Trøblete sinn

«Er ikke kunst alltid, til en viss grad, terapi for kunstneren?», sa svenske Ingmar Bergman (1918–2007) – ansett for å være en av tidenes beste og mest innflytelsesrike filmskapere. Han var åpen om at han led av angst og skal ha blitt «hjemsøkt av demoner på natten».

I et av Bergmans mest kjente og anerkjente verk – «Jordbærstedet» (1957) – følger vi en aldrende akademiker som gjennom minner og dagdrømmer blir møtt av skuffelsene og feil-tagelsene gjennom eget liv. En rød tråd kan trekkes til en av Bergmans kjente uttalelser: «Alderdom er ikke ukomplisert. Kreativitet er en ekstraordinær hjelp mot destruktive demoner».

Bergman er ikke den eneste som drar en linje mellom kreativitet og mentale plager, og historien er spekket med kreative og geniale sjeler som også hadde trøblete sinn.

Fra kunstnere til forfattere

Vincent van Gogh – en av kunsthistoriens største malere og skaper av 2100 kunstverk – led angivelig av manisk depresjon, det som i dag omtales som bipolar lidelse. Van Gogh hadde flere psykotiske episoder i løpet av livet, som han avsluttet for egen hånd i 1890, bare 37 år gammel.

Edvard Munchs berømte «Skrik» er angivelig et forsøk på å portrettere følelsen av panikkangst, som kom over kunstneren under en gåtur ved Ekeberg.

En rekke av verdens mest kjente forfattere skal også ha levd med alvorlig depresjon. Dette gjelder blant mange andre Ernest Hemingway, Virginia Woolf og Sylvia Plath, som alle tok sitt eget liv. Norges egen Amalie Skram ble innlagt på psykiatrisk klinikk og skildret opplevelsene i to romaner. Nylig avdøde Beate Grimsrud (1963–2020) var også åpen om sin egen psykose og det å høre stemmer i hodet. Det resulterte blant annet i den prisbelønte «En dåre fri» (2010).

Dette er bare noen få eksempler på kunstnere, forfattere og skapere med psykiske vansker. Men representerer de isolerte anekdoter, eller er det en beviselig kobling mellom kreativitet og uheldige sinnstilstander?

Eldgammel teori

Oldtidens greske filosofer mente galskap var sendt fra gudene, og at den skapte grobunn for gode ideer. «Krea-tivitet er en guddommelig galskap. En gave fra gudene», skal Platon ha sagt. Disse gudene – musene – var inspirerende gudinner og kilder til kreativitet innen litteratur, vitenskap og kunst. En lingvistisk konsekvens er synlig i det latinske navnet for «ånd»: geni.

For å få tilgang til den guddommelige galskapen måtte man tre tilbake og inn i en mer primitiv tilstand, trodde filosofene. Aristoteles skal ha uttalt: «Intet stort geni var uten et snev av galskap». Av skribenter i romantikken var Lord Byron blant dem som holdt troen på galskap som en skapende kraft: «Vi i yrket er alle gale. Noen er påvirket av munterhet, andre av melankoli, men alle er mer eller mindre berørt».

Koblingen mellom genialitet og galskap har sirkulert og blitt gjentatt i populærkultur og på folkemunne gjennom alle tider. De senere tiårene har også vitenskapen forsøkt å undersøke kausaliteten mellom lidelse og kreativitet. Men de lærde strides.

Bekreftende forskning

En rekke ofte siterte studier har vist en markant sammenheng. Den anerkjente amerikanske psykiateren Nancy C. Andreasen intervjuet på 1980-tallet 30 kreative skribenter, samt 30 mennesker med yrker ikke ansett som kreative. 80 prosent av de intervjuede skribentene rapporterte å ha gjennomlevd enten manisk depresjon eller kraftig depresjon, mens kun 30 prosent av den andre gruppen meldte om det samme.

En lignende studie ved Johns Hopkins University i USA undersøkte forekomsten av sinnslidelser blant 47 malere, skulptører, poeter og skribenter – som alle var anerkjent i sitt felt. 38 prosent av dem viste seg å ha blitt behandlet for en psykisk lidelse. Andelen var skyhøy sammenlignet med resten av USAs befolkning, der 1 prosent på dette tidpunktet rapporterte om manisk-depressive episoder, mens 5 prosent har opplevd depresjon i løpet av livet.

Begge disse studiene ble kritisert for å ha et for snevert intervjugrunnlag, og for at det ble overlatt til kunstnerne selv å svare. Kritiske røster mente at den slitte, romantiske forestillingen om «den plagede kunstneren» ville kunne påvirke kunstnere til å fremstille seg med et plaget sinn.

En annen anerkjent amerikansk psykiater, Arnold M. Ludwig, ønsket å gå dypere inn i problematikken med et tiårig forskningsprosjekt. Boken «The Price of Greatness: Resolving the Creativity and Madness Controversy» beskriver prosjektet som studerte 1004 menn og kvinner i et mangfold av yrker – inkludert kunst, musikk, vitenskap, idrett, politikk og økonomi.

Innsamlingen til Ludwigs prosjekt ble gjort ved å analysere testpersonenes livshistorie. Dette skulle fjerne eventuelle bias fra både objektene selv og dem som intervjuet dem. Livshistoriene besto av data samlet inn fra en rekke kilder, og Ludwig antok at de fleste av disse ikke ville ha noe ønske om å fremstille personen med en sinnslidelse.

Studien viste at mellom 29 og 34 prosent av kunstnere og musikere hadde hatt symptomer på mentale lidelser i tenårene. Til sammenligning hadde kun mellom 3 og 9 prosent av forskere, atleter og forretningsmenn hatt tilsvarende symptomer i samme alder.

