Én mann og ni tidssoner.
I siste sesong av Netflix-serien «House of Cards» fremstilles Russlands president som en egenrådig, upålitelig, lettfornærmet og følelsesstyrt statsleder, spilt av en dansk skuespiller med sleivete kroppsspråk og dårlig skjult ytre likhet med Putin. Rollefigurens katastrofale mangel på samarbeidsvilje med Vesten fremstår mest av alt som parodisk, på samme måte som scenen der Pussy Riot spiller seg selv som festbremser på en middag i Det hvite hus under presidentens statsbesøk i USA.
Karikert eller ei: «Viktor Petrov» er i stor grad representativ for bildet som tegnes av Putin i Vesten, der mediedekningen selvsagt lider under manglende russisk åpenhet og tilsvarende liten kjennskap til presidentens agenda. Den, om den finnes, er blitt ytterligere uklar av folkerettsbrudd, separatiststøtte og informasjonsmanipulering – som igjen gir liv til gamle rykter rundt Putins brutale metoder på vei til makten.
Kanskje må man likevel, så langt det er mulig, prøve å forstå Putin og hans stadig mer utsatte posisjon som leder for verdens største land og en kompleks stormakt. I så måte er det en interessant øvelse å se to vidt forskjellige dokumentarfilmer om den russiske presidenten.
Den ferske «Putin’s Way» som ble vist på NRK i mars, gir et dystert portrett av Putin og fremlegger rystende dokumentasjon på maktmisbruk og fordekte agendaer, som hevdes å være lite annet enn en videreføring av det Putin ble opplært til i KGB: Å føre utlendinger bak lyset.
Inntrykket blir ikke bedre av at presidenten beskrives som en mann som «når han føler seg truet, lik en rotte trengt opp i et hjørne, angriper. Igjen og igjen.»
En annen dokumentar, «I, Putin – A Portrait» fra 2012, i tiden like etter at Putin tok fatt på sin tredje presidentperiode, er laget av tyske Hubert Seipel som var første vestlige journalist til å følge Putin tett over flere måneder. Når presidenten lavmælt letter på sløret i tête-à-tête-samtaler med Seipel, føles det viktig – til tross for Putins åpenbare kontroll med regien – fordi det manifesterer informasjonsvakuumet så tydelig.
På spørsmål fra Seipel om hva han tror er grunnen til at Vesten har en så negativ innstilling til ham, gir presidenten til kjenne sin sterke motvilje mot å bli tvunget inn i et vestlig, demokratisk verdensbilde:
«Det er frykt. Frykt for Russland. Vår størrelse, våre atomvåpen, våre evner på mange områder. Men det er en gammel tenkemåte. Vesten har et evig krav: Vær som Vesten. Aksepter Vestens regler. Nei.»
Parallelt med dette blir vi minnet om irritasjonen som preget Putin da han ikke umiddelbart ble tatt inn i varmen av Europa i starten av sin presidentkarrière. I en tale til den tyske riksdagen i 2001, sa han:
«I dag tas det avgjørelser noen ganger uten oss, vi blir bare bedt om å gi vår støtte. (…) Er det ekte partnerskap?» På perfekt tysk avslutter Putin en oppramsing av slike avgjørelser med «und so weiter, und so weiter» – som for å understreke sin sårhet.
Russlands størrelse er valuta for global innflytelse, og Putins store frykt er at lappeteppet der bitene bare unntaksvis utgjør en naturlig enhet, skal gå opp i limingen. Hvor langt er Putin villig til å gå for å holde de mange enhetene, republikkene og etniske gruppene samlet?
Mange forklarer Putins politiske rasjonale ut fra erfaringene som KGB-offiser i Dresden fra 1985 til 1990, der han i 1989 ble vitne til opprøret mot ettpartistaten som fikk Øst-Tyskland til å kollapse i løpet av en drøy måned. The Guardian omtaler betydningen av opplevelsen, under tittelen «Putins view of power was formed watching East Germany».
I Øst-Tyskland var den stående ordren fra KGB, ifølge Putin selv, å ikke gripe inn, men la innbyggerne løse sine interne problemer på egen hånd.
Få har knapt hørt om den moldovske regionen Gagausia. Den ønsker nå, på lik linje med Transnestria som også grenser til Ukraina, med Russlands støtte å løsrive seg fra Moldova – en tidligere sovjetstat og Europas fattigste land. Moldova har inngått en handelsavtale med EU og er dermed kommet i skvis mellom Europa og Russland. Det lyder urovekkende kjent.
19. mai deltar Moldova i Eurovision Song Contest med sangen «I want your love».
Hva svarer Putin?
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: HUBERT SEIPEL: «I, PUTIN – A PORTRAIT» (2012), GILLIAN FINDLAY/PBS.ORG: «PUTIN’S WAY» (2015) POLITICO.COM, THE GUARDIAN, KLASSEKAMPEN, WIKIPEDIA, BROOKINGS INSTITUTION
