Og bakom synger skogene.
Regjeringen forsøker gjerne å mildne norsk oljeskam ved å peke på at selve utvinningen foregår med mindre miljøpåvirkning enn i andre land. Norsk petroleumsnæring har sågar mål om å være verdensledende innen miljø gjennom blant annet fornybar strømforsyning til en og annen plattform og samvittighetsfull overvåking av det marine miljøet.
Budskapet er utmattende, som om vi var barn og blir forsøkt lurt til å tro at isbilens ringing utenfor huset er et varsel om at det er tomt for iskrem, som et fåfengt forsøk på å skjule sannheten. Olje er olje – og selv om vi later som noe annet ved å eksportere utslippene og de i hovedsak skjer utenfor Norges grenser – er den norske oljen like svart som annen olje.
Når en bil forbrenner biodiesel, gir det ifølge SSB omtrent like store CO2-utslipp som ved bruk av fossilt drivstoff. Men, slike utslipp inngår ikke i vårt CO2-regnskap eller i norsk utslippsstatistikk fordi plantene som biodrivstoffet er laget av, antas å ha rask gjenvekst og dermed fanger tilbake den CO2-mengden som frigjøres ved drivstofforbrenningen. Vi slipper også unna utslippene fra råstoffproduksjonen fordi de tilskrives opprinnelseslandene.
Når regjeringen nå vil legge om reglene for omsetningskrav og avgiftsprise alt biodrivstoff, er angivelig hensikten å få ned den klimafiendtlige palmeolje-andelen, men det foreligger få virkemidler utover løselige bærekraftskriterier for å forhindre bruk av rimeligere palmeoljebasert drivstoff, og igjen kan det være duket for pynting av norske utslippstall.
Den knapt årsgamle iveren etter å totalforby klimaverstingen har forduftet. Før jul i 2018 fikk Norge oppslag i utenlandske medier for å være det første landet i verden til å forby salg av biodrivstoff med palmeolje. KrF fikk gjennomslag for å forplikte regjeringen til en utfasing innen 2020. Det skjedde bare noen måneder etter at daværende fiskeriminister Per Sandberg på besøk i Indonesia lovte at et forbud var uaktuelt, etter å ha blitt truet med indonesisk boikott av norsk fisk.
Sandberg snakket kanskje over seg, men holdt ord: Forbudet ble lagt i skuffen. Spørsmålet nå er hvorvidt det blir hensynet til klima eller til egne regnskapstall som vil veie tyngst for drivstofforhandlerne. Som den desidert rimeligste innsatsfaktoren, vil palmeolje gi størst fortjeneste.
Dette er i så fall svært dårlige nyheter for verdens klima: Nedbrenning av regnskog for å bane vei for oljepalmeplantasjer gir enorme karbonutslipp, og rike økosystemer blir erstattet av monokulturer i form av «grønne ørkener».
Den enorme globale etterspørselen etter palmeolje er samtidig blitt en sentral del av sørøstasiatiske lands økonomier og gir arbeid til millioner av mennesker. Kanskje burde man sette sin lit til dem som mener det er mulig med bærekraftig produksjon av den ekstremt effektive oljepalmen gjennom blant annet nyplanting, og at miljøsertifisert palmeolje er innen rekkevidde for dem som er villige til å betale for det.
Såkalt avansert biodrivstoff kan imidlertid produseres av en rekke ulike avfallskilder som ikke går på bekostning av hverken miljø eller matproduksjon, men også det vil være dyrere for oss som forbrukere.
Andelen norsk råstoff i biodrivstoff utgjorde i 2018 stusslige 1,1 prosent, og besto først og fremst av skogsavfall, små mengder cellulose og brukt frityrolje. Sverige, med mottoet «Det startet i de svenske skogene», er fremst på området i Europa, med en unik utnyttelse av restprodukter fra skogsindustrien og jordbruket. Mens Sverige og Finland nær sagt er dekket av skog, er bare 25 prosent av Norge skogkledd, og bare en del av den tilgjengelig for uttak.
Flere norske produksjonsanlegg for avansert biodiesel basert på råstoff fra skog eller retur-trevirke er på tegnebrettet, men konkurransen fra en incentivmettet elbil-satsing og mangel på langsiktige politiske mål har lagt en demper på det som for få år siden skapte overskrifter som «I kø for norsk biodrivstoff».
Snart er julen over oss, med solide innslag av palmeolje i form av pepperkaker, sjokolade og telys. Mens Greenpeace nylig anklaget palmeoljebruken til matvaregiganten Mondelez, eier av «norske» Freia, for å ha medført ødeleggelser av store regnskogarealer, ser en rekke andre matvareprodusenter ut til å klare seg fint uten bruk av palmeolje.
Da koker det ned til at tilstrekkelig mange forbrukere bryr seg. Men når produksjonen er ute av syne, og klimautslipp telles lokalt, er dét ofte vanskelig å få til, selv når Australia står i flammer og Venezia under vann.
Hvor er globaliseringsiveren når vi trenger den?
Tine Skarland, redaktør
Kilder: ssb.no, norskoljeoggass.no, Miljødirektoratet, tu.no, independent.co.uk, aftenposten.no, dn.no
