Politisk drap. Drapet på tidligere visestatsminister Boris Nemtsov sent på kvelden 27. februar, var symbolsk på mer enn én måte. Drapsmenn slo til i hjertet av Moskva, rett ved Kreml, bak Vasilij-katedralens berømte løkkupler. Fem tsjetsjenere ble pågrepet for drapet, men hvem som egentlig sto bak, er høyst uklart.
Men Nemtsov, en av president Vladimir Putins argeste kritikere med omfattende kjennskap til Kreml og dets politiske irrganger, utgjorde ingen direkte politisk fare for Putin. Presidenten har gjennom sine 15 år ved makten, gjennom ensretting av medier, undertrykkelse av politisk opposisjon og det sivile samfunn – og godt hjulpet av økonomiske oppgangstider – festet et hardt grep om makten i Russland.
Men drapet på Nemtsov kan være begynnelsen på noe nytt, selv om politiske drap ikke har vært noen sjeldenhet i Russlands historie, heller ikke etter 1991.
Det uventede. Det uventede kan skyve utviklingen i en annen retning enn det man skulle tro. Det uventede skjedde 28. mai 1987.
Mathias Rust, en 19 år gammel tysk småflypilot, fløy usett av Sovjetunionens luftforsvar fra Finland til Moskva, sirklet over Kreml, over en bro over Moskva-elven, og landet bak Vasilij-katedralen. Broen heter Bolsjoj Moskvoretskij most. Det var nettopp her Nemtsov endte sitt liv.
Rusts stunt utfordret Kreml. Og om det ikke førte direkte til at Sovjetunionen brøt sammen i 1991, viste det i det minste at den østerrikske statsmann fyrst Metternich på tidlig 1800-tall hadde rett i sin observasjon: «Russland er aldri så sterkt som det ser ut til. Russland er aldri så svakt som det ser ut til». Og nå har igjen det uventede skjedd. Foreløpig vet vi ikke hvilken retning utviklingen tar.
Hybridland. President Vladimir Putin virker sterk. Han har stor oppslutning, også om sitt prosjekt. Det går ut på å gjenreise Russlands storhet, makt, ære og innflytelse og gjøre landet til en slags hybrid av det tsar-russiske imperium og Sovjetunionen, uten sistnevntes kommunistiske, ideologiske fundament.
Tsar-Russlands, eller rettere Moskva-rikets, historie er en historie om ekspansjon og sammentrekning, men mest ekspansjon. Fra fyrst Ivan III kom på tronen i 1462 og frem til 1914, ble Moskva-riket utvidet med gjennomsnittlig 80 kvadratkilometer hver dag.
Russlands historie er ekspansjon. Bare ett sted har det aldri vært krig mellom Russland og et naboland. Dette stedet er den norsk-russiske grense i nord.
Russlands historie er ekspansjon. Bare ett sted har det aldri vært krig mellom Russland og et naboland. Dette stedet er den norsk-russiske grense i nord.
I 1565 bygde den russiske munk Trifon en kirke ved «elven Paz» (den vi kaller Pasvik) til ære for Russlands to første helgener fyrstene Boris og Gleb, sønner av Vladimir den store av Kiev. Kirken (bildet under) ligger på vestsiden av elven, mens grensen mellom Russland og Norge i området ellers følger elveløpet.
Kirken er også et symbol, på flere måter. En brosjyre om dens historie, utgitt i Russland i 1999, sier litt om bakgrunnen for det siste årets dramatikk i europeisk og verdens historie, og avslører kanskje noe om tankegangen bak Putins handlinger. Brosjyren sier:
«Den hellige Boris og Glebs kirke har en viktig betydning for den russiske stat som et ubestridelig bevis for at russiske mennesker har tilegnet seg dette land.»
Dét er ingen overraskelse; konger og fyrster har gjennom tidene bygd kirker og festningsverker som synlige tegn på eierskap til et landområde.
