Den unngåelige biffen.
Mens det i India er selve kua som er hellig, kan vurderinger av biffkjøtt blottlegge nærmest religiøse overbevisninger på vår kant av verden. I Facebook-gruppen Matgeeks genererte et innlegg som hyllet entrecôten, mer enn hundre kommentarer i en småamper debatt.
Også i veganerfora kan det gå en kule varmt enten temaet er boikott av barnesanger om lammeull, eller hvorvidt vegansk grøntfôr burde bestøves kun av ville bier, når honning står på forbudslisten i veganland der bikuber anses som menneskedrevne slaveleirer.
Mange slike debatter kan fremstå som både nerdete og fanatiske, der man i hovedsak enten dyrker den gode smak eller moralsk forargelse over utnyttelse av dyr. Men med fremleggelsen av FNs siste alarmerende klima-rapport har vi fått en kraftig påminnelse om at verdens kjøttforbruk først og fremst er en vesentlig bidragsyter til mulig klimakollaps. 83 prosent av verdens dyrkbare mark går med til husdyrhold og produserer bare 18 prosent av verdens kalorier.
«Glem» kildesortering og elbilkjøring: Å unngå kjøtt og meieriprodukter skal ifølge ny forskning være det viktigste enkeltbidrag for å minske klima-avtrykk på kloden – på alt fra klimagassutslipp, forsuring, algeoppblomstring, landutnyttelse og vannforbruk. Forskerne står nå i kø for å få oss overbevist om at alle monner drar: Ingen bør lenger le av MDGs iver for kjøttfri mandag i offentlige kantiner.
Men det er mye å hente også andre dager i uken, som ved å prioritere bærekraftige produsenter: Dersom den mest skadelige halvparten av kjøtt- og meieriproduksjonen ble erstattet av plantebasert kost, vil det utgjøre to tredjedeler av fordelene ved å kvitte seg med all slik produksjon.
Dyrevernalliansens nye merkeordning av kjøtt gjør det mulig å velge bort produsenter som ikke prioriterer dyrevelferd. Forbrukermakt har vist seg svært effektivt når slik informasjon gjøres tilgjengelig. Derfor ville en merking av en matvares miljøavtrykk, som for kjøleskap og støvsugere, virkelig monnet.
The Economist skrev i oktober om veganismens vekst og mente at sprikende datagrunnlag om utbredelsen kan skyldes feilkilder ved at folk oppgir å være grøntspisende enten fordi de er «aspirerende strebere, begrepsmessig unøyaktige eller bare rent ut hyklerske». Velger man vegansk bare fordi det er hipt, er man uansett en nyttig hykler: Selv det å spise noe mindre kjøtt må anses som et bidrag i god, vegansk ånd. Dyrene bryr seg neppe om man spiser grøntfôr fordi det er moteriktig eller fordi det smaker godt.
Den store bøygen er likevel å innse vår store, tilvendte kjøttappetitt og å kvitte oss med følelsen av at ikke noe måltid er fullendt uten kjøtt. Da trenger vi kanskje heller ikke streve så fælt med å finne alle mulige rare erstatninger for kjøttprodukter til veganergjesten, som tofupølser og nøttestek (vegan-julemat nr. 1). Vi burde alle bli flinkere til rett og slett å overse kjøttet.
Men det har lite for seg å snakke ned alt kjøtt. Å høste fra naturens overskudd gjennom forsvarlig jakt er blitt nødvendig viltforvaltning og kan vanskelig beskrives som utnyttelse av dyr slik definert av mange veganere. Kylling kan produseres bærekraftig, lønnsomt og dyrevelferdsmessig forsvarlig, med svært mye lavere klimaavtrykk enn oksekjøtt. Geiter, sau og kyr i utmark spiser gress på steder der lite annet lar seg dyrke, og overflødiggjør klimafiendtlig flyfrakt.
Dessuten kan man heller ikke snakke opp alt grønt. Produksjon av både avokado, quinoa, granateple og mandler har store miljømessige konsekvenser, også før flyfrakten er tatt med i klimaregnskapet.
Som matskribenten Michael Pollan oppsummerer noen av sine matregler: Ikke spis for mye. Spis mest grønt. Spis vill mat når du kan. Tenk på kjøtt som mat for spesielle anledninger – og: Det er ikke mat hvis det ble levert gjennom bilvinduet ditt.
For unge – som utgjør den største andelen av veganere og vegetarianere og som forhåpentligvis skal redde vår skakkkjørte verden – er grønt og bærekraftig på god vei til å bli et selvsagt valg: En no-brainer.
Grunnleggeren av verdens første vegansamfunn sa i 1944 at folk til slutt vil «føle avsky ved tanken på at mennesket én gang livnærte seg på mat fra dyrekropper».
Kanskje vil det være flyfraktet entrecôte fra den argentinske pampasen som om få år blir oppfattet som det virkelig eksentriske.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: THE ECONOMIST, THE GUARDIAN, THE ATLANTIC, «MATREGLER», MICHAEL POLLAN, NRK.NO, AFTENPOSTEN, «RIVER COTTAGE, VEG EVERY DAY», HUGH FEARNLEY-WHITTINGSTALL.
