40 prosent for tunge. Siden 1975 er verdens sykelig overvektige voksne befolkning ganget med tre. 40 prosent av alle voksne mennesker over 18 år er nå for tunge. Samtidig er antallet overvektige barn og unge tidoblet (!). Og da har Verdens helseorganisasjon ikke engang regnet inn alle de som er for tunge, men som ikke veier nok til å bli klassifisert som personer med et fedmeproblem.

Dette betyr at det nå er flere overvektige mennesker i verden enn undervektige. Og de fleste av dem som lider av overvekt, bor altså ikke i de mest utviklede landene. Veksten i fedme er aller størst i lav- og mellominntektsland. I Afrika sør for Sahara, Midtøsten, Sørøst-Asia og Kina har sykelig overvekt hos barn økt med mellom 20 og 50 prosent det siste tiåret.

– Dette er dessverre det oppdaterte bildet av verdens helse. Vi er fortsatt vant til å se for oss sult og smittsomme sykdommer som malaria og hiv når vi tenker på fattigdom. Men virkeligheten er altså at fedme, røyking og alkohol er i ferd med å bli de største helsetruslene.

Det sier generalsekretær i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel. Kreft er nemlig én av mange sykdommer som knyttes til fedme. Hjerte- og karsykdommer og diabetes er to andre.

Kreftforeningen har i mange år engasjert seg internasjonalt for å bidra til at ikke-smittsomme sykdommer blir gitt større oppmerksomhet i arbeidet med global helse. Foreningen er sentralt posisjonert i flere globale nettverk som forsøker å gjøre noe med det Verdens helseorganisasjon beskriver som en epidemi. Kreftforeningen er ikke alene om bekymringen.

Enorm tilleggsbelastning. – Fedme er den nye fattigdommen, eller mer presist: Fedme er den nye konsekvensen av fattigdom, sier Olivia Barata Cavalcanti, helsedirektør i World Obesity, en paraplyorganisasjon for forskere og organisasjoner som jobber for å motvirke fedme globalt.

– Helseinstitusjonene i utviklingsland strever fortsatt med å bekjempe smittsomme sykdommer som malaria og diaré. Å behandle langtidssyke pasienter med diabetes og kreft blir en enorm tilleggsbelastning, sier Lisa Mahy i Verdens helseorganisasjon. Mahy er medforfatter på en helt ny rapport om fedme hos barn og unge som ble utgitt i forbindelse med FNs høynivåmøte i september. 

Så hvordan i alle dager endte vi opp her?

Fattig gjør fet. Det er mange utviklingsland på toppen av listen over verdens tyngste land. Det er svært sammensatte årsaker til at det er blitt slik. Her er noen av de viktigste:

Stunting. Stunting – veksthemming – kan inntreffe når et barn er kronisk underernært de første leveårene. Barnet blir kortvokst, og det hemmer hjernens utvikling. Men så skjer det noe; underernæringen viser seg å øke risikoen for fedme i voksen alder. Det samme skjer med barn født av mødre som var underernært i svangerskapet. En kropp oppvokst på sparebluss, som så får tilgang til nok mat, vil holde på kaloriene. Dette refereres gjerne til som den doble byrden – du må leve med de negative konsekvensene av både underernæring og fedme.

Nye matvaner. En annen årsak er at økonomien har vokst i disse landene. Med veksten kommer nye matvarer på markedet som flere har råd til å kjøpe. Fastfood-kjedene etablerer seg og blir populære fordi de blir symboler på en moderne livsstil. Internasjonale handelsavtaler åpner dørene for den internasjonale matvareindustrien som er sultne på å selge produkter til nye markeder som inntil nylig ikke har hatt tilgang på det Verdens helseorganisasjon kaller ultra-prosessert mat. Ironisk nok fører altså veksten – som alle lengter så etter – til helseproblemer.

Mat er big business. Mange lav- og mellominntektsland har færre reguleringer på markedsføring og merking av matinnhold enn de fleste høyinntektsland. Så akkurat som tobakk- og alkoholselskaper, har matvaregigantene etablert seg der hvor de kan promotere produktene sine uten hindringer. De store selskapene er mektige aktører, og selv om et land skulle ha reguleringer på plass, er det ikke alltid de har ressursene til å håndheve dem. Selskapene kan også forhandle frem spesialavtaler, som skattefritak eller produktplassering på skoler. Skattereglementer fører også ofte til at brus er billigere enn vann, og sjokolade billigere enn frukt. 

