Deale, Maryland. «Nordmenn er vanskelige å imponere», ler Marlin Fitzwater.

Vi befinner oss i et lite tettsted 50 kilometer unna Washington D.C., som har flere gudshus enn dagligvarebutikker. Fitzwater har akkurat snakket om tilværelsen som pressesekretær i Det hvite hus mot slutten av den kalde krigen.

Han har fortalt om hvordan det er å ha en jobb som går ut på å være så tett på verdens mektigste person at Fitzwaters forgjenger James Brady aldri returnerte til jobb etter å ha blitt såret i et drapsforsøk mot president Ronald Reagan i 1981. Og om dagen Fitzwater underholdt Reagan, George W.H. Bush, Richard Nixon og Gerald Ford med en «dirty joke» i 1990. Billedbeviset måtte Fitzwater smugle ut på sin siste arbeidsdag, fordi presidentens stab sjelden eller aldri frigjør bilder fra arrangementer der tidligere presidenter er samlet.

Marlin Fitzwater tilhørte en yrkesgruppe som har hatt orkesterplass til amerikansk politisk historie i over 80 år, og er selv den eneste av 13 gjenlevende pressesekretærer som har tjent to presidenter, Ronald Reagan og George Bush senior. Den erfaringen har han senere brukt til å hjelpe tekstforfatterne hos den populære TV-serien «The West Wing», som er sett av mange nordmenn.

Men da Fitzwater prøvde å fortelle sin historie til et gammelt norsk ektepar på en benk i Vigelandsparken, ble han minnet på at mange ser ut til å glemme at Det hvite hus har mer enn én ansatt. «De visste ikke helt hva en pressesekretær var, men vi hadde en flott samtale likevel», sier Fitzwater.

«Yes we tan». Også i USA er det mange som trenger litt folkeopplysning om presidentens pressesekretærer. Komikeren Sacha Baron Cohen gjorde et forsøk under et intervju med Fitzwater i 2002, da han som karakteren Ali G spurte om pressesekretærstillingen kan sammenlignes med å være en mannlig sykepleier. Han lurte også på om Hillary Clinton egentlig er lesbisk. «Bare host hvis det stemmer», hintet briten.

«Du er en idiot», svarte Fitzwater og avbrøt intervjuet.

Tolv år senere, nærmere bestemt i juni i fjor, ble 37 år gamle Josh Earnest den 30. personen i amerikansk historie til å få stillingen som presidentens pressesekretær, som i praksis går ut på å forsvare presidentens og Det hvite hus’ avgjørelser i tykt og tynt foran verdens pressekorps – uten å noen gang gi uttrykk for sine egne meninger. Earnest blir trolig pressesekretæren som følger Barack Obama ut av Det hvite hus i 2017.

Josh Earnest blir trolig pressesekretæren som følger Barack Obama ut av Det hvite hus i 2017.

Selv om mye av jobben går ut på å «krangle» med pressen om temaer som helsereformer og innvandring, har den nåværende pressesekretæren blant annet rukket å bli kjent for en pressekonferanse som egentlig skulle dreie seg om terrorgruppen IS’ herjinger i Irak og urolighetene øst i Ukraina. I stedet ble den husket for at sekretæren tok et oppgjør med Twitter-hashtager som #tansuit og #YesWeTan, som oppsto i samme rom dagen før.

«Presidenten står bak avgjørelsen om å bruke sommerdressen sin under gårsdagens pressebriefing. Han er svært fornøyd med valget», slo Earnest fast foran et humrende pressekorps, før det nok en gang ble gjort et forsøk på å snakke om mer alvorlige temaer.

Startet i regnværet. Pressen i Washington har opplevd amerikansk historie på nært hold, helt siden Theodore Roosevelt opprettet et presserom for journalistene i Det hvite hus – angivelig fordi han syntes synd på dem en dag han så dem stå utenfor i regnet. En egen stilling for å holde orden på ulveflokken de hadde sluppet inn portene, ble derimot ikke opprettet før fem presidenter senere.

I 1929 fikk George Akerson æren av å bli den første pressesekretæren, men Akerson fikk også den utakknemlige oppgaven å håndtere en Herbert Hoover med et så anstrengt forhold til pressen at han nektet å svare en reporter som spurte om han hadde kost seg på en baseballkamp i 1932 – et spørsmål tidligere president Warren Harding besvarte med over 200 ord over ti år i forveien.

Akerson holdt ut i to år før han forlot Washington og tredoblet lønnen i en PR-stilling hos Paramount i New York.

