskenandelen blant sjimpanser er nede på 4 prosent, mens rhesusaper bare har 1 prosent.

Historiske unntak?

Den store forekomsten av helsøsken blant mennesker styrker oppfatningen om at monogami er det dominerende paringsmønsteret for vår art, sier Dyble. Samtidig vet vi at dette har variert gjennom menneskehetens historie. Blant annet finnes studier som konkluderer med at 85 prosent av de førindustrielle samfunnene tillot polygyne ekteskap – der en mann var gift med flere kvinner samtidig.

Dybles forskergruppe har derfor også undersøkt hvor stor betydning de historiske variasjonene eventuelt har hatt. De har basert seg på genetiske data fra arkeologiske funnsteder (deriblant europeisk bronsealder og neolittisk tid i Anatolia), samt etnografiske data fra 94 menneskesamfunn rundt om i verden. Evolusjonsantropologen påpeker:

«Det er et enormt tverrkulturelt mangfold i menneskelig parrings- og ekteskapspraksis, men selv ytterpunktene i spekteret ligger fortsatt over det vi ser hos de fleste ikke-monogame arter.»