Urbanisering. For ti år siden bodde det for første gang flere mennesker i urbane områder enn på landsbygda. I 2050 vil syv milliarder av oss bo i by – det er flere mennesker enn det fantes i 2010. Hvert år flytter 26 millioner mennesker fra landet og inn til byene i afrikanske og asiatiske land. Urbaniseringen betyr ofte mer stillesittende liv. «Sitting down is the cigarette of the new generation» er et ordtak som har festet seg blant dem som jobber med global helse.

Vold og skitten luft. Mange fattige bor i utrygge lommer av verden, og de må vokte seg vel når de beveger seg rundt. Det betyr ofte at barn ikke får leke ute, og en joggetur rundt i nabolaget etter arbeidstid er uaktuelt. Å betale for treningsstudio er for dyrt, hvis det i det hele tatt finnes noe slikt i nabolaget. Å sykle til jobb er ikke alltid et alternativ heller, enten på grunn av forurensning eller frykt for vold. Det forskes også på om eksponering for ulike typer forurensning i seg selv kan føre til overvekt fordi det påvirker forbrenningen.

Utdanning. Det krever mye kunnskap å orientere seg i ernæringsjungelen. Mens vi i Norge har muligheten til å utdanne barn om mat på skolen, er det i mange land utfordrende nok bare å skaffe nok lærere og skolebygg til å gi barna et minimum av utdannelse. Slik fører én type fattigdom til en annen; å være fattig på utdannelse blir til fattig på helse.

Spiser opp utviklingen. En befolkning syk av fedme, lammer samfunnet på samme måte som sult og underernæring. På mange måter rammer det hardere – det er dyrere å ha en befolkning som er langtidssyke og avhengige av kostbare medisiner.

– I utviklingsland blir folk sykere og dør raskere enn i utviklede land. Overvekt står mange steder i fare for å spise opp de positive effektene av økonomisk vekst, har Dr. Margaret Chan, tidligere generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO) sagt.

En helt ny rapport fra WHO viser til en økonomisk studie som har regnet ut at overvekt blant verdens voksne befolkning koster to trillioner amerikanske dollar i året. Å investere i å forebygge fedme er derfor å investere i landets utvikling. Men i de store internasjonale diskusjonene om fedme deler landene seg i to leirer: På den ene siden står de som mener fedme er et individuelt problem som folk får løse selv. På den andre siden står de som mener fedme bare kan løses ved å stille krav til matprodusenter og myndigheter om å skape et klima som ikke fører til fedme. Frontene er steile. USA er blant landene som ønsker minst mulig regulering.

Til tross for dette greide helseministrene fra verdens økonomiske stormakter – G20 – å bli enige om å inkludere en paragraf om overvekt da de møttes for å diskutere bærekraftig utvikling på sitt toppmøte i oktober.

Så hvilken diett kan bremse fedmeepidemien?

Én ting er ekspertene enige om – det finnes ikke en enkel måte å stoppe fedmeepidemien på. Ingen vidunderkur – ingen magic bullet. Problemet må angripes fra alle kanter. Her forklarer fire av ekspertene om noe av det som blir gjort og hva som kan gjøres.  

«Vi må regulere markedsføring av usunn mat.»

Navn: Knut Inge Klepp

Stilling: Professor og direktør for psykisk og fysisk helse ved Folkehelseinstituttet. Leder et internasjonalt prosjekt om ungdomsfedme.

«Markedsføring av usunn mat og drikke har enorm påvirkning på hva slags type mat vi forbruker. Spesielt barn og unge er sårbare for de store selskapenes aggressive reklame-kampanjer. Det finnes tall som sier at 95 prosent av all reklame mot barn og unge er for produkter helsemyndig-hetene vil vi skal spise mindre av.
I 2007 foreslo Norge å få på plass et internasjonalt regelverk for å forby reklame for usunn mat og drikke for barn under 18 år. USA reiste seg opp i salen og utbrøt «You must be kidding!» Likevel, tre år etter, ble retningslinjer for markedsføring av usunne produkter til barn, inkludert reklamefrie skoler, vedtatt i Verdens helseforsamling (Verdens helseorganisasjons øverste myndighet, red.anm.). Det betyr ikke at alle landene følger opp like godt. Det er enorm motstand fra bransjen selv, usunn mat er en milliardindustri. Internasjonalt jobber sukkerindustrien på samme måten som tobakksindustrien – med en intens lobbyvirksomhet for å hindre reguleringer. Også i Norge protesterte bransjen mot lovregulering, og fikk innført en frivillig bransjeordning i stedet. Men felles regulering gjør at det blir likt for alle, hvis det er frivillig å begrense seg, vil noen oppføre seg bra og andre vil fortsette som før.»

«Næringslivet må respektere menneskerettighetene.»

