Stuartenes siste forsøk. Ikke noe stedsnavn i skotsk historie røsker mer opp i skottenes følelsesregister enn Culloden Moor. I et nådeløst slag 16. april i 1746 på en myr rett ved byen Inverness endte det siste forsøket på å gjeninnsette Stuart-slekten som herrer over England og Skottland. Sett med mange skotske øyne inneholder historien en helt: den unge prins Charles Edward Stuart, og en skurk: den engelske Hertugen av Cumberland.

I 1688 hadde bestefaren kong James VII av Skottland og II av England forlatt øyriket. Hans metoder for å opprettholde lov og orden, og samtidig sikre religionsfrihet for katolikkene, harmonerte dårlig med protestantenes ønsker. I tillegg hadde de protestantiske alarmklokkene varslet fare; den upopulære kongen hadde fått en tronfølger. Nobiliteten i London var bekymret og ønsket en protestantisk arverekke.

De allierte seg med Vilhelm av Oranien, som hadde giftet seg med kong James' datter Maria i 1677. I ekteskapets pakt hadde hun gått over til protestantismen, og etter en invitasjon fra engelskmennene seilte de over kanalen med en hær stor nok til å skremme kong James. Han ble jaget i eksil til Frankrike, men drømmen om tronen forlot aldri familiegrenen. Hjemme i Skottland levde håpet videre, og tilhengerne av kongen, også i England, ble kjent som jakobittere etter kongens opprinnelige navn Jakob.

Han ble jaget i eksil til Frankrike, men drømmen om tronen forlot aldri familiegrenen. Hjemme i Skottland levde håpet videre.

Et raskt forsøk på å gjeninnsette James på tronen allerede i 1689, gikk galt da den skotske hærlederen John Graham of Claverhouse ble hardt såret, og uten han ved roret rant hele opprøret ut i sanden.

I Frankrike levde kong James godt under Ludvig den XIVs beskyttende vinger frem til han gikk bort i 1701, da stafettpinnen ble overlevert den 13 år gamle sønnen James Francis Edward Stuart. Han ble straks erklært som kong James VIII av Skottland og III av England. Sikker i sin tro på å gjenvinne tronen fikk han, etterhvert som han ble eldre, tilnavnet «The Old Pretender» (den gamle tronpretenderen). Kampen var på ingen måte over.

Unionen. I 1702 døde Vilhelm etter å ha sittet på tronen som enkemann siden Maria gikk bort i 1694. Hesten hans hadde snublet i et muldvarphull, Vilhelm overlevde ikke fallet, og jakobittene skålte i all hemmelighet og skadefro for «the little gentleman in black velvet« som hadde tatt livet av erkefienden. Men den protestantiske tronrekken fortsatte.

Nå overtok Marias søster Anne. Og da det britiske og det skotske parlamentet fem år senere samlet seg om «The Acts of Union», en lovsamling som skulle gjøre øyriket (England, Wales og Skottland) til ett kongerike, var det Anne som fikk æren av å bli Storbritannias første monark. Hun hadde også brutt med katolisismen. For Englands del lå det i kortene at det var viktig å samle folket mot ytre fiender som Frankrike, samtidig som de ønsket å sikre seg et protestantisk tronfølge.

De tradisjonelt fattigere skottene ble lovet gull og grønne skoger i kompensasjon, samtidig som gamle skotske tradisjoner og kirkevesen skulle videreføres. En hel haug penger skiftet eier under bordet, og unionen fikk en særdeles trang fødsel i nord. Mange følte seg kjøpt og betalt, og demonstrasjonene florerte.

I kjølvannet av dette så den tyveårige kong James VIII av Skottland og III av England sitt snitt, og allerede i 1708 kom et alvorlig forsøk på å gjenvinne makten, æren og kongeriket. Med en fransk hær på 6000 mann og 30 skip kom han til Skottland for første gang, og forsøkte å gå i land ved Firth of Forth i nærheten av Edinburgh. Han ble raskt kastet ut av halvsøsterens soldater, og måtte returnere til Frankrike uten å ha gjort annet enn å signalisere at viljen var til stede.