Brosjyren sier videre: «[Kirken] ligger på Russlands aller ytterste nordvestlige grense. Det er bare å gå et hundretalls meter nordover fra kirken, og der er det norsk jord.» (red. utheving)
Det går en grense også for Russland, og i nordvest er den 196 km lang og fastsatt endelig i 1826.
Fakta |
Den russiske diasporaenBegrepet brukes om etniske russere som er bosatt utenfor Russland. Antallet er estimert til å være mellom 20 og 30 millioner mennesker, de fleste av dem bosatt i tidligere sovjetrepublikker. Russland brukte argumentet om behovet for å beskytte disse etniske russerne for å legitimere annekteringen av Krim. I tidligere sovjetrepublikker: estimert antall – i prosentandel av befolkningen (årstall som utgangspunkt for estimatet). Ukraina: 8 300 000 – 17,3 prosent (2001). Kasakhstan: 4 500 000 – 23,7 prosent (1999). Usbekistan: 1 600 000* – 5,5 prosent (1996). Hviterussland: 800 000 – 8,3 prosent (2009). Kirgisistan: 600 000 – 12,5 prosent (1999). Latvia: 570 000 – 26,2 prosent (2013). Moldova: 370 000 – 5,9 prosent (2004). Estland: 310 000 – 24,8 prosent (2011). Turkmenistan: 300 000 – 4 prosent (2003). Litauen: 180 000 – 5,8 prosent (2011). Aserbajdsjan: 140 000 – 1,3 prosent (2009). Tadsjikistan: 68 200 – 1,1 prosent (2000). Georgia: 67 671 – 1,5 prosent (2002). Armenia: 14 660 – 0,5 prosent (2002). * Tallet er svært usikkert. Nyere estimater anslår den russiske diasporaen til å være på 600 000. I utvalgte andre land: USA: 3 100 000 – 1 prosent (selvrapportert etnisitet i 2007, 400 000 er født i Russland). Tyskland: 1 213 000 – 1,5 prosent (2014). Norge: 16 800 – 0,3 prosent (2015). Kilder: Wikipedia, CIA World Factbook, SSB
|
Beskyttelsen av de russisktalende. Selv om rundt 10 prosent av Sør-Varangers befolkning i dag er russisktalende eller russisk-norske borgere, kan vi, i motsetning til Ukraina, Kasakhstan, Usbekistan, Estland, Latvia, Litauen og Moldova med flere, være forholdsvis trygge. Vladimir Putin gjør ikke krav, i det minste ikke foreløpig, på å representere og beskytte disse russisktalendes interesser i Finnmark.
Men det er nettopp det han gjør andre steder i det såkalt postsovjetiske området, altså land som på et eller annet vis har vært innlemmet i Sovjetunionen. Det er det han gjør i Øst-Ukraina, der separatistene forlengst ville vært slått om det ikke hadde vært for omfattende russisk militær- og økonomisk bistand.
Det var det han gjorde på Krim, med historisk henvisning til blant andre Boris og Glebs far, Vladimir den store, (958–1015). Vladimir, Volodymyr på ukrainsk, hadde skandinaviske røtter. På norrønt het han Valdemar Sveinaldsson. En av hans nære slektninger var Håkon Ladejarl. Akkurat denne forbindelsen hopper Putin lett bukk over.
«Her (på Krim) er det urgamle Khersoneus, stedet der den hellige fyrst Vladimir ble døpt», sa han i talen til den russiske nasjonalforsamling 18. mars 2014, da han formelt annekterte Krim.
Akkurat dette punktet har han stadig gjentatt, for å skape inntrykk av at Krim alltid har vært russisk.
«Landsmenn» kaller han russisktalende, spesielt de rundt 25 millioner som var bosatt i de 14 statene som ble selvstendige etter at Sovjetunionen ble oppløst 25. desember 1991. «Landsmenn» kalles de, også i den russiske utenrikspolitiske doktrine, selv om de har et annet statsborgerskap. Hvis det ikke lykkes å innlemme dem i Russland, gjennom direkte erobring, militært eller økonomisk press, eller med lokkemidler, tiltar han seg likevel retten til å representere og forsvare dem.