Navn: Wenche Barth Eide

Stilling: Seniortilknyttet Avdeling for ernæringsvitenskap ved det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. Koordinator av forskningsnettverket «Food, Human Rights and Corporations»

«I 1948 ble retten til fullgod mat, eller adequate food på engelsk, vedtatt som en del av Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Retten er forsterket i bindende menneskerettighetskonvensjoner som har kommet senere. Medlemsstater i FN som har tiltrådt disse, er forpliktet til å respektere, beskytte og realisere rettig-hetene. For mat er formuleringen «adequate» avgjørende, for det er ikke slik at folk skal forventes å spise hva som helst. Retten betyr heller ikke at staten har plikt til å gi folk mat, men at den må legge til rette for at alle har mulighet til å skaffe seg mat. Så kan man si at selv om noe er en menneskerett, er det selvsagt ikke alle som får oppfylt denne. Men i det minste må alle statene som har tiltrådt menneskerettighetskonvensjonene jevnlig rapportere inn hvordan de forholder seg til de forskjellige rettighetene. De vet at de er under oppsyn, og det bør skape en bevissthet. Gjennom «FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter» fra 2011 er man også blitt enige om at nærings-livet må respektere menneskerettighetene i sin virksomhet. Retningslinjene forsterker samtidig statenes forplikt-else til å beskytte egne borgere mot eventuelle negative påvirkninger fra næringslivet, for eksempel gjennom reguleringer som sukkeravgift.»

«Merke usunn mat og kreve sunnere mat fra produsentene.»

Navn: Lina Mahy

Stilling: Medforfatter av ny rapport om fedme utgitt av Verdens helse-organisasjon (WHO).

«Merking av mat er én måte å informere for-brukerne om mat- og drikke-varer er sunne eller ikke. Dette er viktig fordi mange produsenter markedsfører mat og drikke til forbrukerne med slagord og merking hvor de påstår at varen er sunn. Det er utfordrende for forbrukeren. En merkeordning kan være enten detaljert informasjon om næringsinnhold eller merker som varsler at et produkt er usunt. For eksempel i Chile, et land med et av de høyeste nivåene av fedme i verden, har myndighetene bestemt at alle matvarer som over-skrider definerte grenser av kalorier, mettet fett, sukker og salt skal merkes med advarsler. Storbritannia har introdusert en «trafikklys-ordning» – rød, gul eller grønn fargekoding for å identifisere om produktene inneholder høyt, middels eller lavt nivå av energi, fett, mettet fett, salt og sukker. Men i tillegg til å merke usunn mat – må maten bli sunnere. Å fjerne transfett er nøkkelen til bedre helse. Verdens helseorganisasjon anslår at transfett hvert år fører til mer enn 500 000 dødsfall som følge av hjerte- og karsykdommer. Verdens helseorganisasjon gir en trinnvis veiledning for hvordan transfett skal elimineres fra den globale matproduksjonen. WHO oppfordrer også land til å forby usunne mat- og drikkevarer i offentlige institusjoner som barnehager, skoler, sykehus og fengsler.»

«Fedme må anerkjennes som sykdom.»

Navn: Olivia Barata Cavalcanti

Stilling: Helsedirektør i World Obesity, en paraplyorganisasjon for forskere og organisasjoner som jobber for å motvirke fedme globalt.

«Fedme er ikke som mange tror – et regnskap over hvor mange kalorier som går inn og ut av kroppen. Fedme er en sykdom. Inntil vi får anerkjent at fedme er en sykdom, er det umulig å løse problemet. Først når vi ser fedme som en sykdom på lik linje med kreft, vil folk få rett til behandling. Først da vil myndigheter forstå at fedme er et samfunnsproblem. Så lenge vi ser på fedme som et individuelt problem, vil ingen ta tak i årsakene til overvekten. Vi lever i en verden som skaper overvekt. Stillesitting, stress, biler, forurensning, markedsføring av dårlig mat. Kvinner jobber mer, og det blir mindre hjemmelaget mat. Den dårlig maten er billig, og den gode er dyr. Dette slår spesielt dårlig ut for de fattigste. Er det et valg å bo i en utrygg by hvor barna ikke kan leke ute? Når en liten avokado koster like mye som et måltid på McDonalds – er det da et valg å kjøpe det siste? Nei. Alt rundt oss skaper overvekt, og det er dette vi må gjøre noe med. Å jobbe globalt for å løse problemet er den eneste måten. Hvis bare rike land innfører regler for markedsføring, innhold og merking av mat, skyver vi problemet over på utviklingslandene. Vi ser allerede hvordan de store matprodusentene driver aggressiv markedsføring i land med mindre reguleringer. Dette er ikke en krig mot dem som lever med fedme – det er en krig mot alt det som forårsaker denne epidemien.»