Sheriffmuir. I London hadde hannoverne gjort sitt inntog. Da Anne døde i 1714 som den siste monarken fra Stuart-familien, skjedde det utrolige at en tysk Georg steg opp på Storbritannias trone som kong Georg I. Dette ga dårlig klang i skotske sekkepiper, og neste utspill fra eksil i Frankrike kom allerede året etter.

At en tysk Georg steg opp på Storbritannias trone som kong Georg I, ga dårlig klang i skotske sekkepiper. 

Forsøket har gått inn i historien som «Slaget ved Sheriffmuir». Kong James VIII av Skottland og III av England (The old pretender) kom selv ikke tidsnok fra Frankrike, og kampene ble ledet av John Erskine, den 22. jarlen av Mar, som fra sin base ved Braemar vest for Aberdeen hadde samlet en hær på 10 000 mann. Jarlen hadde nylig tatt skrittet over på jakobittenes parti. Til tross for overlegne styrker maktet han likevel ikke å overvinne den nye engelske kongens hær, og slaget endte uten noen endelig seierherre.

«The Old Pretender» ankom riktignok noe senere, men fikk aldri samlet nok støtte til å fortsette kampen. Han forlot Skottland desillusjonert i 1716 for aldri å sette sin fot på skotsk jord igjen. Etter Sheriffmuir fulgte en relativt lang og rolig periode uten de helt store krumspringene, og i England overtok Georg II kongedømmet ved farens død i 1727.

The young pretender. Charles Edward Stuart var eldste sønn av kong James VIII og III av England, og barnebarn av kongen som måtte flykte i 1688. Vakker som han var, fikk han tilnavnet «Bonnie Prince Charlie». Han vokste opp i rojale omgivelser i Roma, og ble så å si daglig fortalt at han var den rettmessige arvingen til den engelske tronen.

«Bonnie Prince Charlie» vokste opp i rojale omgivelser i Roma, og ble så å si daglig fortalt at han var den rettmessige arvingen til den engelske tronen.

I 1744 var han en del av den franske Kong Louis XVs planer om en storstilt invasjon av England. Da dette ble avlyst på grunn av dårlig vær i den engelske kanalen, var ikke prinsen den som trakk seg stille og rolig tilbake.

Han så seg selv på toppen av tronen, og 16. juli 1745 satte han kurs for Skottland på egen hånd med kun to skip, få menn og lite utstyr. Etter å ha sluppet gjennom den engelske blokaden gikk han i land på øya Eriskay på Hebridene der han fikk høre at han burde dra hjem igjen.

«Jeg har kommet hjem, sir», var prinsens korte svar.

Felttoget. Charles Edward Stuart gikk i land på skotsk fastland ved Glenfinnan i 1745. Herfra gikk det ut sendebud til klanhøvdingene på det skotske høylandet for å søke støtte, og han proklamerte sin far som den rettmessige kongen, og seg selv som regent. «Oppstanden i ´45» var i gang. Misnøyen med styresmaktene lenger sør var fremdeles en god plattform for rekrutteringen.

I starten var de kun 1200 menn, men «Bonnie Prince Charlie» hadde både karisma og tidsånden i sin hule hånd. Hæren og støtten i folket vokste nærmest med hvert skritt de tok, og med seier over engelskmennene i slaget ved Prestonpans ved Edinburgh i september samme år, hadde «The Young Pretender» sikret seg god kontroll over Skottland. Moralen var på topp. Neste stopp: London.

Inn og ut av England. Marsjen sørover startet 1. november, og den ene engelske byen etter den andre falt. Først Carlisle, så Manchester, og i skumringen den 4. desember hadde prinsens styrker kommet så langt sør som til Derby. Kong Georg II av England hadde sendt store styrker over til kontinentet, så London lå mer eller mindre åpen. Et raskt angrep nordfra kunne fått store konsekvenser. Panikken i hovedstaden spredte seg, og det hevdes til og med at kong Georg II vurderte å flytte til tryggere omgivelser i Tyskland.

