Et utfordret mantra.
Tittelen på månedens forside – «Krisen i moderne islamisme» –fremstår som en paradoksal sammensetning av ord. Krisen er riktignok forstemmende reell, men islamismen som nå truer Midtøsten i all sin bestialske brutalitet er alt annet enn moderne, men som fra en dyster, mørk fortid.
Islamisme – som uttrykker politisk islam – representerer i utgangspunktet likevel ikke den perverterte utgaven som Den islamske stat (IS) utøver, men ideologien taper terreng til den opportunistiske bevegelsen som har utnyttet kaoset i Irak og Syria, og tilranet seg verdens oppfatning av islamismebegrepet. Fokuset har flyttet seg vekk fra alle som tar avstand fra vold og tvang, og de mange som etter den arabiske våren har erfart at man i større grad er avhengig av å spille på lag med demokratiske spilleregler.
Et uavklart forhold mellom islam og stat er like fullt en kilde til konflikt en rekke steder i verden. I politisk islam er målet at religion og politisk system skal være sammenfallende. Mange ser naturlig nok farer ved dette synet uansett avstandtagen fra voldsbruk, fordi en slik politisert religion har et totalitært samfunn som mål, der demokratiske prinsipper blir satt til side for religiøse lover. De mer ytterliggående vil mene at IS avslører islams egentlig hensikt.
Kampen mot undertrykkende regimer i araberlandene har i stor grad hatt det samme forløpet og gjentatt seg i ulike blodige varianter en rekke steder i regionen gjennom flere tiår. Samtidig har islamisme utviklet seg på tvers av vestlig oppfatning av modernitet. Den er blitt sintere, mørkere – og brutal. Utviklingen har resultert i at mange som tror på politisk islam, velger å gå bort fra islamisme-betegnelsen, fordi den er i ferd med å overta for det som sporadisk nyanseres som militant eller ekstrem islamisme. Uklarheten rundt begrepsbruk er i seg selv en kilde til unyanserte fremstillinger av alternative stemmer.
Ledende analytikere legger vekt på at den nye trusselen må bekjempes med en politisk og ikke militær løsning, for at de som nå ser IS som eneste mulighet, innser at det finnes bedre alternativer. IS har en bred rekrutteringsstrategi, men det gjør også potensialet for interne spenninger stort, slik forsker Kristian Berg Harpviken påpekte i Aftenposten nylig. Et allerede splittet militant opprør uten felles agenda, kan samtidig intensivere voldsbruken ytterligere.
Om Iraks nye statsminister makter å gå inn på en ny, forsonende linje, der sunnimuslimer ser en reell mulighet for innflytelse, er det håp om at det kan demme opp for opparbeidet sinne mot det gamle regimet. Avtroppende statsminister Nouri al-Maliki har bevisst sabotert en avtale om inkludering av sunnimuslimer i styringen av Irak. Manglende politiske muligheter har katastrofalt ledet frem til et brutalt, militant opprør.
«Ulike versjoner av Syrias kreftsvulst finnes i hele Levanten». Slik beskrev forsker Cecilie Hellestveit situasjonen allerede i oktober i fjor, og pekte på hvordan militær opposisjon vant frem på bekostning av den politiske opposisjonen i Syria. Hellestveit advarte mot at utviklingen i Irak var på full fart inn i en ny religiøst motivert konflikt som kunne smelte sammen med Syria-konflikten, fordi sunnimuslimer ser kampen mot sjiaregimene i Syria og Irak som én konflikt. «Kreftsvulstene» tok verste vending, og nå, et snaut år etter, er de i hissig utvikling.
De fleste elementene fra Irak og Syrias historie som ledet landene ut i dagens kaos, eksisterer også i mange andre araberstater som er tilsvarende sårbare for den nye trusselen. I møte med den nye brutale versjonen av politisk islam kommer ikke verdenssamfunnet utenom å prøve å lære av historiens tragiske mønstre, men også av de spredte vellykkede forsøkene på mer forsonende styring.
Mantraet om at historien fungerer som bakgrunn for å forstå samtiden og spore til mulige løsninger, oppleves som viktigere enn noen gang – men er i beste fall blitt sterkt utfordret.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: AFTENPOSTEN, MORGENBLADET, WASHINGTON POST, WIKIPEDIA, TIME MAGAZINE