Cowboy-blemme. Av de 30 personene som har fungert som pressesekretærer, blir Marlin Fitzwater omtalt som «unik» av forfatter W. Dale Nelson i boken «Who Speaks for the president», fordi Fitzwater måtte håndtere to så forskjellige personligheter som George Bush senior og «filmstjernen» Ronald Reagan. Selv beskriver Fitzwater begge som likable.

«Bushs stil var mer personlig. Han ønsket diskusjoner om hvert tema, noe som gjorde at jeg tilbrakte sikkert 80 prosent av tiden min i møter eller i Det ovale kontor. Reagan ønsket et skriftlig sammendrag av argumenter og motargumenter før han bestemte seg for noe. Men begge presidentene skjønte pressens behov og utfordringene som lå i min jobb», sier Fitzwater. 

Som bindeleddet mellom presidenten og en gjeng med journalister som mot slutten av 1980-tallet var i konstant beredskap i tilfelle presidenten skulle trykke på atomknappen, måtte Fitzwater tenke nøye over hvordan han ordla seg. Én gang måtte han beklage overfor pressen for å ha spøkt med at han spiste «dansker» til frokost, riktignok i betydningen av wienerbrød.

Verre kunne det gått da pressen ville vite om amerikanerne kom til å svare på Sovjet-leder Mikhail Gorbatsjovs forslag om å stoppe våpeneksporten til Nicaragua. Journalistene måtte gripe etter ordboken da Fitzwater, oppgitt over Gorbatsjovs stadige forsøk på å fremstille Sovjet som en hvit ridder i nedrustingen, uttalte at Sovjet-toppen kastet ut nedrustningsforslag som en drugstore cowboy. 20 år etter kaller Fitzwater formuleringen som den største tabben i karrièren.

«Drugstore Cowboy er et gammelt uttrykk fra ungdommen om mennesker som gir løfter de ikke kan holde. Jeg gikk rett til presidenten og tilbød meg å si opp. Det gikk aldri så langt, men det kunne blitt stygt. Selv om pressen skrev «Fitzwater kaller Gorbatsjov en drugstore cowboy», tror jeg ikke sovjeterne fikk det med seg.»

Har du kommet på et bedre uttrykk i ettertid?

«Kanskje ikke like fengende, men jeg kunne bare sagt at vi ikke kunne svare på en uttalelse vi ikke har mottatt. Det var jo egentlig det jeg prøvde å si.»

Hvor lenge plaget det deg?

«Det plager meg fortsatt i dag. Mest fordi det gir inntrykk av at jeg ikke respekterte Gorbatsjov. I dag synes jeg han er en av de modigste lederne i det forrige århundret», sier Fitzwater, som fortsatt husker juledagen i 1991 da han bladde igjennom TV-kanalene på jakt etter en gudstjeneste. I stedet endte han opp med å se på overføringen fra statene som i tur og orden fikk sin selvstendighet på Sovjetunionens siste dag.

«Det var ingen korrespondenter eller andre som forklarte hva som skjedde. Men det må likevel ha vært den mest spesielle form for presskonferanse jeg har sett.»

Fenget millioner. I USA ble pressekonferanser med amerikanske presidenter det som for alvor fikk medienes menn og kvinner til å kle seg skikkelig. På 1980-tallet prøvde pressesjef James Brady, som i dag har fått presserommet i Det hvite hus oppkalt etter seg, å innføre en kleskode som befant seg et sted mellom «T-skjorte og bryllupsantrekk», etter at han så en TV-tekniker entre presidentens bolig iført en T-skjorte som spurte «Did you get yours today?».

Jobben på gulvet lot seg ikke like godt gjøre i dress og slips, men på podiet ble derimot en dresskledd John F. Kennedy den første presidenten til å holde direktesendte pressekonferanser med jevne mellomrom. Den første av disse ble holdt foran over 400 reportere, fem dager etter at han ble tatt i ed i 1961. Mens hans populære kone Jackie mente at pressen skulle gis «minimal mengde informasjon med maksimalt mengde høflighet», svarte presidenten på 31 spørsmål på 38 minutter denne januardagen.

Pressesekretær Pierre Salinger var overbevist om at TV-mediet var kommet for å bli. Andre var derimot redde for hva som kunne skje hvis presidenten sa noe feil på direktesendt fjernsyn. The New York Times-profilen James Reston kalte direktesendingene fra Det hvite hus for «det skumleste påfunnet siden rockeringens oppfinnelse».