Samtidig hadde mellom 59 og 77 prosent av artister, skribenter og musikere i voksen alder én eller annen form for mental lidelse, mens kun 18 til 29 prosent av de andre yrkene hadde noen slike diagnoser.

Ludwig var likevel skeptisk til å konkludere med at genialitet nødvendigvis springer ut av galskap. Psykiateren argumenterte for at det også finnes ekstremt kreative mennesker innen idrett, politikk og økonomi.

Kanskje, mente Ludwig, blir mennesker med mentale lidelser tiltrukket av kunstneriske yrker fordi de rommer større aksept for psykiske avvik. I neste omgang kan arbeidsforholdene i slike yrker ha en forverrende effekt fordi kunstnere, musikere og skribenter ofte jobber i ensomhet. De vil dermed mangle et støttende nettverk ved motgang og nedstemthet.

Tvetydige resultater

Problemet med disse bekreftende studiene er at forsk-ning like ofte viser at det ikke er en sammenheng mellom kreativitet og mentale lidelser. Psykologen Robert Keith Sawyer anses som en av verdens ledende eksperter på kreativitet, læring og innovasjon. I boken «Explaining Creativity» (2012) avkrefter han den eldgamle, antatte koblingen mellom talent og lidelse. Han lister opp en rekke studier foretatt på lignende måter som de tidligere nevnte, men hvor samtlige viser liten korrelasjon.

Én studie blir likevel tildelt en viss anerkjennelse av Sawyer. Den er utført av den svenske psykiateren Simon Kyaga og anses å være en av de mest komplette undersøkelsene på området. Kyagas forskning baserer seg på et datasett med hele 300 000 personer og inkluderer diagnoser for mentale lidelser – og yrkesvalg. 

Kreativ lidelse?

Kyagas konklusjon var at mennesker med bipolar lidelse, og friske søsken til mennesker med schizofreni og bipolar lidelse, var overrepresentert i kreative yrker.

Han trekker spesielt frem skribenter og forfattere, som så ut til å ha 121 prosent større sannsynlighet for å ha bipolar lidelse, og at denne yrkesgruppen i tillegg hadde en 50 prosent større risiko for å ta sitt eget liv.

Kyaga er ikke alene om denne antagelsen. I nyere forskning rundt kobling til kreativitet har spesielt bipolar lidelse fått mye oppmerksomhet. Flere anerkjente forsøk det siste tiåret har samtidig vist en klar sammenheng.

Bipolar lidelse gir større humør- og aktivitetssvingninger enn hos andre. Bipolar betyr to poler, og polene består av oppstemthet (mani, hypomani), og nedstemthet (depresjon). Maniske episoder kan gi blant annet økt energi, rastløshet, irritabilitet og impulsivitet. Den nedstemte fasen gir blant annet tiltaksløshet, angst og sosial tilbaketrekning.

Opplevelser og genetikk

Forskere har flere teorier på hvorfor bipolare personer kan ha økt kreativitet. Én teori handler om at pasientene gjennom maniske og depressive episoder får unike opplevelser som gir dem nye og annerledes følelsesmessige og intellektuelle perspektiver på verden.

Psykiateren Terrence Ketter, som blant annet sitter i vitenskapsrådet for International Bipolar Foundation, har ment at kreativiteten stammet fra pasientenes evne til å mobilisere energi. Dette kan være et resultat av negative følelser og av behovet for å finne løsninger på opplevde utfordringer og problemer.

Andre peker mot en genetisk forklaring. En studie fra 2015 målte IQ hos 2000 åtteåringer. Da de kom i 20-årsalderen, ble de undersøkt for maniske trekk. Konklusjonen var at høy IQ hos barn var koblet til bipolare symptomer senere i livet. Forskerne mente derfor at gener koblet til bipolaritet også kunne føre til fordelaktige, kognitive trekk.

Lignende resultater kom fra islandske deCODE genetics, som samme år rapporterte at gener koblet til kreativitet, ga disposisjon for både bipolar lidelse og schizofreni. Men genvariantene koblet til disse lidelsene var også å finne hos ellers friske, kreative mennesker.

Forskerne mente derfor at diagnosene ikke var opphav til kreativiteten, men at de kreative menneskene hadde større risiko for å utvikle lidelsene.

En reise i sinnet

De sprikende resultatene fra forskningen viser altså at koblingen mellom kreativitet og mentale lidelser hverken er entydig eller lineær. Likevel er det mye som peker i retning av en slik kobling om man ser det opp mot de følelsesmessige opplevelsene diagnosen kan gi.

Mange peker på kognitiv fleksibilitet som en av for-utsetningene for kreativitet. Forskning viser også at man kan trene denne fleksibiliteten blant annet med adferdsterapi – men også gjennom å reise og oppleve andre kulturer.

Om det å reise fra ett land til et annet kan øke kreativiteten, kan kanskje det samme skje når hjernen reiser fra én sinnstilstand til en annen?

Annen, nyere forskning viser at evnen til å tenke kreativt er koblet til spesifikke genvariasjoner. Den genetiske gaven som tillater noen å se lenger ut mot horisonten, er tydeligvis den samme som gjør at noen tråkker utenfor stupet.

Som mye annet i livet handler det kanskje om ikke å ha for mye av det gode. Og å ta det gode med det onde – eller motsatt. Som den tyske lyrikeren Rainer Maria Rilke uttalte, etter å ha avsluttet psykologbehandlingen etter kun et par undersøkende timer:

«Hvis djevlene forlater meg, gjør englene det også.»