Fredag 6. desember, også kjent som «Black Friday», kollapset imidlertid marsjen videre sørover. Prinsens invasjonshær fikk mindre og mindre støtte jo lenger sør de kom. Hverken lavlandsskottene eller de engelske jakobittene hadde vist seg så kampvillige som man først hadde trodd.

Hverken lavlandsskottene eller de engelske jakobittene hadde vist seg så kampvillige som man først hadde trodd. 

Til tross for «Bonnie Prince Charlies» forsikringer om seier, så smuldret felttoget opp, og kursen ble satt nordover igjen mot Inverness. Og sørfra kom nå den engelske Hertugen av Cumberland, kong Georg IIs yngste sønn, som hadde rukket å samle en uthvilt og hevngjerrig styrke.

Culloden Moor. Byen Inverness ble prinsens base gjennom den tunge vinteren. Kun sporadiske trefninger med mindre engelske tropper forstyrret, men den 27. februar 1746 hadde Hertugen av Cumberland nådd Edinburgh med solide forsterkninger i ryggen. Jakobitternes etterretning sviktet totalt, og 14. april hadde Cumberlands overlegne styrker samlet seg rett utenfor Inverness.

Slaget ved Culodden (den gang kalt Drumossie) sto to dager senere, og prinsen, med sine knapt 5000 slitne menn og rustent artilleri, var sjanseløs. Det aller meste gikk galt, og da slaget smalt i gang, tok det mindre enn en time før «Bonnie Prince Charlies» styrker var knust. Hovedpersonen hadde selv ledet sine skotske menn under de voldsomme kampene i myrlandskapet, og slapp selv mirakuløst unna med livet i behold. Klanene fra det skotske høylandet skulle få lide mer enn de ante.

Ruter 9. I etterkant av det brutale slaget fortsatte et nådeløst blodbad. Da Cumberlands tropper ba om nye ordrer, skal hertugen ha skrevet «Ingen nåde» på baksiden av et spillkort. Kortet var ruter 9, og har siden gått inn i historien som «Skottlands forbannelse». Hus ble gjennomsøkt, gårder brent ned og plyndret. Drap, fengslinger og deportasjoner fortsatte i ukevis. Hertugens metoder for en gang for alle å kvitte seg med «jakobitter-problemet» var ekstreme, men ingen viste særlig sympati for opprørerne fra nord.

Da Cumberland returnerte til London, var det som en romersk keiser som vendte tilbake i triumf. Georg Friedrich Händel komponerte «The Conquering Hero» for å hylle ham, og hertugen fikk en solid lønnsøkning i tillegg til å få en blomst oppkalt etter seg, «Sweet William». Skotsk folklore svarte med å kalle en ugressplante for «Stinking Willie …»

Flukten og drammen. Prinsens flukt er en historie i seg selv. Det ble utlovet en dusør på 30 000 pund for hodet hans, men lojaliteten til de nærmeste kunne ikke måles i penger. Sommeren 1746 hadde han nådd ut til kysten, og forkledd som tjenestepike ble han rodd over til Isle of Skye av Flora McDonald og hennes hjelpere. Derfra gikk turen videre til De ytre Hebridene hvor han ble holdt skjult i huler inntil han kom seg om bord i en båt tilbake til Frankrike.

«Bonnie Prince Charlie» døde i Roma i 1788 uten noen gang å ha sett Skottland igjen, men han blir neppe glemt. Som takk for hjelpen på Hebridene ga han fra seg oppskriften på sin private likør. Denne ble holdt hemmelig i generasjoner inntil den ble registrert som et varemerke i 1893 som Drambuie.

Ser du nøye etter den dag i dag, vil du finne skriften «Remember the gift of the Prince» på hver eneste flaskehals. Tenk på dette neste gang du nipper til den søte likøren laget av maltwhisky, honning, urter og krydder:

Hadde det ikke vært for det siste slaget som ble utkjempet på britisk jord, ville du hatt noe annet i glasset ...