Selektive argumenter. Hva Putin videre sa i talen til begge kamre i den russiske nasjonalforsamlingen da han innlemmet Krim i Russland: «Vi (ukrainere og russere) er ett folk. Kiev er alle russiske byers mor.»
Rett nok, Kiev var sentrum for den første russiske statsdannelsen, Rus. Men andre byer, først og fremst Moskva, steg frem som maktsentra i middelalderen. Det kan i høyeste grad diskuteres om Moskva er en videreføring av Kiev-riket.
Det som skjer i forholdet mellom Ukraina og Russland er en krenkelse av alle internasjonale normer og regler som møysommelig er blitt bygd opp etter annen verdenskrig. Selektive historiske argumenter brukes for å rettferdiggjøre det som egentlig er en invasjon og en «lav-intensitetskonflikt» i Øst-Ukraina. For familiene til de vel 5000 som har mistet livet under kampene, er det lite trøst at dette kalles lavintensitet.
Selektive historiske argumenter brukes for å rettferdiggjøre det som egentlig er en invasjon og en «lav-intensitetskonflikt» i Øst-Ukraina. For familiene til de vel 5000 som har mistet livet under kampene, er det lite trøst at dette kalles lavintensitet.
Men det er mangelen på respekt for et annet land, som engang har vært en del av det russiske indre og ytre imperium, som er hovedproblemet.
I svært mange russeres tenkning anses ikke Ukraina som ’utlandet’. Ukrainerne kalles på folkemunne «lillerussere». Det kommer til uttrykk i munnhellet: «Kuritsa ne ptitsa i Ukraina ne zagranitsa», «En høne er ikke en fugl, og Ukraina er ikke utlandet».
Med andre ord: Hverken de gamle vasallstatene i Øst-Europa, eller de republikkene som var en del av Sovjetunionen, er egentlig utlandet. De tilhører Russlands interessesfære, og Russland tiltar seg rettigheter i disse landene, om de er aldri så mye suverene og selvstendige stater.
Fakta |
Eurasisk samarbeid8. desember 1991 erklærte Russland, Ukraina og Hviterussland dannelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Ytterligere åtte sovjetrepublikker ble med i SUS 21. desember samme år. Sovjetunionen ble oppløst få dager senere, 25. desember 1991. Estland, Latvia og Litauen er de eneste av de 15 tidligere sovjetrepublikkene som aldri har vært medlemmer av SUS. Georgia ble medlem i 1993, men trakk seg ut i 2008–2009. Turkmenistan er anerkjent som nøytral stat av FN, og har status som uoffisielt tilknyttet medlem av SUS. Selv om Ukraina var en av de tre opprinnelige grunnleggerne og ratifiserte opprettelsesavtalen i desember 1991, valgte Ukraina å ikke ratifisere SUS-charteret i 1993 fordi landet er uenig i formuleringen at Russland er den eneste lovlige etterfølger av Sovjetunionen. Ukraina har derfor deltatt i SUS, men ikke vært et offisielt medlem. 19. mars 2014, etter at Russland annekterte Krim, ble det opplyst at Ukraina vil trekke seg ut av SUS. I 1994 undertegnet de tre stormaktene USA, Storbritannia og Russland samt Ukraina det såkalte Budapest-memorandumet. Avtalen var en del av ikkespredningsavtalen av atomvåpen og forpliktet stormaktene til å respektere Ukrainas grenser og avstå fra å bruke makt mot Ukraina, mot at Ukraina overlot sine atomvåpen, da verdens tredje største atomvåpenlager, til Russland. Etter at Kasakhstan og Hviterussland underskrev avtalen noe senere, ble Russland den eneste atommakten blant de tidligere sovjet-statene. I 1997 undertegnet Russland og Ukraina en bilateral vennskaps- og samarbeidsavtale. I artikkel 2 står det at naboene «respekterer hverandres territoriale integritet og bekrefter ukrenkeligheten av grensene mellom dem.» Det eurasiske økonomiske fellesskap (EAEC) ble etablert i 2000 mellom Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. Armenia, Moldova og Ukraina hadde observatørstatus. EAEC ble erstattet av Den eurasiske økonomiske union (EEU) 1. januar 2015, en økonomisk union mellom Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Armenia ble medlem av EEU allerede 2. januar, og Kirgisistan er i ferd med å bli medlem. Tadsjikistan forhandler om medlemskap. Usbekistan forhandler om en handelsavtale med EEU. Moldova, Ukraina og Georgia er blitt tilbudt en samarbeidsavtale med EEU, men valgte 21. mars 2014 i stedet å starte forhandlingene med EU. Utbryterregionene Transdnjestr (Moldova), Donetsk og Lugansk (Ukraina) og Sør-Ossetia og Abkhazia (Georgia) har imidlertid uttrykket et ønske om samarbeid med EEU. Kilder: Wikipedia, Aftenposten, NTB, The Economist
|
Interessesfærer. Denne interessesfæretenkningen, som kom så klart til uttrykk på Jalta-konferansen 4.–11. februar 1945, gjelder fortsatt i Kreml.