«Jeg synes det gikk bra. Hvor mange tror du så på?» spurte Kennedy sin pressesekretær da «debuten» var unnagjort.

Svar: 60 millioner amerikanere.

Møter skandalene. Til tross for det utrettelige grovarbeidet som legges ned, er det skrevet utallige bøker om USAs historie uten at presidentens pressesekretærer er nevnt.

«Pressesekretærene er i en mellomstilling. De er talerør for presidenten, men samtidig ikke inne i den politiske kommandokjeden. I tillegg har det variert hvor god relasjon de har hatt med sin egen sjef. De kan lett havne under radaren», sier USA-ekspert Svein Melby.

Flere av sekretærene har dog skrevet egne bøker om sine opplevelser som presidentens stemme utad – noen mer vellykkede enn andre.

Flere av sekretærene har dog skrevet egne bøker om sine opplevelser som presidentens stemme utad – noen mer vellykkede enn andre. 

Scott McClellan, som bar pressesekretærtittelen i tre år under George W. Bush, er blitt kjent for oppgjøret han tok med gamlesjefen i boken «What happened». Her hevdet han at en Bush-administrasjon i konstant valgkampmodus dekket til sannheten om Irak-krigen for å selge den inn til egne velgere. To år etter boken kom ut, brente han alle republikanske broer ved å støtte Barack Obama i presidentvalgkampen.

«What happened» gikk rett til topps på The New York Times’ bestselgerliste, men gikk ikke rett hjem hos alle pressesekretærene.

«Den boken ga noe av det verste ettermælet jeg har sett. McClellan burde ha gått av hvis han var så imot sin egen sjef», sier Fitzwater, som selv har gitt ut boken «Call The Briefing». Her nevnes ingen uenigheter mellom ham selv og presidentene han har tjent.

«Jeg var uenig i noen av Reagans valg, men jeg har aldri sagt til noen hva det var. Jeg håper aldri noen finner det ut heller», sier han.

«Jeg var uenig i noen av Reagans valg, men jeg har aldri sagt til noen hva det var. Jeg håper aldri noen finner det ut heller», sier han.

Andre ganger har presidentene selv vært skyld i pressesekretærenes ettermæle. Watergate-skandalen er blitt en av de mest ydmykende episodene – også fra pressesekretærenes ståsted. Ti måneder etter å ha kalt hendelsen i 1972 for et «tredjegrads innbruddsforsøk», forsuret pressetalsmann Ron Ziegler stemningen i presserommet ved å si at alle hans uttalelser i den samme perioden skulle betraktes som ugyldige.

Zieglers etterfølger, Jerald terHorst, hadde stillingen i nøyaktig én måned før han ble den første pressesekretæren som selv avbrøt samarbeidet på grunn av uenighet med presidenten. Det skjedde da president Gerald Ford valgte å benåde Nixon for nettopp Watergate-skandalen.

Senere har også Bill Clintons Lewinsky-affære, som han løy om til både pressesekretæren og resten av USA, satt presidentens menn på prøve.

«Det må utvilsomt ha vært vanskelige arbeidsforhold under Watergate-skandalen og Lewinsky-saken. Det er i alle fall to åpenbare tilfeller der presidentene ikke snakket sant», mener Svein Melby.

Kvinneproblemer. Tilbake i Maryland innser Marlin Fitzwater også at pressesekretærrollen har sine egne kvinneproblemer: Presidentens menn er nemlig fortsatt ... menn.

«Det er synd det har vært få endringer, men kvinner har historisk sett blitt behandlet dårlig i denne bransjen», sier han.

To kvinner har riktignok hatt posten som pressesekretær. Dee Dee Myers fikk jobben som 31-åring under Bill Clinton, men fikk aldri innpass i presidentens innerste sirkel i løpet av hennes 23 måneder i jobben. I Tony Snows sykefravær ble også 35 år gamle Dana Perino tildelt jobben under president Bush. Hun fikk gode skussmål, men vakte oppsikt da hun spøkte med sin unge alder under et radioshow i 2007, ved å si at hun fikk panikk da hun ble stilt et spørsmål om Cuba-krisen uten å vite hva den innebar.

Fitzwater tror uansett at den mannsdominerte bransjen er i ferd med å mykne opp. Selv han er heller ikke fremmed for å forholde seg til kvinner i lederroller. Heller ikke de som kommer fra Norge.

«Hvordan går det med Gro Harlem Brundtland? Hun ga oss mye juling med sitt miljøengasjement.»