Det er en variant av den såkalte Brezjnev-doktrinen. Den sovjetiske partisjef Leonid Brezjnev formulerte det slik i en tale i Warszawa 13. november 1968:
«Når krefter som er fiendtlig innstilt til sosialismen, forsøker å snu utviklingen i et sosialistisk land mot kapitalismen, blir det ikke bare et problem for dette landet, men et felles problem og anliggende for alle sosialistiske stater.»
Etter 21. august 1968 og invasjonen i Tsjekkoslovakia ble doktrinen formulert for å rettferdiggjøre invasjonen og det sovjetiske hegemoni i Øst-Europa, altså Sovjets interessesfære.
Russland, det vil si Moskva-ledelsen, tenker fortsatt slik. Russland, representert ved Putin, tiltar seg også en rett til å representere andre nasjonaliteter som en gang var innelåst i det Vladimir Iljitsj Lenin kalte «folkenes fengsel», altså det russiske tsarveldet. Det var et fengsel han, og deretter Stalin, raskt gjenoppbygde etter seieren i borgerkrigen.
Portene på dette fengselet ble åpnet annen juledag 1991, da Sovjet-unionen ble oppløst og den russiske trikoloren heist i Kreml etter at det røde flagget med hammer og sigd var blitt firt.
Etter at Boris Jeltsin hadde gått inn for en desentralisering av makten i Russland, og noen forsøkte seg på løsrivelse fra Den russiske føderasjon (Tsjetsjenia i 1994), strammet Putin til igjen da han ble president. Siden har han beholdt jerngrepet rundt den russiske føderasjons udelelige territorium.
Dype spor i psyken. Oppløsningen av Sovjetunionen satte dype spor i den russiske psyke. Flere ganger, både i Georgia i 2008, i 2014 og 2015 i Ukraina har vi fått demonstrert at den russiske ledelsen ikke vil akseptere fullt ut at eks-sovjetiske republikker, Georgia, Estland, Latvia, Litauen og ikke minst Ukraina er fullt ut selvstendige stater med rett til å følge sin egen vei. Spesielt ikke fordi de altså har russisktalende minoriteter, til dels som en følge av sovjetisk folkeforflytnings- og maktpolitikk.
Putins beryktede uttalelse, at «oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret», er det klareste bevis for denne tankegangen. Det er ikke overraskende at en tidligere oberstløytnant i KGB tenker med utgangspunkt i begrepet irredentisme, av det italienske ordet irredenta, ubefridd. Men han har mange meningsfeller.
Irredentisme går ut på at en stat mener å ha rett til å representere mennesker og også annektere områder i en annen stat hvis disse har samme språk, etnisitet eller kan ha tilhørt «moderlandet».
Prinsippet har vært styrende for Moskva helt siden Putin kom til makten som Boris Jeltsins utpekte etterfølger nyttårsaften 1999. Også Jeltsin forsøkte seg, men uten å gripe til makt. I 1993 ønsket Jeltsin å få de andre landene i det som da var Samveldet av selvstendige/uavhengige stater (SUS) til å gå med på å gi russisktalende en «spesiell status». Forsøket mislyktes.
Men tankegangen og prinsippet ligger bak invasjonen og deretter anneksjonen av Krim. Som Putin selv sa det 18. mars i fjor: «Krim har alltid vært russisk i våre hjerter.» Det er styrende for Russlands opptreden i Øst-Ukraina.
Det er ytterst tvilsomt om estere, latviere og litauere – og ukrainere – føler at de er «ubefridd». Det er også høyst usikkert om de mange etniske russere i disse landene har de samme følelser som Putin mener å ha. Selv om Baltikum og Russland deler en lang historie, helt fra området ble erobret under Den store nordiske krig i begynnelsen av 1700-tallet, var det først i sovjettiden at befolkningssammensetningen ble endret som følge av stor russisk innflytting.
Tallene viser at 25 prosent av Estlands, 27 prosent av Latvias og 6 prosent av Litauens befolkning er russisktalende. Men – etter en periode med sterke motsetninger og en diskriminerende holdning fra disse landenes myndigheter overfor den russisktalende befolkningen (og mange andre nasjonaliteter, hviterussere, ukrainere etc.) – ser vi nå at antallet såkalte «ikke-borgere» er gått kraftig ned.
Folkerettslig er det tvilsomt om Russland har en spesiell rett til å beskytte sine «landsmenn» i utlandet, hvis disse landsmennene/kvinnene ikke er borgere av Den russiske føderasjon.
Doktriner og avtaler. Likevel står altså dette å lese svart på hvitt i den russiske utenrikspolitiske doktrine, godkjent av presidenten 12. februar 2013:
Artikkel 1.d. «sikre en altomfattende beskyttelse av rettigheter og legitime interesser til russiske borgere og landsmenn som bor i utlandet …»
Doktrinen er sammen med den militære doktrine som kom i en siste utgave i desember 2014, de to viktigste grunnlagsdokumentene for russisk utenriks- og forsvarspolitikk. Ingen burde derfor vært overrasket over at Russland faktisk gjorde det landet gjorde, og som kulminerte med en ren annektering av Krim.
Krim har vært ukrainsk territorium siden 1954, et territorium som ble garantert som udelelig i Budapest-avtalen fra 1994, da Ukraina oppga sine atomvåpen. Russland og USA ga da garantier om å «respektere Ukrainas selvstendighet og suverenitet innenfor dets eksisterende grenser». Dette ble gjentatt i en russisk-ukrainsk avtale i 1997. Garantiene er ikke verdt papiret de ble skrevet på.
Russland ser også suverent bort fra sine egne lovregler, formulert i den utenrikspolitiske doktrine, paragraf 31, under overskriften «Lovregler i internasjonale forbindelser»:
«Det er uakseptabelt at militære intervensjoner og annen form for innblanding utenfra som undergraver grunnlaget i folkeretten basert på prinsippet om staters likhet, blir gjennomført under dekke av prinsippet om ’ansvar for å beskytte’.»
Men det er ansvar for å beskytte landsmenn i utlandet som ble brukt som begrunnelse på Krim, og blir brukt i Øst-Ukraina.
Trussel fra vest. Russlands militære doktrine fra desember 2014 sier nå rett ut at NATO er den største trussel mot Russlands sikkerhet. Doktrinen lister opp en rekke punkter som utgjør ytre trusler mot Russlands sikkerhet. Blant disse er:
- Forsøket på å gi NATO en global funksjon, og – vel å merke – flytte NATOs infrastruktur nærmere Russlands grenser. Eller som Putin sier det: «helt inn på vårt gjerde».
- Utplassering av militære styrker i områder tett ved Russlands grenser, på land eller til vanns.
- Utplassering av rakettforsvar.
- Territorielle krav mot Russland og dets allierte, og innblanding i indre anliggender.
Det er flere, men disse er de viktigste i forholdet til Vesten. Putin oppfatter vestlig politikk som en beleiring av Russland og forsøk på å tvinge Russland inn i et hjørne.
Putins doktrine er å gjenvinne det sovjetstaten tapte i 1991, de økonomiske, politiske og geopolitiske aktiva, så å si. Dette kan skje med ulike midler, diplomati, økonomisk press, militært press, og ikke minst, en forfinet propaganda rettet både innover og utover. Propagandaen er massiv, og den foregår både i sosiale og tradisjonelle medier.
De baltiske land, som var raske med å søke seg ryggdekning fra EU og NATO i 2004, er nok tapt for Russland. Men det betyr ikke at Russland ikke bruker sitt mest effektive våpen til nå, energileveranser, som brekkstang overfor disse landene. Litauens president Dalia Grybauskaite sier rett ut at Russland bruker sin monopoliststilling som gassleverandør til å presse Litauen. Lignende press har både Estland og Latvia, og ikke minst både Hviterussland og Ukraina fått oppleve.
Fakta |
Vladimir PutinVladimir Vladimirovitsj Putin født i Leningrad – nå St. Petersburg – 7. oktober 1952. Etter fullførte studier på det prestisjetunge juridiske fakultetet på statsuniversitetet i St. Petersburg i 1975, begynte han i sikkerhetstjenesten KGB hvor han arbeidet som agent i 16 år. I 1991 gikk han inn i politikken i St. Petersburg, flyttet til Moskva i 1996 og steg raskt i gradene i presidentadministrasjonen. I 1998 ble han sjef for KGB-etterfølgeren FSB. I 1999 ble han utnevnt til statsminister av daværende president Boris Jeltsin. Da Jeltsin uventet gikk av 31. desember 1999, ble Putin fungerende president. Formelt valgt til president i mars 2000 og gjenvalgt for en ny fireårsperiode i mars 2004. 8. mai 2008 overtok han vervet som statsminister under president Dmitrij Medvedev. Russisk grunnlov slår fast at man ikke kan sitte i mer enn to presidentperioder på rad. Etter at grunnloven ble endret i 2011 og presidentperioden utvidet til seks år, vant Putin presidentvalget og ble gjeninnsatt som president 7. mai 2012. Kilder: Wikipedia, Aftenposten, NTB
|
Viser styrke. Putin har brukt den økonomiske oppgangen siden han ble president, som skyldes rett og slett at olje og gassprisene begynte å stige fra 2001, til å skape seg popularitet i egen befolkning ved å betale ut lønninger og pensjoner, som lenge hadde blitt holdt tilbake. Han har også brukt Russlands stilling som storleverandør av spesielt gass, rundt 30 prosent av EUs gassforsyning kommer fra Russland, til å styrke Russlands geopolitiske stilling. I motsetning til Norge, der det er uttalt politikk at energileveranser skal være apolitiske, bruker Russland sine enorme ressurser også som politisk våpen.
Og Putin har blant annet brukt de enorme inntektene – 70 prosent av all russisk valutainntjening og halvparten av inntektene i landets statsbudsjett kommer fra energi – til å styrke forsvaret. Russland skal bruke 4000 milliarder kroner fra 2011 til 2020 på å styrke forsvaret, i tillegg 600 milliarder til å styrke forsvarsindustrien. De russiske styrkene er langt fra på Sovjetunionens massive nivå, men de er blitt mer mobile, godt utstyrt og bedre trent enn på mange år.
Russland har ingen motforestillinger mot både å vise styrke – i form av militærøvelser nært et annet lands territorium (Sverige i påsken i fjor, krenkelser av Finlands og andre lands luftrom) – og å bruke styrkene. Det gjorde landet i 2008 i Sør-Ossetia, Abkhasia og Georgia og i mars 2014 på Krim. De velutstyrte, maskerte soldatene var langt fra et sammenrasket borgervern fra Krim, slik det ble påstått.
Putins mål er å gjenreise Russland som hegemon i det postsovjetiske området, kanskje med et unntak for NATO- og EU-landene i Baltikum.
Russlands militære styrkeoppbygging har klare politiske mål. Det er realpolitikk av fremste skuffe.
Hegemoni. I tillegg ønsker Putin å bruke Russlands dominerende stilling til å bli en økonomisk hegemon gjennom Den eurasiske økonomiske union som trådte i kraft ved årsskiftet. Unionen skal sørge for regional integrasjon og omtales som et motstykke til EU. Ifølge planen skal den eurasiske union bli en bro mellom Asia og Europa. Putin holdt i fjor en tale til det russiske utenriksdepartementet, der han fremhevet at en styrking av integrasjonen av det tidligere sovjetiske området ligger «i hjertet av vår utenrikspolitikk».
Her ligger også forklaringen på hvorfor Moskva motsetter seg ukrainsk integrasjon med EU, og muligens NATO. Ukraina, med 46 millioner innbyggere og en stor, riktignok skakkjørt økonomi, er selve nøkkelen til Putins planer om en eurasisk union. Uten Ukraina, ingen skikkelig union. Det er på denne bakgrunnen vi må se det voldsomme presset som ble lagt på tidligere president Viktor Janukovitsj, og hans skrinlegging av assosieringsavtalen med EU 21. november 2013, til fordel for en avtale med Moskva.
I den utenrikspolitiske doktrinen er Ukraina nevnt som spesielt viktig. Paragraf 42.e beskriver målet om: «å bygge opp forbindelsene til Ukraina som en prioritert partner i SUS, å bidra til landets deltagelse i en utvidet integrasjonsprosess». Men hvordan vil det nå gå med forbindelsene?
Voldsom og sofistikert russisk propaganda fremstiller fortsatt regjeringen i Kiev som nazister og fascister til tross for at to valg har vist at disse kreftene er marginale. Det har, for å si det mildt, ikke akkurat skapt det beste samarbeidsklimaet – i tillegg til at Russland har tatt en del av Ukrainas territorium.
Høyt spill. Men presidenten spiller et høyt spill, både innen- og utenrikspolitisk. Russland er langt mer avhengig av omverdenen enn Sovjetunionen var. Russlands råvarebaserte økonomi er grunnleggende svak, og kvelningen av politisk opposisjon og det sivile samfunn har også kvalt innovasjon og økonomisk utvikling. For øyeblikket rir Putin høyt på en nasjonalistisk bølge som en følge av Krim. Den bølgen kan komme til å legge seg når lave oljepriser og nedgang i økonomien begynner å bite for den vanlige borger. Nedgangen er allerede sterkt merkbar. Økonomien er Putins akilleshæl.
Tilsidesettelsen av folkeretten har avdekket Putins sanne ansikt. Hans mål er å gjenreise Russlands stilling som en mektig og respektert nasjon, og å gjenreise russeres stolthet etter en periode der både ledere og mange vanlige mennesker oppfattet fallet fra sovjettiden som en nedverdigelse. Handlingene på Krim og i Øst-Ukraina, og drapet på Boris Nemtsov, har ikke bidratt til å øke respekten. Selv i en globalisert tid der verdensveven er tett av økonomiske og andre forbindelser, driver Russland en realpolitikk i rendyrket form – slik den kommer til uttrykk i Melos-dialogen fra Peloponnes-krigen rundt 400 f. Kr: «De sterke gjør som de vil, de svake får gjøre det de må». Dagens Kreml-ledelse tror på makt. Landets atomvåpen gir fortsatt status som en slags likeverdig til USA.
To tsarer har uttrykt tankegangen: Peter den store sa: «Et land som bare har en hær, har bare én arm. Et land som har en hær og en flåte, har to armer.» (At det var en nordmann, (Cornelius Cryus) som bygde opp Peters flåte, får vi se på som en historisk feil – slik Putin-uttrykker det). Den andre tsaren, Aleksander III sa det slik: «Russland har to allierte. Sin hær og sin flåte». Men hvem er «de sterke»?
Fyrst Metternichs observasjon fra 1800-tallet kan gjelde, den dag i dag.